Den avtroppende tyske forbundskansleren Angela Merkel, eller «flyktningkansleren» som hun også kalles, klarte ikke lengre å holde fingrene av fatet: hun tok telefonen og ringte direkte til Alexandr Lukasjenko i Hviterussland for å finne en løsning på Europas nye migrantkrise.
Merkel har dermed ingenting lært. Da hun i 2016 fikk istand en avtale med Tyrkias president Recep Erdogan, omtalte vi den som «en tragisk avtale» og utropte Erdogan til vinneren.
Diktator søker anerkjennelse
Lukasjenkos makt i Hviterussland er autoritær. Han styrer ut fra egne ønsker, der demokrati, frihet og fred er ord som benyttes som våpen mot andre. Han har sittet som president i 27 år, men er beskyldt for å drive med valgjuks. Samtidig er han populær blant mange i landet, som ikke minst skyldes at han er god på politisk teater til folket.
EU har vedtatt flere sanksjoner mot Hviterussland, og de europeiske lederne anerkjenner ikke Lukasjenko som landets legitime og legale leder. Derfor kan de heller ikke gå i dialog med han, det vil indirekte være å gi han den anerkjennelse han er ute etter.
Verken EU eller Nato er i tvil om Lukasjenko har startet en hybridkrig mot Europa generelt og EU-kommisjonen spesielt. At han bruker mennesker som brikker i sitt ufyselig spill, akkurat slik Erdogan gjorde og antakelig også Russlands president Vladimir Putin da han lot tusenvis av migranter sykle over Storskoggrensa i Finnmark.
Men med flere tusen frysende mennesker på grensa mellom Hviterussland og Polen, klarer åpenbart ikke Merkel å analysere situasjonen på annen måte enn gjennom følelser.
Mens Polen nekter å bøye seg for migrantenes ønske om å komme inn i landet eller bruke det som et transittland for å søke asyl i Europa, og der Russland nekter å bland seg inn (som kan være et skalkeskjul for at de allerede samarbeider med Lukasjenko), samtidig med at EU tilsynelatende noe rådvill prøver å finne en løsning og Nato prøver å roe situasjonen med ord, gjør Merkel det fatale: hun ringer Lukasjenko, melder Berlingske.
Biter på agnet
På mandagens EU-møte, der utenriksministrene fra medlemslandene deltok, ble det innført en ny sanksjon overfor Hviterussland. Men hvem stakk av med overskriftene? Ja, nettopp: Lukasjenko. Han regisserer det hele som et absurd teater: Hviterussland vil sende migrantene hjem igjen, lød overskriftene, uten nødvendigvis å fange opp hans «lille» men. For han skulle sende dem hjem som vil hjem – og det vil de ikke, hevdet Lukasjenko.
Menneskene han selv har sørget for å bli flydd i Hviterussland fra MENA-land, en operasjon nok flere har gjort seg rike på, omtaler han slik:
– Vi forsøker å overtale flyktningene til å reise tilbake til deres hjemland. Men de har ikke noe hus å vende hjem til, ikke noe å gi deres barn å spise. Derfor er det ingen som vil tilbake, og vi vil ikke tvinge dem.
Hvem går på slik? Vi vet godt hvem som biter på agnet: De innvandringsliberale som lar seg styre av følelser, både de med og uten makt, og ikke minst journalister.
EU har prøvd andre veier. EU-kommisjonens «trusler» om nye sanksjoner rett før helgen fikk flyselskaper fra Tyrkia, Syria og Dubai til å stanse transporten av migranter til Hviterussland. Mandag klarte kommisjonen også å blokkere de irske flyene som det statseide hviterussiske Belavia har benyttet for å hente migranter. 17 av flyselskapets rundt 30 fly er leaset i Irland. Men selv om flyene benyttes til en slags menneskehandel, har Irland kviet seg for å si opp kontraktene. EUs utenriksminister Josep Borrell sa på mandag at EU både har snakket med opprinnelses- og transittland, og «tilstrømningen av mennesker er i ferd med å komme under kontroll».
Men selv om man skulle klare å stanse trafikken inn til Hviterussland, gjenstår likevel de tusenvis av migrantene ved grensen til Polen og enda flere inne i Hviterussland. Mediene har et ensidig fokus på de menneskelige lidelsene, der flere også har dødd – noe som selvsagt skaper artikler som denne i VG: «Her endte drømmen om Europa», ledsaget av et foto der kisten blir senket i jorden (han druknet etter å ha prøvd å svømmer over en elv). Men nyhetsreportasjer på YouTube viser at en rekke medier rapporterer midt i blant dem og humanitær bistand er tilstede. Her en for fire døgn siden.
I går satte Polen inn vannkanoner mot migrantene, noe som mediene grep begjærlig: undertonen er slemme Polen.
Samtidig ryktes det at det hviterussiske regimet legger til rette for at hviterussiske grensevakter presser og koordinerer migranter til organiserte angrep mot grensegjerdet og at de tilbyr migrantene piller som skal «sette dem i riktig stemning». Tvang kommer som kjent i mange former. Men migrantene opplever å være «centimeter» fra Europa, og mens tiden går synes det antakelig enda mer meningsløst å returnere til hjemlandet.
Skandalesamtale
Merkels telefon til Lukasjenko skal ha skjedd mandag, og det er en telefonsamtale Lukasjenko bruker for alt det den er verdt, melder Berlingske. Men hva som egentlig ble sagt, vet vi ingenting om så langt. Men etter min mening er telefonsamtalen i seg selv en skandale.
Lukasjenkos pressekorps forteller at samtalen varte rundt 50 minutter og Lukasjenko skal ha gitt Merkel et tilbud – og at de skal snakke sammen igjen, forteller Berlingske.
Det fremstilles altså som en samtale mellom «likeverdige partnere» og der det er Lukasjenko som sitter med den legale makten til å løse problemet, ved at han gir henne et tilbud. Det er nettopp dette Lukasjenko har prøvd å fremprovosere hele tiden: dialog med EU for å bevise hvilken genial problemløser han er. At det er han som har skapt krisen, teller ikke med i dette teateret.
«Jeg vil ikke si konkret hva det går ut på ennå. Merkel ba meg om en pause slik at hun kan diskutere mitt forslag med sine EU-partnere. Det er greit for meg», siteres Lukasjenko på i Berlingske.
Det er så til de grader blåkopi av Erdogans strategi at en blir uvel. Hvis bare noe av dette er sant, er det ingen tvil: Merkel klarer å rote dette til igjen. For nå er ballen på EUs banehalvdel, og vi vet hva EU er bundet opp av: egne humanitære prinsipper – og det vet Lukasjenko også. Motstanden han møter i Polen var kanskje noe uventet – gitt at Polen er EU-medlem – men nå forventer han åpenbart at EU skal piske Polen «på plass».
Merkels «wir schaffen das» i 2015 skaffet Tyskland rundt 1 million migranter og et mottakssystem som brøt sammen. Bare på tre måneder kom over 550.000 migranter. I Hviterussland er det beregnet rundt 15.000 migranter, rundt 5.000 av disse ved grensen. Nettopp dette er argumentet til diverse humanitære organisasjoner; «det er jo så få». Men det handler ikke om antall, det handler om prinsipper.
Hvis EU også denne gangen lar Merkel styre løpet, er det nok en gullkantet invitasjon og Europa legger seg flat for nok en diktator.