Thomas Laudal, førsteamanuensis ved Handelshøgskolen ved Universitetet i Stavanger, tar i kronikken Er kvinner i Norge truet av muslimske flyktninger? utgangspunkt i en kronikk i Stavanger Aftenblad ført i pennen av Andrea Zizanovic og Henrik Kvadsheim fra samme universitet. Under overskriften Kvinnefrigjøring i revers diskuterer Zizanovic og Kvadsheim trusselen muslimske flyktninger utgjør for kvinner i Vesten, og konkluderer med at det finnes en registrerbar kopling mellom muslimsk kultur og forekomst av seksuallovbrudd.
Ingenting med islam å gjøre
Laudal mener å kunne bevise at det ikke finnes noen slik kopling, og at det heller ikke er mulig å finne noen felles kjennetegn ved muslimer, men at det handler om bakenforliggende årsaker. Overrepresentasjon på voldtektsstatistikken har ikke noe med islam å gjøre, fastslår førsteamanuensisen.
Vi kan anta at det er en overrepresentasjon av følgende grupper unge menn blant de som anmeldes for seksuallovbrudd:
- Personer fra land der det er tradisjon for at menn bestemmer over kvinnene i nære relasjoner.
- Personer som har opplevd traumatiske situasjoner fra krig og krigslignende situasjoner.
- Personer som er fattige og isolerte i Norge, som følge av språkbarrierer og lav utdanning.
Men ingen av disse kjennetegnene kan koples til islam, fastholder Laudal. Disse kjennetegnene mener han er å finne ved innvandrere generelt:
Personer med slike bakgrunner er av helt naturlige grunner overrepresentert blant innvandrere og flyktninger i Norge. Samtidig vet vi at muslimer er overrepresentert blant innvandrere! Det trenger altså ikke å være deres muslimskhet som fører til en eventuell overrepresentasjon av muslimer blant de som anmeldes for seksuallovbrudd!
Han er raus med utropstegnene, førsteamanuensis Laudal, men han snubler i sine egne resonnementer når han ikke klarer å se at punktene han ramser opp nettopp er karakteristiske for muslimske innvandrere og ikke kan tillegges noen andre innvandrergrupper til Norge.
Vrangviljen
Når Laudal trekker fram overfallsvoldtekter blir hans misbruk av tall påtakelig.
Det vi vet er at antall anmeldte seksuallovbrudd og av vold/mishandling per innbygger i Norge, ifølge SSB (tabell 08484), har gått ned siden 2018. Fra 2014 til 2018 var det en økning, men andelen overfallsvoldtekter sank fra 11,1 prosent til 4,8 prosent i samme periode. Det var voldtekter i «nære relasjoner» som økte mest i denne perioden, ifølge KRIPOS-rapporten «Voldtektsituasjonen i Norge 2019», skriver Laudal i SA.
For å vise hvordan Laudal kamuflerer tallene, kan vi vise en faksimile av tabellen han viser til. Når Laudal velger å trekke fram at «andelen overfallsvoldtekter sank fra 11,1 prosent til 4,8 prosent», ser det i realiteten slik ut:
Antallet anmeldte overfallsvoldtekter varierer mellom 69 og 97 i perioden. Det finnes ingen tydelig nedgang i antallet anmeldte overfallsvoldtekter i perioden, men den prosentvise nedgangen Laudal viser til handler om at det totale antallet anmeldte voldtekter er nær fordoblet på fem år. I tillegg er det ført inn nye kategorier, merk også at 2016 ikke er med.
Da gjenstår muligheten for at Laudal har en viss vrangvilje knyttet til lesningen av Zizanovic og Kvadsheims artikkel, som på sin side er belagt med empiri og tall som ikke framstilles som å vise noe annet enn de gjør. Mens Zizanovic og Kvadsheim er bevisste på å benytte tallmateriale som er stort nok til å gi generaliseringsgrunnlag for påstandene sine, benytter Laudal et tallmateriale som han ikke bare gjengir på en måte som får leseren til å tro at det er snakk om en betydelig nedgang i antallet overfallsvoldtekter, han benytter også tallmateriale som er så pass lavt at det er vanskelig egnet som generaliseringsgrunnlag.
Når han skriver om en trend etter 2018, er det rett og slett for kort tidsrom til å kunne registrere noen trend.
Kraftige reaksjoner
Men tallene etter 2018 viset altså at antall anmeldte seksuallovbrudd per innbygger synker. Hvis det virkelig er en slik økning som den Zizanovic og Kvadsheim peker på, må det i så fall handle om en økning i andelen ugjerninger utført av innvandrere – og da mest i «nære relasjoner». Det kan være riktig, men Zizanovic og Kvadsheim fokuserer på muslimer i sin kronikk og hevder mange unge muslimske menn mener «kvinner er et legitimt bytte». Var jeg en av de mange smarte, unge, muslimske menn, som vi har blant våre masterstudenter ved UiS, ville jeg reagert nokså kraftig på at ansatte ved universitetet forsøker å knytte min muslimske identitet til statistikker om seksualforbrytelser, skriver Laudal i Stavanger Aftenblad.
Men hvorfor i all verden skulle smarte, unge, muslimske menn la seg opprøre over tall som viser at muslimske menn er overrepresenterte på statistikk over seksualforbrytelser? Skulle smarte menn tro at det handlet om dem som individer?
Hvorfor faller det ikke Laudal inn at det kan hende de unge, smarte, muslimske mennene ville ønske å belyse nettopp dette problemet innad i egen kultur, slik de tilsvarende unge og smarte, men indiske mennene Ashish Singh og Mohit Sureka gjorde i kronikken Hva er det med indiske menn?
Har det ikke kommet Laudal for øre at statistikk aldri kan si noe om individet, men om ulik forekomst i grupper? Ser ikke Laudal at han gjør de smarte, muslimske studentene sine en bjørnetjeneste ved å skulle skjerme dem for statistisk registrerbare samfunnsendringer i Vesten som følge av muslimsk innvandring?
Som førsteamanuensis og foreleser ved universitetet bør Laudal være bevisst det faktum at han står i asymmetrisk maktrelasjon til studentene sine og at de anser ham som mer kunnskapsrik enn dem selv. Da bør Laudal være ytterst forsiktig med å påstå at andre universitetsansatte forsøker å tillegge dem egenskaper og holdninger ved å presentere statistikk. De kunne jo komme til å tro på ham, til tross for at påstanden er absurd.
Muslimer og samer
Avslutningsvis, i det som framstår som et forsøk på å forsvare muslimske menn via vrangvillig og nedlatende omtale av Zizanovic og Kvadsheim, drar Laudal en parallell mellom muslimer og samer.
Muslimene kan være vår tids samer og nordlendinger. I 1972 tok regjeringen initiativ til å gjennomføre en kartlegging av levekårene i Finnmark. Resultatene viste ifølge en studie av Victoria Hellstad fra 2010 at Finnmark hadde flest samlivsbrudd, størst alkoholforbruk og størst kriminalitet nest etter Oslo.
Finnmark hadde da – som nå – en relativt høy andel samer sammenlignet med resten av landet, men ingen vil i dag påstå at slik statistikk skyldes kjennetegn ved den samiske kulturen, påstår Laudal i Stavanger Aftenblad.
Han tar ikke bare feil når han påstår at «ingen» vil kople kriminalitetsstatistikk til den samiske kulturen, han tar feil så det dundrer. Det finnes langt mer forskning på samisk kultur enn studien Laudal viser til, og gjennomgående er funnene at samer i langt større grad enn nordlendinger spesielt og nordmenn generelt, utøver vold.
I april 2020 raste debatten om hvorvidt det var rasistisk å ha en illustrasjon av en samegutt på joikakakeemballasjen. I den forbindelse skrev jeg saken Samisk smerte for Joikakaker er identitetspolitisk hasard med egen voldskultur. Da innhentet jeg en rekke funn om den samiske kulturen:
Undersøkelsen fra 2015, forskningsrapporten «Emotional, physical and sexual violence among Sami and non-Sami populations in Norway: The SAMINOR 2 questionnaire study» fra 2015, viser nettopp dette. Til tross for et massivt volds- og overgrepsproblem innad i det samiske miljøet, evner ikke hjelpeapparatet å fungere. Tysfjordsaken er bare ett eksempel.
Forskningsrapport fra NKVTS (Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress) i 2017 om vold i samiske miljøer og møte med hjelpeapparatet: «Om du tør å spørre, tør folk å svare»: Hjelpeapparatets og politiets erfaringer med vold i nære relasjoner i samiske samfunn gir det samme bildet. Det samiske samfunnet er gjennomsyret av vold, i særdeleshet seksualisert vold og vold mot barn og kvinner.
Rapport fra NIM (Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter): «Temarapport 2018 – Vold og overgrep i samiske samfunn» påpeker også hvordan samer ikke har tilsvarende menneskerettigheter som øvrig befolkning. Igjen ikke på grunn av noe patriarkalsk majoritetssamfunn, men intern ukultur.
Det er et speilbilde av somaliere i Oslo. Voldsutsatte kvinner og barn i en fryktkultur som er hemmende for utvikling. De utgjør den gruppen som i aller minst grad er sysselsatt. De arbeider minst av alle innvandrere, også etter lang botid. Likevel er det mer bekymringsfullt at barn med somalisk bakgrunn opplever så stor grad av sosial kontroll og så lite støtte hjemme at de ikke er i stand til å fullføre utdanning, selv om de er født her.
Norskfødte med innvandrerforeldre som har bakgrunn fra Somalia, fullfører i minst grad videregående opplæring. Bare 35% av gutter med somalisk bakgrunn fullfører videregående skole. De utsettes sågar for tortur i foreldrenes regi.
I den norske undersøkelsen Tåler noen barn mer juling? påpekes det at samfunnet
…svikter minoritetsbarna ved å ha en høyere terskel for å gripe inn. Eksempelvis har sosialantropolog Unni Wikan angrepet barnevernet for å la være å beskytte minoritetsjenter mot overgrep fra foreldre og slekt (Wikan 2001), og Astrid Schlytters systematiske forskning på svensk barnevern konkluderer med at man går for langt i å samarbeide med foreldrene på bekostning av barnets rettigheter (Schlytter 2004)
Kamuflasje hjelper ikke
Førsteamanuensis Laudal må gjerne fortsette å være selvvalgt innvandringsnaivist, men tallenes tale er klar. Muslimsk kultur har et problem med seksualisert vold, på lik linje med at den samiske kulturen har det. Det er fristende å avslutte med noen kloke ord av en av vår tids viktigste islamkritiske stemmer, Ayaan Hirsi Ali. Dette sier Ali om Sveriges voldtektskrise i saken Sweden’s migrant rape crisis, publisert på unherd.com:
Den dokumenterte overrepresentasjonen på tvers av landegrenser, og over en lengre periode, gir derfor reell grunn til bekymring. Å diskutere dette spørsmålet er ikke å sette «utenlandsk» opp mot «innfødt», og heller ikke å tilskrive kollektiv skyld. Det handler om å utforske, så nøye som mulig, kjennetegn ved seksuell vold som finner sted i dag, for å forsvare de grunnleggende rettighetene til alle kvinner i Europa. I det minste må vi ta på alvor muligheten for at visse divergerende normer er basert på feilaktige antakelser om kvinners seksualitet, enten de har kulturell eller religiøs opprinnelse, spiller en rolle i disse forbrytelsene. En overrepresentasjon av denne størrelsesorden kan ikke bare tilskrives sosioøkonomisk ulempe, fremmedgjøring eller ungdommelig aggresjon.
I tillitskulturen er det tradisjonelt rom for å ytre seg, samtidig som identitetspolitikken har fått rotfeste i store deler av akademia. Når «antirasister» som førsteamanuensis Laudal tolker verden, er det gjennom identitetsmarkører, og både muslimer og samer blir nyttige idioter for en analyse som hindrer dem i å gjøre noe aktivt med interne kulturelle problemer.
Det er trist at det med jevne mellomrom kommer samme type generaliseringer av befolkningsgrupper som på 1970-tallet, skriver Liadal i Stavanger Aftenblad.
Det er så man fristes til å gjengi Nils-Fredrik Nielsen, Tristesse nr. 32:
– Det er et gledelig faktum at menneskenaturen ikke regnes som en del av vår kultur.