Arbeidsplassen er Sandnesskolen.
Episodene er så mange og så hyppige at lærerne i Sandnes i snitt skriver åtte avviksmeldinger om vold og trusler daglig – mot ansatte og mot medelever, skriver Stavanger Aftenblad.
Grov vold
Volden som beskrives utøves av barn. Det er elever som kaster pulter veggimellom, som spytter lærere i ansiktet og truer med å drepe. Sitatene fra avviksmeldingene Stavanger Aftenblad har fått innsyn i vitner om en skolehverdag der det verken kan være enkelt å være voksen som skal undervise eller barn som skal lære.
«Jeg holder armene hans, for han fortsetter å slå ut etter meg, direkte mot fjeset, han skaller da ut etter meg atskillige ganger».
«Elev tar så et låsegrep rundt hals bakfra og løfter ansatt opp fra gulvet etter hodet. Det kommer flere kvelningslyder fra ansatt og respirasjonstilgang blir avstengt».
«Eleven slengte pulten og stolen sin i gulvet og slo meg flere ganger. Jeg tok eleven med ut på gangen hvor eleven slo meg hardt i hodet».
Voldshandlingene faller inn under kategorien grov vold. Siden 2018 har 661 meldinger havnet i kategorien alvorlig, opplyser avisen, men hva som skjer i etterkant av hendelsene fortelles det ingenting om. Det vi får vite er at skolene har blitt flinkere til å melde hendelser inn som avvik, men hva hjelper det å registrere avvik dersom det ikke utløser effektive tiltak for å få bukt med problemene?
Uten handlingsrom
Skoleansatte avisen har intervjuet forteller om en hverdag uten handlingsrom, der mange ansatte sykmeldes og driftsbudsjettet til skolene krympes.
– Når budsjettet blir trangere, er det ofte barne- og ungdomsarbeidere og miljøterapeuter som ryker. De er en viktig del av teamet rundt elevene våre, sier Arild Skimmeland, hovedverneombud for oppvekstsektoren i Sandnes, til Stavanger Aftenblad.
Lærerne etterlyser både handlingsrom og ressurser, men hvilket handlingsrom de reelt sett etterspør er uklart. Ressursene de etterspør er tydeligere; de ønsker midler til å kunne ha flere ansatte, og da gjerne barne- og ungdomsarbeidere og miljøterapeuter. Blant de foreslåtte tiltakene lærerne har nevnt, gjengis disse:
«Eleven må fotfølges»
«100 % oppdekking på elev»
«Ikke la eleven være uten ekstra oppsyn»
Det beskrives skoleansatte som føler avmakt over egen arbeidssituasjon, men samtidig står i en spagat mellom å ønske å gjøre jobben sin uten å utsettes for vold og å synes synd på de voldelige elevene.
Inkludering
Det synes å råde en faglig enighet i Sandnesskolen om at volden er aller verst for elevene som utøver den. Skolesjefen er redd for at de voldelige barna ikke føler seg inkludert.
– Det er ikke kjekt, men utagering vil forekomme når vi har 10.600 elever. Derfor er det viktig at vi jobber både forebyggende og med oppfølging, sier skolesjef Hege Egaas Røen til Stavanger Aftenblad.
Hun legger til at barn som slår ofte er i krise og presiserer at skolen skal ha plass til alle elever.
– Målet er at alle skal oppleve at de hører til og er inkludert, sier hun.
Hvor inkludert medelever føler seg ser ikke ut til å være et påtenkt fokus for skolesjefen. Det er rimelig å anta at mange elever i Sandnesskolen er redde, men aller viktigst synes det likevel å være å få på plass bedre dialogkompetanse i møte de voldelige barna.
Elevene som utagerer har ofte utfordringer, som for eksempel en krevende hjemmesituasjon. Av meldingene kan det leses at ansatte forsøker å roe ned situasjoner med dialog. Så går det likevel galt:
«Da ble han sint og sa han skulle ta med kniv og drepe meg! Sparker meg i foten, kaster melkekasse etter meg», gjengir Stavanger Aftenblad.
Gjennomgående blant de intervjuede skoleansatte i Stavanger Aftenblad er troen på at den voldelige adferden handler om at skolen har gjort for lite. Eller som skolesjefen uttaler i et annet intervju med avisen:
– Vi har ingen utfordrende elever, men vi har elever som har det utfordrende, sier skolesjef Hege Egaas Røen.
«Økningen i avviksmeldinger kan forklares med mindre mulighet til å følge opp elever og sette inn tiltak», hevdes det, men er det virkelig riktig? Kan ikke økningen i avviksmeldinger i realiteten forklares bedre ved å se på fellestrekk ved de voldelige elevene? Er det virkelig skolens manglende oppfølging som utløser vold, eller er det et annet sted det skorter på oppfølging, eksempelvis i elevenes hjem?
Frelserkomplekser
I Stavanger Aftenblad fokuseres det aller minst på normalelevene, altså barna som ikke drapstruer, sparker eller slår lærerne. De alminnelige barnas endrede skolehverdag er oppsummert i en deloverskrift som ikke følges opp med innhold. Verken skoleleder, verneombud eller lærere klarer å si noe fornuftig om hvordan det er å være ni år gammel og oppleve grov vold i hverdagen.
De skoleansatte veksler mellom fokus på at lærerne selv ikke har det bra og fokus på at de voldelige barna ikke har det bra.
– Når et barn slår, er det et uttrykk for barnets smerte, og senere kan det være viktig å gå tilbake for å se når barnet begynte å gi uttrykk for at det ikke har det bra, sier verneombud Geir Erik Øvrebø ved Smeaheia skole til Stavanger Aftenblad i oppfølgingssaken – De største taperne er elevene som har krav på tilpasning.
Det er all grunn til å være på vakt når pedagoger snakker dette språket. Joda, utagering kan være et smerteuttrykk, det er helt korrekt, men smerten er ikke påført av norsk skole.
– Opplever ansatte at de er godt nok rustet til å ta vare på barn som utagerer? spør Stavanger Aftenblad.
– Det varierer nok, og jeg kan si at det er et forbedringspotensial her. Det er viktig at skolen kjører debrifing på ansatte som utsettes for vold og trusler, og det er viktig at ansatte opplever at de ikke står alene, sier hovedverneombud Skimmeland.
Han etterlyser mer forebygging og kursing i blant annet konfliktdempende kommunikasjon.
– Det bør øves jevnlig og systematisk på håndtering av utagering, og målet må være mer forebygging, mindre brannslukking. Jeg skulle ønske at tiltakene kom på plass raskere. Ofte får atferd utvikle seg over for lang tid, sier han.
Selvsagt vet skoleledere og verneombud hva problemet reelt sett består i, men de ønsker ikke å ta tak i dem, ettersom det venter et rasisme- og intoleransestempel på den som tar bladet fra munnen. Når det oppstår et voldsomt engasjement med fokus på ulike forebyggingstiltak og konfliktdempingskurs, men foreldrene ikke nevnes med et ord, bør varsellampene blinke.
Det hjelper dessverre ikke å si «bedre inkludering» og «skolen har rom for alle» i kor, samtidig som man roper etter mer penger. Når «de sårbare barna» truer med å drepe deg med kniv, har slike besvergelser for lengst utspilt sin mening.
I hjemmene sitter foreldrene som tror det er en straff å lære norsk språk og norske normer, og som ikke holdes ansvarlige når ungene deres skremmer vettet av både medelever og lærere. Det er på tide at både skoleledere og andre aktører i skolen ser forbi egne frelserkomplekser og legger vekk (den politiske) uviljen til å ta reelle tak.