Først publisert hos NRK Ytring, gjengitt her med forfatterens tillatelse
Drap, skyting, knivstikking, ran, overfall, bilbranner og gjengkriminalitet er den nye normalen for vår hovedstad. Noen områder i byen er spesielt utsatte, men ingen områder er trygge.
Fasaden slår sprekker
Det eneste sikre er at uansett hvor tiltagende og grov kriminalitetsutviklingen er i Oslo, er byrådet anført av Raymond Johansen, og politiet ledet av Grete L. Metlid, tydelige på at Oslo er en trygg by. Men fasaden slår sprekker.
De siste ukene har vi opplevd at åtte personer har blitt skutt i Oslo. I tillegg kommer hendelser som knivstikkinger, ran, voldtekter, bilbranner og vold. Episodene er så langt tilsynelatende uten relasjon til hverandre.
Politiet tror det i hovedsak dreier seg om konflikter mellom personer og kriminelle miljøer, og at både unge aktører og mer etablerte gjengstrukturer er involverte. Men dessverre er denne type kriminalitetsutvikling forventet. Politiets egen Saltorapport fra 2021 viser en stygg utvikling for barne- og ungdomskriminalitet i Oslo de siste årene – en utvikling som dokumenterer at Oslo blir mindre og mindre trygt.
Dessverre har debatten rundt årsaker til kriminalitet og hvem som har ansvaret for den negative utviklingen fått dominere, og ført til en slags handlingslammelse.
Debatten gir ikke svar
Er det sosiale forskjeller, trangboddhet og kulturelt utenforskap som gjør at kriminaliteten er tiltagende, eller er det feilet integrering, parallellsamfunn, klanmiljøer og individets mangel på respekt for lov og samfunn?
Må politikere som står for en liberal innvandrings- og integreringspolitikk ta en del av ansvaret, eller må de politikerne som vil redusere stønader og overføringer som er ment til å utjevne sosiale forskjeller forstå at deres politikk er en del av problemet?
Disse spørsmålene er i og for seg viktige, men selv om vi en vakker dag skulle evne å finne svar med to streker under, vil det ikke bety noe for å løse dagens akutte kriminalitetsproblem.
Vi bør midlertidig kortslutte debatten om samfunnsstrukturelle årsaker og ansvar. Den vil uansett ikke gi svar på det som trengs, som er hvordan vi skal tilnærme oss problemet fremover. Dersom vi skal komme frem til praktiske tiltak som kan forbedre situasjonen, må vi alle erkjenne at utviklingen går feil vei, uavhengig av årsak.
Alvoret må synke inn
Debatten må i større grad handle om politiets fokus, metoder og resultater. Den må handle om politikernes evne til å lede an og handle i kampen mot kriminaliteten, på en måte som gir konkrete resultater.
Folk flest føler neppe at Oslo er en like trygg by i dag som den var for bare få år siden. Det handler nok ikke bare om bekymring for egen trygghet når man ferdes rundt i bybildet. De fleste av oss er ikke bekymret for å bli ranet eller skutt på T-banen på vei til eller fra jobb, til tross for at risikoen er der.
Men de fleste ser en utvikling som gir bekymring og angst for fremtiden.
Når denne bekymringen konsekvent avfeies med floskelen at Oslo er trygg, er det et sørgelig bevis på at alvoret ikke har sunket inn, for hverken politi eller byråd. De forsøker febrilsk å overbevise om at de har gjort det meste riktig og at situasjonen på langt nær er så alvorlig. Med et slikt utgangspunkt vil få problemer kunne løses.
Utviklingen i sammenheng
Fremskrittspartiet tar en aktiv og konstruktiv tilnærming når vi legger fram konkrete og praktiske forslag til hvordan vi kan stanse den negative og bokstavelig talt dødsfarlige trenden vi er midt inne i.
Vi ønsker blant annet en dedikert enhet i politiet som kun jobber med å skape uro i de kriminelle miljøene og med å ta tilbake dominansen i gatebildet. Det holder ikke bare å løse enkeltsaker, man må se utviklingen i sammenheng. Straff kan virke avskrekkende, derfor er det naturlig å øke strafferammene for deltagelse i kriminelle gjenger, og for unge lovbrytere.
Vi må også ta en kritisk gjennomgang av politiets rolle, metoder og problemforståelse. For det later til å være en betydelig dissonans mellom hvordan ledelsen i politiet opplever realitetene, og beskrivelsen fra politibetjentene som er ute i felt.
Frp lover å heve blikket og fokusere på løsninger vi kan jobbe sammen om fremover, både tverrpolitisk og sammen med politiet.
Det eneste som må på plass først, er at vi alle innrømmer at det faktisk går feil vei og at trygghetsfølelsen i hovedstaden er på hell.