Hva Expressens journalist Nina Svanberg og fotografen Anna-Karin Nilsson tenkte på da de laget det glorifiserte portrettintervjuet med Medhi «Dumle» Sachit (25), er ikke godt å si. Kanskje de med reportasjen «Gängkriget inifrån» (bak betaling, 29. oktober) trodde de hadde gjort et scoop nettopp ved å komme tett på en gjengkriminell i Sverige.
Svaret er vold
Resultatet ble en markedsføring for kriminelle. Sachit fremstilles som en tøffing som lever i et ekstremt tøft miljø. Han er medlem i den beryktede gjengen Dødspatruljen. Han er selv dømt for grov voldskriminalitet, narkotikakriminalitet og overgrep, forteller Expressen. På forsidebildet – i «riktig» lyssetting – avbildes han i skuddsikker vest, og resten av reportasjen består av en rekke bilder som taler til Sachits fordel med fokus på tatoveringer og biceps. Han får fortelle om jenter, biler, penger og «spennende» skyteepisoder.
Vi får også vite at Sachit var sammen med rapperen Einár (19) da han ble skutt og drept. Nettopp medienes omtale av drapet på Einár fikk flere til å rynke på nesen. Ble han ikke litt vel glorifisert, både før og etter sin død? Hadde mediene gjort seg skyldig som en markedsføringskanal for gangsterrap som drev kriminaliteten oppover? Expressens Victor Malm var en av dem som hevdet at mediene hadde forhold seg «helt feil» til Einár, gitt samme sin kriminelle livsstil og rapptekster som oppfordrer til vold.
Nå kan det være at både Malm og andre i Expressen skvatt litt av reportasjen om Sachit. For hadde svenske medier forsømt seg med Einár, så gikk dem rett i baret igjen. For øvrig har Expressen lagt ut deler som et videointervju. Der fremstår samme Sachit som en forkledd guttunge mentalt på 1o-årsstadiet. I videoen er det bare ett klart svar fra Sachit, og det er at svaret er vold – som ingen kan stoppe.
Reaksjoner
Det alternativet mediet Fria Tidar fanget ikke bare opp reportasjen samme dag som den ble publisert, men de minnet oss om hvem rapperen Medhi «Dumle» Sachit er – og hva Expressen utelot å nevne. For vi skjønner at vi står overfor en gjengkriminell når det er akkurat det saken dreier seg om, men Fria Tidar lot seg ikke imponere av journalist Nina Svanbergs henvisning til at Sachit er dømt for «overgrep».
De kunne minne oss om at «overgrepet» var en sjelden grov gruppevoldtekt, selv til Sverige å være, der gjerningsmennene blant annet rev opp den unge jentas underliv med en pistol og der de fem mennene voldtok henne etter tur. Jenta mistet så mye blod at hun sto i fare for å dø. Seks år etter denne groteske gruppevoldtekten fikk politiet treff på Sachits DNA, i forbindelse med en annen kriminell handling. Han var da 22 år og ble dømt til 200 timers samfunnstjeneste. Den lave straffen handlet om at han var 15 år da denne gruppevoldtekten ble utført.
Etter Fria Tidars avsløring av hva som skjulte seg bak Sachits «overgrep», har flere reagert, melder Fria Tidar i dag. En av disse er TV-personligheten Edvard Blom som rett og slett mener at Expressen bør legges ned. Andre mener avisen gjør seg til en plattform der den verste sort av kriminelle kan markedsføre seg, at det er et idiolportrett som avisen ikke forstår er et idiolportrett, mens politibetjenten Fredrik Kärrholm (også kandidat for partiet Moderaterna) sier at det er akkurat slik man kan hjelpe gjengkriminelle til å fortsette sin virksomhet.
«Det bidrar til deres rykte og status. Vil man motarbeide gjengkriminelle skriver man i stedet faktuelle reportasjer, uten opprørende personportretter», skriver Kärrholm på Twitter.
En annen politbetjent, Nikolina Bucht, skriver på Twitter at «Dette med å glorifisere gjengene slår nye rekorder. Nå på en løpeseddel nær deg», med bilder av Expressen.
Forskjønner og romantiserer
Aftonbladets kulturskribent Emma Grey Munthe kritiserer også Expressen, men på et annet grunnlag. Hun mener at Expressens utelatelse av den groteske voldtekten kan komme rasister til gode, da med et «smashopplegg for ballen/verdensbildet om at mediene forskjønner og romantiserer».
Men Expressens oppslag er nettopp forskjønnende og romantiserende, det kan enhver «rasist» oppfatte – og hva rasister har ned dette å gjøre, får Gray Munthe forklare selv.
En annen «rasist» som reagerer, også han samme dag som publiseringen, er journalisten Christoffer Röstlund Jonsson på ETC.
Men her tok journalist Röstlund Jonsson kraftig feil. Så langt har ingen av de etablerte svenske mediene tatt opp saken, etter hva jeg kan se. Akkurat dét bør diskuteres i enhver redaksjon i Sverige.
Offer
Man kan også spørre seg om det ikke hadde vært viktigere å fokusere på ofrene for kriminaliteten, enn å forherlige voldsutøverne. Men «offer» i denne saken er Medhi Sachit og absurd nok gjør også journalist Nina Svanberg seg til et offer. E-postboksen hennes svømmer nemlig over av hat. Hun gir oss «et utvalg kommentarene man får når man gransker og skriver om gjengkriminalitet»:
Åpenbart er Svanberg og hennes fan-gruppe på Twitter (det er bare de hun følger eller har omtalt som kan skrive der) i en helt egen boble og forstår ikke hva kritikken handler om. Å granske og skrive faktuelt om gjengkriminalitet er det nok mange i Sverige som venter på, samtidig som det er både perverst og ekkelt å gjøre hyperkriminelle til en salig røre mellom offer og helt.