På onsdag ble Socialdemokraternas Magdalena Andersson valgt til Sveriges nye statsminister, noe vi raskt oppfattet kunne bli en kortvarig karriere. Nå ble den imidlertid mer kortvarig enn hva vi tenkte, da hun aldri rakk å tiltre som statsminister (som formelt skjer hos kongen i statsråd). Men at alle tilsynelatende er så overrasket over hva som hendte, kan si noe om at man faktisk ikke følger godt med i svensk politikk eller kanskje mer riktig: man tror ikke hva man ser eller hører.
En uryddig prosess
I og med at det politiske systemet i Sverige er noe annerledes enn i de øvrige nordiske landene, kan det også ha vært utløsende for forvirringen. I Sverige stemmer Riksdagen over nasjonalbudsjettet, og det budsjettet som får flertall er det som skal styres etter – uavhengig av hvem som har fremlagt budsjettet. Centerpartiet (C) sa tidlig onsdag morgen at de ville støtte Andersson som statsminister, men ikke regjeringens budsjettforslag. Det borgerlige budsjettforslaget, fremlagt av Moderaterna (M), Sverigedemokraterna (SD) og Kristdemokraterna (KD), fikk dermed flertall. Da skulle regjeringen, Socialdemokraterna (S) og Miljöpartiet (MP), styre etter dette budsjettet frem til neste riksdagsvalg i september til neste år. Men det ville ikke MP være med på, da de ikke vil ta i et budsjett som SD har vært med å utforme. De trakk seg fra regjeringen onsdag ettermiddag.
Med andre ord, som vi har påpekt så mange ganger før, de politiske partiene i Sverige – noen mer enn andre – tror fortsatt at de kan fryse ut SD, uavhengig av tilslutningen til SD. Den tiden burde være forbi, i alle fall hvis en ønsker å drive politikk heller enn politisk spill. Gå så til angrep på SDs politikk heller enn personfokusering og la partiet historie være historie. «Alle» som følger med svensk politikk har sett dette barnlige tøvet. Trodde noen at SD skulle legge inn årene fordi de blir dårlig behandlet av de andre i Riksdagen (og mediene) – samtidig som SD har over tid vært ett av landet tre største partier. Som om felles hat skal gi grunnlag for politiske koalisjoner?
Men loddet var kastet for Magdalena Andersson etter syv timer denne dagen. En endring i regjeringen krever en ny runde i Riksdagen, derfor måtte Andersson be om å bli fristilt fra statsministervervet og nye sonderinger med talmannen, president i Riksdagen, Andreas Norlén (M), måtte i gang. Han nominerte Andersson på nytt til statsminister på torsdag, der avstemningen skal skje i Riksdagen på mandag.
Samtidig var Norlén lite begeistret for hvordan denne prosessen har forløpt. På en pressekonferanse kritiserte han spesielt MP for ikke på forhånd ha gjort klart at de kom til å trekke seg fra regjeringen gitt budsjettsituasjonen. For hadde han visst det, ville han ikke ha nominert Andersson til statsminister i utgangspunktet på det grunnlaget som han trodde var da. Det høres jo fornuftig nok ut, men spørsmålet er hvem som visste hva til hvilken tid.
Hvem visste hva – når?
Kritikken fra Norlén fant ikke MP seg i. Så da innkalte MP, ved Märta Stenevi, inn til en egen pressekonferanse, der hun viste til hva som har vært regjeringens linje under Stefan Löfven. Hun fortalte, ifølge Aftonbladet, at MP gikk inn i en regjering der statsministeren var veldig tydelig på at han skulle gå av hvis ikke regjeringens budsjett gikk gjennom i Riksdagen. På direkte spørsmål om når MP bestemte seg for å gå ut av regjeringen, svarte Stenevi at det ble bestemt etter statsministeravstemningen, men diskusjonen hadde pågått siste døgnet etter at Centern ga signaler om at de ikke ville støtte regjeringens budsjett. Siden de ikke visste hva utfallet av avstemningen ville bli, kunne de ikke ta beslutningen før etterpå.
Hadde MP så gitt noen direkte signaler til Andersson, spurte medier, og fikk til svar at de hadde snakket med Andersson, men Stenevi hadde problemer med å tidfeste når – men det var klart før denne onsdagen, fastslo Stenevi.
Da oppsto selvsagt tvilen: Var det Andersson som hadde ført talmannen bak lyset?
Stenevi har kommet med oppsiktsvekkende informasjon, hevdet gruppeleder Tobias Billström (M), for hvis dette er riktig har Andersson visst at hun hadde gått til statsministervalg – fullt klar over at hun måtte trekke seg.
– Tar man mål av seg om å bli regjeringssjef i Sverige skal man legge alle kortene på bordet, og vise hva som er sant og hva som ikke er sant. Er det greit å sitte på et jobbintervju og ikke gi korrekt informasjon? spurte Billström.
Aftonbladet spurte Anderssons stab om informasjonen fra Stenevi stemte, og fikk svar fra pressesekretæren Johan Ekström at Andersson hadde fått beskjeden om MPs avgang onsdags ettermiddag, altså etter statsministervalget. Avisen stilte gjentatte ganger oppfølgingsspørsmål via sms om Stenevi før onsdagen hadde hatt samtaler med Andersson om hva som ville skje dersom budsjettet ikke gikk gjennom. Det fikk de ikke noe svar på.
Den skyldige
Det eneste vi vet, er at en av dem ikke forteller den fulle sannheten. Man kan vanskelig hevde at Andersson lyver, for svaret fra pressesekretæren er er riktig nok: Andersson fikk vite at MP trakk seg fra regjeringen etter statsministervalget. Det stemmer jo med det Stenevi forteller, for det var først da de tok avgjørelsen. Men hvilke samtaler og signaler som har vært gitt før dette, er vanskelig å vite. Kanskje det er her som så mye ellers i svensk politikk; man trodde ikke på dem?
Uansett må denne floken løses opp før mandag. Hvis riksdagsmedlemmene tror at Andersson holder informasjon tilbake, kan det være at flere tyr til nei-knappen. Hun oppnådde knappest mulig margin forrige gang, 117 ja, 57 som avsto og 1 fraværende, altså 175, mot 174 nei.
Den politiske situasjonen i Sverige er ikke noe pent syn, og der må ærlig talt sosialdemokratene ta sin del av skylden. Det fremstår som om de gjør alt for å beholde makta. Ikke minst har Stefan Löfven klamret seg til maktens tinder, og det på en slik måte at landet tilnærmet har måtte seile sin egen sjø. Nå kan det kanskje se ut som Andersson skal overta denne stafettpinnen, for å klamre seg til denne makten handler igjen også om holde SD unna noen form for politisk innflytelse. Å slippe Moderaterna til med Ulf Kristersson som statsminister vil indirekte oppleves som å gi SD makt. Ekstravalg 10 måneder før det ordinære valget, er ingen ideell situasjon. Dessuten vet man jo ikke om SD vil styrke seg ytterligere ved et slikt valg.
Så hvordan du enn snur og vender på det, er det i svensk optikk én skyldig: SD. Det vil ikke blir orden og reda i svensk politikk før partiene og mediene innser at det ikke er opp til dem å avgjøre skjebnen til SD, det er det opp til velgerne å avgjøre.