Hvor mange representanter som sitter urolig i stortingsstolene sine etter den siste store avsløringen i pendlerboligsakene, vites ikke. Kanskje er det flere, kanskje er det ingen, men Frp-leder Sylvi Listhaugs påstand om at det ikke er holdbart at Stortingets administrasjon har latt Hansen slippe lett unna, er definitivt på sin plass.
– Vi meiner det var uakseptabelt av direktøren å vera så raskt ute med å seia at dette ikkje fekk etterspel når vi veit kor resolutt og strenge reaksjonar ein får om ein bryt andre typar offentlege lover og reglar, sier Listhaug til NRK.
Ukultur
Når Frp-lederen sier til statskanalen at hun tror mange velgere spør seg om det er en ukultur på Stortinget, er det åpenbart at hun resonnerer riktig. Eller, som et klokt hode skrev på Facebook sist uke, da Hansen-saken ble rullet ut; dersom du ser en kakerlakk på kjøkkengulvet, vet du at det er hundre til under benken.
Når hele seks forskjellige representanter denne høsten har blitt avslørt for ulike former for svindel med pendlerboligene Stortinget gir til disposisjon for representanter som bor lenger enn 40 kilometer fra Tinget, er det enkelt å tro at det finnes flere som ennå ikke er avslørt. Det som synes utenfor enhver tvil er at mange har visst, men ingen har sagt noe, og det er en praksis som har fått foregå i årevis.
At administrasjonen har et stort medansvar for at svindelen har kunnet fortsette, er det heller ingen tvil om. Og det er nettopp her vi kommer til stridens kjerne; hvorvidt det finnes en etablert ukultur i et nettverk de færreste av Norges borgere noensinne vil ta del i.
Nettverksbygging
Det er ikke til å komme utenom at Stortinget er arena for fysiske sosiale nettverk , altså nettverk av relasjoner som er skapt gjennom personlig sosialisering. Folk møter folk, folk blir kjent, folk bygger relasjoner. Dette er helt naturlige og uunngåelige prosesser i menneskelig samhandling, men nettverksbygging vil innebære en del psykologiske mekanismer det er vanskelig å komme forbi.
Når stortingsdirektør Marianne Andreassen var rask med å unnskylde stortingspresident Hansen og si at administrasjonen ikke vil ettergå Hansens sak med henvisning til at de ikke vil gå inn i enkeltsaker, kan påstanden vanskelig tolkes annerledes enn med nettverksforståelse (og det selv om en prøvde seg med «manglende hjemmel»). Aftenposten avslørte onsdag at Andreassen var svært effektiv og hard i klypa da hun som direktør i Lånekassen slo ned på studenter som oppga feil bostedsadresse. At pipa har en annen lyd i Stortinget kan rett og slett dreie seg om at hun var tett på Hansen, men fjernt fra de anonyme studentene.
De grunnleggende menneskelige trekkene i kommunikasjonsprosesser er å tolke og deretter legge følelser, tanker og intensjoner bak andre menneskers handlinger, og i relativt nære relasjoner, slik vi har relasjoner til mennesker vi ser ofte og liker, vil vi ha velvilje i disse tolkningsprosessene.
– Det har vært flere saker av liknende karakter, der reglene har blitt misforstått på dette punktet. Behovet for tydeligere regler er et viktig læringspunkt for administrasjonen. Derfor vil ikke administrasjonen gjøre noe mer med denne saken, sa Andreassen via pressevakt Jorunn Nilsen til Dagbladet sist uke.
Stort større velvilje enn å påta seg ansvaret for at presidenten «misforsto» et regelverk som er så enkelt at et barn kan forstå det, skal godt gjøres å oppdrive. At forsvarsadvokat John Christian Elden vil mene noe annet er han jo «programmert til», gitt hans rolle i saken.
Men velviljen stopper jo ikke der, den var gjennomgående fra Aps ledelse og fra SV, og ingen andre partier enn Frp, MDG og Rødt klarte å si noe tydelig om at Hansens feil var så åpenbar at hun burde gå. Det vitner om nettverksdannelser der vennskap og relasjoner får forrang, og tillitvekkende er de såvisst ikke.
Hva med norsk presse?
Det «spennende» i de avslørte svindelsakene er at de har gått under radaren i årevis. At norske tillitsvalgte og Stortingets administrasjon har visst om politikernes praksis synes det å være liten tvil om, og det avdekker en holdning til «vanlige folks problemer» som er ganske nedlatende. Dersom man selv vurderer at det er «greit» å «misforstå» for å oppnå økonomisk gevinst, samtidig som man vedtar og opprettholder strenge krav til nordmenn forøvrig, er det vanskelig å se det som annet enn en salig samrøre av maktmisbruk og relasjoner.
Men det finnes et annet samrøre det er vanskelig å komme unna når man ser på pendlerboligavsløringene. Det er vanskelig å tro at ingen i norsk presse har visst noe som helst om dette, gitt alle årene svindelen har blitt gjennomført.
Er det to yrkesgrupper som har tette relasjoner og bygger nettverk på tvers av hverandre, er det nettopp politikere og journalister. Politikere som er inni folden og deres tilsvarende journalistvenner er kjent for å pleie ganske andre forbindelser enn de rent profesjonelle. I pendlerboligsaken er det all grunn til å huske Tajiks pølsefest og se på hvilke journalister som har pleid omgang med de hittil avslørte svindlerne.
Bæsj i andedammen
Dersom noen har glemt Mina Ghabel Lundes eminente gjennomgang av habilitetsspørsmål som bør stilles maktmenneskene, bør de definitivt lese hennes debattinnlegg – Noen har bæsja i andedammen fra 2019.
For det handler ikke om hvem som har klødd hvem sin rygg. Det handler om å være åpen om forhold som kan reise spørsmål om noen har klødd noens rygg. Eller som det heter i Vær varsom plakatens punkt 2.3: «Vis åpenhet om bakenforliggende forhold som kan være relevante for publikums oppfatning av det journalistiske innholdet.»
Demokratiet bygger på et ideal som i praksis er ekstremt vanskelig å gjennomføre. Demokratiet bygger på prinsippet om at det ikke er skikkethet, egenskaper, moral eller utdanning som er avgjørende for å få en plass på Stortinget. Nettverksbygging, klatrevilje og å holde seg inne med de «riktige» menneskene er derimot avgjørende «kvaliteter».
At Stortingets administrasjon er en del av problemet i Hansen-saken og de andre pendlerboligsakene synes oppe i dagen, men trolig er det mange som har visst noe de ikke har sagt videre – inkludert norske pressefolk. At noen klør hverandres rygger iherdig disse dagene trenger vi neppe betvile.