Det som beskrives som en relativt streng voldtektsdom i Nettavisen, er anket til Lagmannsretten. Den 22-årige innvandreren har i Oslo tingrett blitt dømt til fengsel i seks år, samt å betale ofrene til sammen 340.000 kroner. Ifølge forsvarer Morten Furuholmen har retten gjort for lite for å forstå hvor vanskelig mannen har hatt det i oppveksten.
– Retten har anvendt beviskravet uriktig og ikke vurdert tiltaltes oppfatning av situasjonene ut fra hans egne forutsetninger, sier Furuholmen til Nettavisen.
Vold og voldtekt
Overgrepene mannen er dømt for er begått mot flere kvinner, pluss en jente på 15 år. Ofrene beskriver mannen som «pågående, intens og plagsom» i forkant av voldtektene og voldsepisodene. Dommen på seks år er relativt streng sett i norsk sammenheng, men gjenspeiler at gjerningsmannen utsatte flere kvinner for vold og overgrep.
På ressurssiden overgrep.no står det følgende om norsk rettspraksis:
Det fremkommer av § 291 at voldtekt straffes med fengsel inntil 10 år. Dette betyr at i utgangspunktet er den maksimale straffen gjerningsmannen kan få 10 år. Dette betyr ikke at gjerningsmannen alltid vil dømmes til 10 års fengsel. Det følger av domstolspraksis at fengselsstraffen skal settes til rundt 4 år. Mange har kritisert dette for å være for lavt.
Men snarere enn å tenke at 22-åringens straff er for lav, ønsker mannens forsvarer å prøve saken for retten enda en gang. Dette til tross for at voldtektene og voldtektsforsøket bar preg av stor aggresjon og muskelbruk. Eksempelvis gjengir Nettavisen det ene vitnes forklaring om voldtektsforsøk, da mannen hadde forfulgt henne fra t-banestasjonen.
Da de gikk gjennom en mørk del av Tøyenparken, dro han henne inn på gresset, tok kvelertak på henne, og begynte å kle av henne. Kvinnen kjempet imot, noe som gjorde mannen sint. Han slo henne gjentatte ganger, men klarte ikke å voldta henne.
Ifølge forsvareren handler mannens handlinger om at han mangler sosial trening, og at han ikke selv kan lastes for dette.
Traumer
Mens Oslo tingrett mener at «domfeltes bakgrunn ikke kan tillegges vekt ved utmåling av straff», vil ankesaken vektlegge nettopp dette «manglende» hensynet.
Ut fra dommen er det klart at den 22 år gamle mannen har hatt en tøff oppvekst. Han er født i et afrikansk land og kom til Norge som femåring sammen med mor og søsken.
Noen år senere ble han etterlatt i en flyktningleir i Afrika. Der ble han utsatt for omsorgssvikt av far og stemor, og havnet på sykehus som følge av vold fra stemor.
Etter flere år i flyktningleir, kom han tilbake til Norge som 15-åring. I dommen fra Oslo tingrett står det at han siden da har slitt med å få innpass i det norske samfunnet, selv om han har gjennomført videregående skole og har fast jobb, skriver Nettavisen.
Ifølge forsvarer Morten Furuholmen er dommen derfor feil. Han mener at den straffedømte mannen «ikke har forutsetninger for å forstå situasjonene han er domfelt for» fordi han ikke har fått «hjelp til sosial trening» og heller «ikke bearbeidet traumer».
Neste rettsrunde vil altså omhandle hvorvidt innvandrere med traumebakgrunn kan idømmes (full) straff dersom traumene ikke er bearbeidet.
Omfattende problem
Dersom ankesaken når fram og overgriperen idømmes lavere straff på grunn av sin egen vanskelige oppvekst, er det et signal som vil få stor effekt. Norge bruker store summer årlig på forskning om migranters psykiske helse, og det vites med sikkerhet at innvandrere fra Asia og Afrika ofte har opplevd omsorgssvikt og vold i nærmeste familie. Dersom det skal legges til grunn at disse opplevelsene bør gi strafferabatt, vil vi i praksis få senkede straffer for den gruppen som i størst grad utøver voldelige overgrep.
Når forsvarer Morten Furuholmen framholder at den straffedømte mannen ikke har fått tilstrekkelig hjelp av det norske samfunnet, er påstanden i seg selv interessant. For det framkommer at overgriperen kom til Norge allerede som femåring med mor og søsken, men at han senere har opplevd mishandling av far og stemor i Afrika. Opplysningen impliserer at også mor har utøvd omsorgssvikt ved å overlate den den gang unge gutten i en voldelig fars varetekt i stedet for å ta vare på ham selv.
Hvordan den nå 22 år gamle mannen kan ha unngått å få sosial trening dersom han har vært elev i videregående skole i Norge, er et annet interessant spørsmål. Han har åpenbart ikke fått sosial trening i jobbsammenheng heller, dersom vi skal legge forsvarerens påstand til grunn.
Dersom opplysningene er korrekte, er det ikke slik at Norge har et problem med for høye straffer, slik forsvarerens påstand er, Norges problem er snarere manglende intervensjon i migrantfamiliene på et tidlig stadium. Som påpekt i en rekke saker, blant annet her og her, starter problemene i hjemmene, det er foreldrenes voldskultur og manglende oppdragerevner som skaper voldelige barn og ungdommer.
Skrekkelig signaleffekt
Signaleffekten ved å foreslå at voldtektsmenn skal kunne få strafferabatt ved å vise til traumer i oppveksten, ville selvsagt bli stor. Ikke bare ville en slik praksis gjort det mindre avskrekkende å begå straffbare handlinger, men signaleffekten til ofrene er enda verre.
I et samfunn som per i dag er ekstremt opptatt av offerroller, ville selv voldtektsofre måtte stille seg bak sin egen overgriper i offerhierarkiet. Det er en absurd tanke at å skaffe seg seksuell omgang enten fremtvunget ved vold eller ved truende adferd skulle fått lavere straff dersom den dømte kunne vise til «manglende sosial trening». Den yngste av ofrene, 15-åringen, som hadde løyet på egen alder til 16 eller 17 år, mente retten ikke hadde betydning.
«Sett hen til det som er sagt ovenfor om den strenge aktsomhetsplikten, finner retten det klart at tiltalte, uavhengig av dette, har handlet uaktsom ved å legge fornærmedes opplysninger om egen alder til grunn uten ytterligere undersøkelser», skriver tingretten i dommen ifølge Nettavisen.
Dommen bør definitivt bli stående.