Det var under en temauke («Spexveckan») på Rudbecks videregående skole i Sollentuna at elevene som hadde valgt temaet «frukt» landet på dekorasjoner med bananer og aper. Det falt mange tungt for brystet.
En av lærerne ved skolen sa følgende til Aftonbladet:
– Den kan tolkes på ulike måter, men utsmykningen har rasistiske undertoner som skyldes rasistiske stereotyper av mørkhudede. Det er problematisk ettersom det er en korridor der mange av våre nyankomne og mørkhudede elever tilbringer sine friminutt.
Men hen, som ikke ville stå frem verken med navn eller kjønn, mente åpenbart at hens tolkning er fortreffelig:
– Det er fryktelig. Spesielt når lærere har pekt på hvordan det kan tolkes. Ledelsen har hele tiden sagt at det ikke er noen problemer. Dette er ment å være moro for alle, og skolen er et sted hvor alle skal føle seg trygge. Men denne uken kan jeg ikke si at det stemmer med min arbeidsplass.
Flere av elevene som fikk beskyldning om rasisme hengende over seg, tok det tungt. Ikke minst fordi tanken var helt fjern for dem. Men som kjent: noen ser rasisme overalt, og hvem sier det egentlig mest om?
Rasistiske forestillinger
Omar Makram var en av de som reagerte på reaksjonene. Makram, selv født i Egypt, kommenterte i Bulletin at «ideen med å assosiere aper med mørkhudede og innvandrere har fått en renessanse den siste tiden, dog ikke på grunn av rasister, ideene kommer tvert om fra antirasister», slår Makram fast. Han viser også til saken som raste for tre år siden, der kleskjeden H&M måtte stå skolerett. De hadde igangsatt en reklamekampanje der ulike barn hadde på seg en genser med dyremotiv. Ett av barna hadde en hettegenser med teksten «Coolest monkey in the jungle».
Det var bare at den lille gutten har mørk hudfarge. Dermed slo godhetsgenene krøll på seg hos de forutinntatte antirasistene. De som ble mest lei seg for rasismeanklagene, skal ha vært foreldrene til gutten. Makram forteller at ifølge foreldrene var gutten kjempestolt, han kjente seg som en superstjerne når han så bilder av seg selv overalt. Etter rasismereaksjonene fryktet foreldrene hvilken negativ påvirkning det kunne ha både for sønnen og deres øvrige barn.
«Denne tendensen til å se rasisme overalt er destruktiv på så mange nivåer», skriver Makram, og fortsetter: «De antirasister som gjør en kobling mellom aper, bananer og innvandrere – hva sier det egentlig om deres verdensbilde og hvordan de tenker om innvandrere og ikke-hvite? Etter all sannsynlighet skiller deres verdensbilde seg kraftig fra folkeflertallets syn på saken. På sett og vis er det rimelig åpenbart at det er disse antirasistene som lider av rasistiske forestillinger.»
Offerrollen
Èn ting er nå hva folk tenker, men selverklærte antirasister er også ofte aktivister. Så først fremlegges en rasismekobling, deretter skal noe fjernes eller omskrives og de «skyldige» skal gå botsgang. Men hva forteller vi ikke-hvite? spør Makram, og peker spesielt på barna. Han svarer selv; «plutselig blir de bevisste om at det finnes mennesker som sammenligner dem med aper, og det i seg selv er skadelig for deres selvfølelse».
Dette blir raskt oppskriften på å gå inn i offerrollen. De tror de lever i et rasistisk samfunn, fastslår Makram, et samfunn som «avhumaniserer og diskriminerer dem, og de risikerer å se rasisme overalt, selv når den ikke finnes». Da er veien kort til å begynne å kjenne på håpløshet, for «hvis samfunnet er så rasistisk at det ikke finnes noen sjanse for at de skal lykkes, så kanskje de slutter å forsøke og begynner å skylde på samfunnet for egen mislykkethet».
Makram mener også at besattheten av hudfarge og redselen for at noe skal bli tolket som rasistisk, kan gi et feilaktig inntrykk av innvandrere som lettkrenkede. Hvis majoriteten opplever at de må være ytterst forsiktig med alt de sier eller gjør, kan de også holde seg vekk. Altså økt etnisk segregasjon. Samtidig forsvinner fokuset på mennesket bak det ytre:
«Det (sprer) en fiksering på hudfarge og utseende fremfor å fokusere på individets meritter og karakter. Det holder også gamle og rasistiske stereotypier og forestillinger i live – som vi hadde vært tjent med å legge bak oss.»
Raseaktivisme
Ifølge Makram er problemet med dagens antirasisme at den er blitt en slags raseaktivisme, der hudfarge betyr alt når realiteten er at det ikke betyr noe. Han mener at løsningen på rasismeproblemet ikke kan bestå i mer fiksering på hudfarge, men mindre.
Og det spørs om ikke Makram får rett – etterhvert. For etter oppblomstringen av fokuset på hudfarge etter Black Lives Matter-aktivistenes demonstrasjoner, ser det ut som BLM mister mer og mer oppslutning. Men det holdt på å ta en farlig utvikling, for også Pride-bevegelsen i København gikk rett i fella i 2020. De organiserte en alternativ Pride, og det i innvandrertette Nørrebro. Så hadde noen kommet til at det var smart å dele deltakerne inn etter hudfarge.
Deltakerne ble det inn i 20 «blokker», og fremst i paraden skulle «det globale flertallet» av BIPoCs (black, indigenous og people of color, altså svarte, urfolk og fargede) gå, etterfulgt av sine «allierte». De «hvite allierte», skulle gå bakerst, og de ble bedt om å være «oppmerksom på de rundt deg og hvor mye plass du tar».
I have a dream that my four little children will one day live in a nation where they will not be judged by the color of their skin but by the content of their character. (Martin Luther King Jr)
Den drømmen kan de fleste se langt etter, hvis ikke Vesten snart overser denne raseaktivismen.