EUs likestillingskommisær Helena Dalli kom i slutten av oktober med en 30-siders veiledning for unionens språkbruk. Dalli erklærte – stolt som en hane (unnskyld språkbruken) – at EUs mål er en #UnionOfEquality (likestilllingsunion) der hennes bidrag er retningslinjer for inkluderende kommunikasjon.
Men hennes inkludering ble heller oppfattet som ekskludering.
Misforstått nestekjærlighet?
Den interne kommunikasjonsveiledningen ble plukket opp av den italienske avisen il Giornale, melder Politico, og ble møtt med en strøm av protester.
For ikke bare skal kommunikasjonen være kjønnsnøytral med hensyn til personer som tilhører LHBTQ+ (unnskyld hvis noen bokstaver ble utelatt), men den skal favne eller ikke støte rase eller etnisk opprinnelse, religion eller tro, funksjonshemming, alder, (annen) seksuell legning og i tillegg må man unngå kjønnsord (jeg er sikker på EU-kommisjonen har glemt noe, jeg kommer bare ikke på hva).
Dermed var det ut med damer og herrer, den riktige ordbruken er kjære kolleger (for vi er vel alle kolleger på en måte, i alle fall i EU/EØS-familien). Frøken eller fru uten en konkret adressat er fy og fy, det er Ms Universelt (norsk språk må dessverre bruke Ms, da jeg ikke vet hva det kan erstattes med, kanskje det forferdelige Hen?).
Men det som virkelig skapte røre var den grusomme antakelsen om at medlemslandene i EU/EØS hovedsakelig består av kristne. Rådet lød som følgende: «unngå å anta at alle er kristne». Nå er det vel kvekk umulig å anta at alle i Europa er kristne, det har det unevnelige gitt sitt offentlige bidrag til, men omsorgen fra likestillingskommisær Dalli handler også om at ikke alle feirer de kristne høytider og ikke alle feirer dem samtidig. Beklager at jeg ikke ser problemet med det.
Den inkluderende EU-kommunikasjonen skal også unngå å bruke «kristne navn» så vel som ikke å bruke navn «som vanligvis er fra en religion». Skal man beskrive et «internasjonalt par» må det blandes, kanskje Storm og Aria er innenfor?
Dessuten skal vi unngå å si slikt som «juletiden kan være stressende». Det inkluderende språket er «ferietiden kan være stressende».
Toleransen har grenser
Heldigvis finnes det mennesker som befinner seg utenfor EU-bobla og registrerer at dette er de fiffige små skritt i retning av å tilintetgjøre vårt eget verdigrunnlag. Fra Vatikanet het det at «Selvfølgelig vet vi at Europa skylder sin eksistens og sin identitet til mange bidrag, men vi kan absolutt ikke glemme at et av dens viktigste bidrag, om ikke det viktigste, har vært kristendommen selv.» Det er jeg helt enig i, selv om at det må legges til at selv om kristendommen er en av våre viktigste kulturbærere, så er de offentlige kristne representantene elendige kulturformidlere.
Politico har også videreført noen reaksjoner fra den politiske «ytre høyre», som kanskje handler om at høyresiden tør å reagere offentlig, mens resten sitter musestille nettopp i redsel for å si noe «feil». Giorgia Meloni, leder av partiet Fratelli d’Italia (Brødre av Italia), skrev på Facebook: «I navnet til en skummel ideologi vil den undertrykke kulturen til et folk. Vår historie og vår identitet kan ikke kanselleres, de må respekteres.»
Matteo Salvini, leder av Lega Nord Per l’Indipendenza della Padania (går under navnet Lega), er enig med Meloni og twitret: «Mary, moren. John, faren. Lenge leve den hellige jul … jeg håper at ingen i Europa vil bli fornærmet».
Kritikken skal ha vært så unison at likestillingskommisær Dalli så seg nødt til å trekke forslaget tilbake. Det fikk en tidligere president i Europaparlamentet, Antonio Tajani, til å utbryte: Long live the Europe of common sense!
Men det er slett ikke første gangen at den sunne fornuften overstyres av de som ønsker å være så inderlig tolerante. For som forfatter Lars Saabye Christensen sa i et intervju med Aftenposten i desember 2015:
— Jeg tror det er viktig å rendyrke noen verdier vi kanskje har latterliggjort, som at toleransen dessverre har sine grenser. Toleransen, liksom dialogen, må være kritisk. Man kan bli så tolerant at man utsletter seg selv. Man kan bli så god at man nesten blir slem. Da vipper reaksjonene over i det sentimentale, og det føler jeg ubehag ved.
Verdibevissthet
Siden det snart er jul, vet vi også hvilke temaer som (igjen) vil dukke opp. Skal vi ha skolegudstjenester? Vi kjenner argumentet mot så altfor godt: Likebehandling og en påpekning av hva som er skolens primære oppgave. Kan vi kalle det «juleavslutning»? Skal vi gjøre slik som for eksempel Seljord skole gjorde for et par år siden: erstatte julemat og juleball med tradisjonsmat og tradisjonsball? Skal vi offentlig sky unna tradisjonell norsk julemat med svin og erstatte det med det ikke tradisjonelle kalkun- og kyllingpølser? Slik Stortingets juletrefest i 2019 der det ble servert kyllingpølse i brød til liten og stor.
Vi husker også at IKEA la «jula» i underkategori av «Vinterfest», men det er mer forståelig i den forstand at IKEA-konsernet vil tjene mest mulig penger.
Det er vi andre som må tenke over hvilke verdier og tradisjoner vi ikke ønsker å gå på akkord med, altså verdibevissthet. Det som den danske dronning Margrethe i et intervju i 2016 – med sunn fornuft – omtalte slik i forbindelse med integrering av innvandrere: «Generelt skulle danskene ha vært bedre til å skape større klarhet om de verdier og regler som Danmark bygger på. For er man ikke i stand til å sette tydelige ord på hva man selv står for, er det nemlig svært vanskelig å lære andre om det.»
For Hen Universelt, det lyder ikke like godt å ønske deg god ferietid, tvert om skjønner vi at også språket kan ødelegge for budskapet. Det minner mest om den forferdelige talen til kong Harald, den som handler om alt og som ender med ingenting, som de etablerte mediene løftet frem som genial. For i medienes verden er det bare snilt å være så grenseløs tolerant som mulig. Ja, «man blir så god at man nesten blir slem».