Det er en trist historie lærer Jannie Bøgh kan fortelle – dertil fra landet vi ynder å tro setter ytringsfriheten i førersetet; nemlig Danmark. Vi har tidligere omtalt Bøghs historie, men det kommer frem stadig nye detaljer – og danske medier fikk også en viss interessere for hva hun har opplevd. Det lover godt for ytringsfriheten – også for lærere.
Det sendte sjokkbølger over hele Europa da Samuel Paty (47) ble strupeskjært, og der hodet ble skilt fra kroppen, på åpen gate i Paris 16. oktober i fjor. Dette groteske drapet var en hevn fra islamister, fordi Paty brukte Muhammedkarikaturer i undervisningen om ytringsfrihet. Det kom også frem at ungdomskoleelever tilrettela for halshuggingen.
Etter drapet kom debatten, også i Norge, om bruk av slike karikaturer i undervisningen. Det kom frem at noen benyttet dem, mens andre «ikke ønsket det», «fryktet det», mente det var «respektløst overfor muslimer (å vise dem)» eller «ikke så vitsen». Argumentene for ikke å vise Muhammedkarikaturer var med andre ord mange, men stort sett skinte angsten gjennom. Dem som fortalte at de faktisk brukte slike karikaturer fremsto i mindretall, men de hadde til felles at det ikke hadde skapt noen nevneverdige problemer – inntil det ble offentlig. Da opplevde flere å motta trusler.
Bøgh har fortalte sin historie blant annet til danske Weekendavisen (11.november) og 18. november var hun gjest i Berlingskes podcast Pilestræde.
Nazipart
Jannie Bøgh var en av dem som offentlig fortalte at hun brukte Muhammedkarikaturer i undervisningen om ytringsfrihet. Det skjedde i den danske avisen B.T. 19. oktober i fjor, altså bare tre dager etter Patys død. Men i artikkelen kom det også frem noe annet, nemlig at hun hadde en fortid i Nye Borgerlige og nå er medlem av Dansk Folkeparti. I samme artikkel avviste hun at hennes politiske holdninger påvirket hennes pedagogiske virke. Hun fortalte også at hennes teamkollega, medlem av venstreorienterte Enhedslisten, var enig i at disse karikaturene ble benyttet i undervisningen.
Det kom ingen umiddelbare reaksjoner på intervjuet i Weekendavisen fra arbeidsplassen. Hun ble kontaktet av DRs Aftenshowet, som ville ha henne som gjest for å diskutere temaet. Bøgh vurderte å spørre ledelsen ved skolen om det var noe hun skulle være oppmerksom i sakens anledning, men fikk kun kontakt med skolen tillitsvalgte. Han viste til at lærere har full ytringsfrihet.
Men det viste seg at skolens ledelse ikke var helt enige i denne «fulle ytringsfriheten». Dagen etter ble hun innkalt til et møte med tre av sine overordnede, med beskjed om at de skulle orienteres hvis hun opptrådte i mediene. Hun forteller da at hun samme dag er med i P1 Debatt om temaet.
Tilbake i klasserommet, der hun og den tillitsvalgte, som også er klassens matematikklærer, skal starte undervisningen, tar han (den tillitsvalgte) henne med ut på gangen. Her skjeller han henne ut etter noter, og gjør det klart hva han mener om henne: hun er et foraktelig menneske med et forvrengt menneskesyn som bare er ute etter å promotere seg selv og hennes naziparti.
– Dørene er ikke særlig tykke, så elevene var litt betuttet da jeg kom inn igjen, forteller Bøgh til Weekendavisen, og viser til at hennes partipolitiske tilhørighet ikke var allment kjent på skolen før hun var i mediene.
Utfrysning
Herfra går det slag i slag. Skolens ansatte blir innkalt til et orienteringsmøte, som skulle vise seg å handle om henne. Tilstede er også distriktsskolesjefen, øverste skolesjef for alle skolene i kommunen, som forteller forsamlingen at Bøgh har uttalt seg i pressen om «temaet» og at skolen nå skal utarbeide en beredskapsplan for å styrke sikkerheten ved skolen. Ifølge Bøgh er stemningen på møtet ampert, og en kollega dytter til henne flere ganger med skulderen.
Skolens ansatte slutter å snakke med henne, de kikker vekk hvis hun søker øyekontakt, hun fryses mer og mer ut. Kort tid etter er det et nytt orienteringsmøte. Her kommer det frem at noen av lærerne har utviklet angst og etterlyser at skolen stiller en krisepsykolog til rådighet.
– Da begynte det å gå opp for meg hvor opprørte folk var og hvor sure de var på meg, sier Høgh til avisen.
Hun holder seg unna lærerværelset. Hennes teamkollega forteller at det er mye snakk om henne – og det er ikke pent. Matematikklæreren, den tillitsvalgte, slutter å komme til undervisningen, han «klarer ikke å være i samme rom» som henne.
Forventet halshugging
I slutten av oktober, altså omtrent to uker etter hennes første medieopptreden, innkaller skolens ledelse til krisemøte med møteplikt. Alle får to minutter taletid.
– En av de første som snakker er den tillitsvalgte, som gjentar krangelen fra gangen og lurer på hvordan han kan dytte meg ut til terroristene uten at barna er vitne til min halshugging. På hele møtet var det en stemning av at det ikke handlet om hvis, men når de kom for å kutte hodet av meg, sier Bøgh til Weekendavisen.
Mens andre har taletid, blir hun kalt nazist og rasist fra salen. Kolleger sier de ikke får sove om natten på grunn av angst, at hun har ødelagt deres arbeidsplass, mens hun – som var deres «gisseltaker» – gikk med rak rygg i gangene.
På Bøghs Facebookside gir også en forelder, som er medlem av skolestyret, uttrykk for at Bøgh har tatt hele skolen som gissel med sine holdninger, og at foreldrene nå må forklare sitt barn «‘forskjellen på ytringsfrihet og ytringsplikt» – med Bøgh som eksempel.
Traumatiserte lærere
I november samme år går skolen til anskaffelse av kiler for å barrikadere dører – i tilfelle terrorangrep.
– Jeg var veldig forvirret, jeg var forberedt på å motta trusler fra islamister, det hører med, men jeg var ikke forberedt på at kollegene mine skulle ta avstand fra meg på den måten. Jeg trodde faktisk det var noe vi ble enige om (å vise karikaturene, red.), sier Bøgh til Weekendavisen.
En av hennes kollegaer, uten å tilkjennegi det, skriver på hennes FB-side:
«Når du har hodet så langt oppe i ræva at du er blind for hensynet og sikkerheten til barna, kollegaer og foreldre på din arbeidsplass, så er man i hvert fall ikke tynget av et ansvar utover det man føler for seg selv og sin ideologi, tenker jeg – selvfølgelig i ytringsfrihetens navn.»
Stemningen på skolen er åpenbart blitt enda mer amper, og da gjelder det å velge «riktig side». I alle fall forverres forholdet til teamkollegaen, som har fått det for seg at hun sliter med at hun ble nevnt i B.T.-artikkelen 19. oktober – selv om hun ikke nevnes ved navn. På et møte har denne teamkollegaen sagt at hun føler seg traumatisert av Bøghs uttalelser og «forkvaklede menneskesyn». Hun har bedt ledelsen om hjelp, da hun ikke lenger kan samarbeide med Bøgh. Kort tid etter slutter hun helt som lærer i klassen til Bøgh.
I en SMS til Weekandavisen har denne teamkollegaen uttalt følgende:
«Jeg er ikke interessert i å støtte Jannie Bøghs politiske karriere. Den tolkning av saken som Jannie p.t. har valgt å dele i media, er i stor grad for å fremme hennes egen politiske karriere og har ingenting med hennes arbeidsplass eller rolle som kollega å gjøre. Jeg har ikke på noe tidspunkt ønsket å bli dratt inn i Jannie Bøghs politiske agenda, og det har jeg gjort tydelig for henne. Det ville vært prisverdig om media kunne se Jannies uttalelser om bruken av Muhammedtegningene i undervisningen som mer enn retten til ytringsfrihet, men like mye som populisme.»
Den politiske karrieren Høgh tilskrives er at hun var kandidat for Dansk Folkeparti ved kommunalvalget i Frederikssund.
De vant
At Høgh var blitt en persona non grata på skolen synes det liten tvil om. Hun forteller om en hendelse som førte til at hun ikke greide mer: Hun har tatt en utagerende 12-åring på gangen for å roe han ned. Men gutten er i full affekt og slår henne. Hun får øye på den tillitsvalgte lengre ned i gangen, som hun får øyekontakt med, men han bare står der og smiler.
Bøgh bli langtidssykemeldt med stress. Legen mener hun ikke kan vende tilbake til sin arbeidsplass «uten å få angst i invaliderende omfang».
Ingen av de involverte skolelederne, eller lærerforeningen, ønsker å uttale seg om saken til Weekandavisen og viser til at det «er en personalsak». Men dette er langt mer enn en personalsak. I ettertid har Bøghn etterlyst at skolens ledelse hadde opptrådt mer prinsipielt.
– I det øyeblikket de valgte å være nøytrale, legitimerte de holdningen om at det jeg hadde sagt var feil (om å vise Muhammedkarikaturer, red.). Spesielt når de ikke griper inn etter at jeg gjentatte ganger har fortalt min nærmeste leder hva jeg har blitt kalt av mine kollegaer, det rett og slett bagatelliserte de, sier Bøgh, som også etterlyser skolens vern av lærernes metodefrihet. Hun mener også de er problematisk at det aldri kom frem at politiet ikke mente det var noen forhøyet terrortrussel mot skolen.
Skolen klarte altså å demonisere Bøgh og ta fra henne jobben – men de klarte ikke å lukke munnen på henne. Hun fremstår fortsatt som en stolt forsvarer av ytringsfriheten, men stiller seg tvilende til at så mange andre lærere vil ta i bruk Muhammedkarikaturer i undervisningen. De har jo sett hva som ble hennes skjebne.
Akkurat derfor bør politikerne – uavhengig av politisk ståsted – kjenne sin besøkelsestid.