Azeem Ibrahim er ingen smågutt. I tillegg til professoratet ved U.S. Army War College er han direktør ved Newlines Institute for Strategy and Policy i Washington, D.C. og forfatter av bøkene «The Rohingyas: Inside Myanmar’s Genocide» og «Radical Origins: Why We Are Losing the War Against Islamic Extremism». Han er også en offisiell spaltist for magasinet Foreign Policy og har publisert hundrevis av artikler i aviser som blant annet New York Times, Washington Post, Daily Telegraph, National Interest og Yale Global.
Utenfor akademia har Dr. Ibrahim vært reservist i IV Battalion Parachute Regiment og prisvinnende gründer. Han ble rangert som en av verdens 100 mest brilliante tenkere av European Social Think Tank i 2010 og kåret til årets unge globale leder av World Economic Forum. I 2019 mottok han International Association of Genocide Scholars Engaged Scholar Award for sin forskning på Rohingya-folkemordet.
Om muslimsk offerrolle
Torsdag har Ibrahim en artikkel på trykk i britiske The Times. Hans utgangspunkt for å forstå den muslimske verden er hans egen oppvekst i Skottland. Han beskriver en oppvekst der han ble fortalt at det aldri var muslimenes egen skyld dersom de som gruppe opplevde noe vanskelig.
Da jeg vokste opp som ung muslim i Skottland, ble den problematiske tilstanden i den muslimske verden alltid skyldt på ondsinnede eksterne aktører: kolonialismens historie, fortsatt vestlig støtte til autoritære ledere, hva som helst. Til og med den sekteriske volden mellom sunnimuslimene og sjiamuslimene fikk Israel og CIA skylden. Det var rett og slett uaktuelt at noen av plagene som rammet muslimer kunne skyldes oppførselen til muslimene selv, skriver Ibrahim.
Han beskriver islams historie som svært voldelig, der muslimer over hele verden har vært ofre for både muslimsk sekterisme og ufravikelige fraksjonsstridigheter i langt større grad enn de har vært ofre for vestlige styresett. Ibrahim hevder at islam i praksis har «forårsaket utallige skader på liv og helse for muslimer rundt om i verden».
Til tross for at historien er full av slike interne stridigheter, ser det i dag ut til at noe som ligner muslimsk enhet tar form, i det minste på ett spesielt tema: uigurene, skriver han i The Times.
Penger eller solidaritet
Men den endelige samlingen om et felles fokuspunkt, de muslimske uigurene, er ikke et uttrykk for muslimsk solidaritet med en forfulgt gruppe muslimer. Enigheten mellom de muslimske statene er stikk motsatt, skriver Ibrahim. De utrykker ingen solidaritet med uigurene overhodet, tvert i mot er de enige om at det er verdt å ofre uigurene dersom det betyr at de kan tjene på det.
Mer enn en million uiguriske muslimer blir holdt i konsentrasjonsleire for «omskolering» i Xinjiang av Beijing-myndighetene, allikevel har muslimsk leder etter muslimsk leder fra den islamske verden gått ut offentlig til støtte for det kinesiske kommunistpartiets folkemord. Til og med Taliban, den mest ekstreme islamistiske regjeringen i verden, henvendte seg til Beijing før de kom til makten i Afghanistan og sa at de ville støtte partiets forsøk på å slå ned på uigurer i bytte mot investeringer.
Og det er ikke bare muslimske ledere som er enige. For eksempel, i Pakistan, et land eksplisitt grunnlagt som et tilfluktsland for muslimer, og hvor muslimsk solidaritet er en av grunnpilarene i all politisk diskurs, er det vanskelig å finne noen som er kritiske til Kina. Mange vil åpent støtte Kinas «innsats for å gjenopprette orden», skriver Ibrahim.
Solidariteten med uigurene er med andre ord ikke-eksisterende i den muslimske verden, mens interessen for kinesiske investeringer definitivt er til stede. En mulig allianse mellom Kina og Taliban har utløst bekymring ikke bare fra Ibrahim, men fra flere analytikere.
Farlig allianse
Finansavisen omtalte den mulige alliansen i etterkant av Talibans overtakelse av Afghanistan, og gjenga talskvinne for Kinas utenriksdepartement, Hua Chunyings uttalelse, at «Beijing er klare for «et vennlig samarbeid med Afghanistan» – og at Taliban «gjentatte ganger» har sagt at de ser frem til et slikt samarbeid.»
– Vi er klare for å fortsette utviklingen av godt naboskap og vennlig samarbeid, samt å spille en konstruktiv rolle i Afghanistans fred og gjenoppbygging, uttalte Hua.
Men vennskapet bygger tilsynelatende på Afghanistans forekomst av sjeldne, verdifulle jordmetaller, Kinas vilje til å investere i disse og Talibans vilje til å ofre uigurene for å tjene penger.
Samtidig advarer Shamaila Khan, direktør for obligasjoner mot fremvoksende markeder hos AllianceBernstein, mot land som kan utnytte disse ressursene. Hun mener det internasjonale samfunnet bør utøve press hvis for eksempel Kina skulle søke å alliere seg med Taliban, for å generere økonomisk bistand til Afghanistan.
– Det bør komme et internasjonalt initiativ som sikrer at ethvert land som inngår avtale om å utnytte landets mineraler på vegne av Taliban, gjør dette kun under strenge humanitære vilkår der menneskerettigheter og rettigheter for kvinner bevares, uttalte Khan i CNBC-programmet Squawk Box Asia tirsdag, skrev Finansavisen.
Det internasjonale initiativet Khan etterspør vil i alle tilfelle ikke omfatte muslimske stater. Som Ibrahim skriver i The Times er fokuset på humanisme ikke-eksisterende, og Kinas undertrykking av uigurer er tilsynelatende langt mer gjenkjennelig for de muslimske statene enn hva vestlig humanisme er.
Ikke én regjering i den muslimske verden har ofret en eneste kinesisk yuan i investering for uigurene. Ikke en eneste av dem har valgt å slutte seg til amerikanske forsøk på å tale disse undertrykte muslimenes sak. Og knapt noen sivilsamfunnsgruppe i den muslimske verden har så mye som registrert en protest. I stedet er dette nesten utelukkende overlatt til ikke-muslimer i Vesten.
Dessverre ser det ut til at for muslimske stater vil den kinesiske yuanen alltid være viktigere enn solidaritet med lidende medmuslimer.
Hvilke maktkonstellasjoner som vil oppstå i kjølvannet av amerikansk tilbaketrekning fra Afghanistan er tidlig å spå, men at et samarbeid mellom islam og kommunismen vil kunne bli noe av en humanitær floke for vestlige ledere. At Vestens tanker om solidaritet med undertrykte minoriteter vil komme til kort i et slikt scenario er det liten tvil om.