Da riksrettdommen mot Inger Støjberg kom var det mange som steilet både over at hun tapte og at det ble 60 dagers ubetinget fengsel, i tillegg til at dommen så og si var enstemmig (25 mot 1). Støjbergs egen kommentar på dommen fikk da også enorm respons på Facebook, i skrivende stund har den over 60.000 positive reaksjoner. Hun har altså en enorm støtte i folket.
Støjberg mottok dommen med forbauselse, og mente at det ikke bare var hun som tapte, men at taperen også var danske verdier. Det er ikke alle enige i, der flere av reaksjonene er at det faktisk er helt motsatt: de danske verdier vant. «Ingen er hevet over loven», het det i lederen i Expressen, mens lederen i Berlingske hevdet at «De danske demokratiske verdier vant i Støjberg-saken».
Hvordan er det så mulig å havne på så vidt forskjellige konklusjoner?
Det kan man fordi en tar utgangspunkt i to ulike sider av saken: Støjberg og hennes støttespillere argumenterer ut fra sakens hensikt – altså å sette barnebruder fri – mens de som støtter dommen viser til at Støjberg som statsråd har tatt seg friheten til pushe egen politikk lenger enn hva loven tillater. Målet helliggjør ikke midlet, med andre ord.
Riksretten kom til at hun ikke har overholdt statsrådsansvarlighetsloven – og at hun har gjort det med forsett.
Men kanskje mest av alt forteller denne dommen at saken aldri burde vært ført for riksrett og at straffen for mange ikke samsvarer med den alminnelige rettsoppfatning.
Et politisk valg
Når en først blir stilt for riksrett skulle en tro en hadde gjort noe særdeles alvorlig, men hvor alvorlig oppfatter den vanlige mann i gata det er at en statsråd ikke nødvendigvis forholder seg 100 prosent til administrative prosedyrer?
Stikkordene i saken er instruks og pressemelding – samt et notat. Det i seg selv gir saken flere aktører: statsråd Støjberg, embetsverket, statsministeren og pressen. Slik jeg har forstått saken sendte Støjberg ut en instruks, som er det embetsverket skal styre etter, samtidig med at hennes departement sendte ut en pressemelding – som det ble styrt etter. I instruksen fremkom at det kunne gjøres unntak med adskillelse av barnebrudene i alderen 15 til 18 år etter individuell behandling, i pressemeldingen var dette unntaket borte. I Støjbergs kontakt med mediene valgte hun heller ikke å fokusere på unntakene.
I mine øyne er det et politisk valg; hun velger å sende ut i offentligheten et signal om at Danmark ikke aksepterer barnebruder. Likevel kunne det i praksis bli foretatt unntak utenfor offentlighetens lys, men det offentlige lyset ble skrudd på for fullt da et syrisk asylsøkerpar klaget til Ombudsmannen da de ble adskilt og fikk medhold i at adskillelsen av dem var i strid mot dansk lov og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.
Så gjør Støjberg det som kanskje kan kalles en politisk tabbe: heller enn å si at det faktisk kan gjøres unntak etter individuell behandling og beklage hvis det er blitt oppfattet annerledes, så opprettholder hun den politiske retorikken. Det er mat for mediene, som presset hardere og hardere på. Da våkner politiske motstandere på Folketinget og sceneteppet går opp for det politiske showet.
Men riksrett? Det er neppe første gang, og helt sikkert ikke siste gang, at statsråder presser grensene i administrative prosedyrer for å få til realpolitikk. Men det mange ønsket i denne saken var at Støjberg skulle ha beordret en ulovlig praksis gjennom i statsforvaltning. Om så var, hadde hun også ført Folketinget bak lyset. Det er en «dødssynd» for en statsråd, det samme om en statsråd fører sjefen sin, statsministeren, bak lyset, men «straffen» er at du må gå av som statsråd. Og her kommer statsministeren inn. Lars Løkke Rasmussen var statsminister og derav den øverste ansvarlige for regjeringen, på samme måte som Støjberg var øverste forvaltningssjef i sitt departement. Men ingen stilte Løkke Rasmussen til ansvar, han slapp unna med at han ikke visste og at han kanskje burde gjort noen grundigere undersøkelser (ikke minst for å unngå riksrett). Akkurat derfor tilsier mye i denne saken å være personfokusert; det var et ønske om å sette denne «frekke heksa», og akk så folkelig populære politikeren, på plass.
Skaper ny praksis
Det kan være at Folketinget lurte seg selv når det ble flertall for riksrett mot Støjberg. Personlig tror jeg mange av dem trodde det ville ende med frifinnelse og dermed «bare» som en smekk over fingrene til Støjberg. Men nå tror jeg de lever politisk farlig alle sammen. For enhver presset politiker vil gjøre tilnærmet hva som helst for å redde egen karriere – og det samme vil en toppbyråkrat. Og mediene står alltid klar til å ta imot en personfokusert politikerstrid.
Så hvis en statsråd kommer på kant med noen i eget byråkrati, kan byråkratene hevde at det var skapt «en politisk oppfatning» av hvordan tingene skulle gjøres. Men hva skal vi med departementsråder hvis de ikke har et selvstendig ansvar? Om toppsjefen gjør noe dumt, må da vitterlig byråkratiet ha rutiner for å informere om hva som eventuelt er galt, og går ikke det, må det være rutiner for både å nekte å utføre oppgaven og å varsle videre. Det eneste vi med sikkerhet vet i vårt styresett er at det alltid er en sjef over sjefen.
Her er reaksjonen til Alnour Alwan (nå 31 år) på dommen. Han er den ene del av det syriske ekteparet som tok saken sin til Ombudsmannen etter at han ble adskilt fra sin kone (da 17). (Faksimile fra dr.dk)
Riksrettdommen mot Støjberg viser også en annen ting: enhver i regjering skal være uhyre forsiktig med hva en sier til mediene. For den «politiske virkeligheten» som skapes i mediene kan det være at du blir stående personlig ansvarlig for, og ikke den som tolker det du sier. Når det, som i Støjbergs dom, fremstår som legitimt å administrere etter pressemeldinger og medieoppslag, bør de politiske vekkerklokkene ringe. For selv om mange medier ikke forstår skillet på instruks og pressemelding, jamfør at flere viser til «ulovlig instruks i pressemeldingen», bør politikere og byråkrater gjøre det. Og det sier kanskje noe om hvor farlig det kan være å gjøre politikk til jus – og omvendt.
Hva som blir Støjbergs fremtid fremstår som uklart, ikke minst fordi Folketinget nå skal avgjøre hvorvidt hun er skikket til å fortsette som folketingsmedlem. Noen hevder hun må kastes ut, da gjerne med begrunnelsen at det er en «alvorlig sak» idet hun har fratatt mennesker rettigheter, da ved å adskille barnebrudene fra deres ektemenn. Hvordan lyder dette i «vanlige folks» ører? Hvis et asylsøkerektepar med barnebrud ble adskilt, men ønsket å være sammen, så kunne man ta tiden til hjelp. De adskillelser som ble utført har da også ulike utfall, noen barnebruder ble satt fri og kanskje noen av de andre barnebrudene med litt smak av frihet i det danske samfunn kommer til at de faktisk kan skille seg, i alle fall etter dansk lov og menneskerettighetskonvensjoner. Men barnebrudene er det blitt stille om. Hva tenker folk flest om det?
Stille kommer det ikke til å bli om Inger Støjberg, og hvis Folketingets flertall går for å kaste henne ut av tinget, kan det være at de også flytter grensen for «verdig». I alle fall kan de som opplever seg som «verdige» ta en titt i egen bagasje – og kanskje bruke mer av tiden på å finne politisk egnede tiltak for å sikre at barnebruder og andre unge ikke utsettes for overgrep og sosial negativ kontroll? Kastes Støjberg ut av Folketinget kan også veien være kortere til martyrrollen.
Personlig tror jeg bare dette styrker Støjberg popularitet som politiker. Derfor har hun heller ingenting å tape på å holde hodet hevet. Men at det er en splittende dom mellom folket og eliten, det er jeg i liten tvil om. Så får vi se om hun ender opp som leder av Dansk Folkeparti.
Og da har jeg ikke nevnt den såkalte minksaken med ett ord. For 4. november 2020 beordret den danske statsminister Mette Frederiksen at millioner av mink skulle avlives på grunn av en koronamutasjon. Problemet er bare at hun ikke hadde noen lovhjemmel. Hva nå med den saken?
PS: En riksrettsdom kan ikke ankes. Enten blir Støjberg innkalt til soning på ett eller annet tidspunkt eller så avgjør Kriminalomsorgen at hun kan sone hjemme med fotlenke (som vurderes for dem som er idømt ubetinget fengselsstraff på inntil 6 måneder).