Vi har tidligere i år skrevet om en hendelse på en skole i Sandefjord. Det vi reagerte på da var at tre elever tok seg inn i et klasserom og dengte opp en annen elev, men hvordan ble dette omtalt? Jo, sympatien lå ikke først og fremst hos gutten som ble overfalt og sjokkerte medelever, men hos overgriperne.
Den gang uttalte krimsjef i Sandefjord-politiet, Paal Knutsen, at dette hovedsakelig var ungdom under den strafferettslige lavalder (15 år), og det ble poengtert at det var ungdom fra Sandefjord. Men politiet var «i dialog med foreldre, skole og kommunens hjelpeapparat for øvrig for oppfølging av saken utenfor straffesakssporet, i og med at gjerningspersonene er så unge som de er». Vårt spørsmål var – og er: hvorfor kom ikke politiet med ett ord om hvordan voldsofferet ble ivaretatt og hvilket «hjelpeapparat» som ble stilt opp for gutten og hans foreldre? «Hjelpeapparatet» ble derimot koblet på voldsutøverne, og deretter ble ansvaret lagt på foreldre generelt.
Vi skjønner hva som ligger mellom linjene. Det er etter all sannsynlighet noen kjennetegn ved både voldsutøverne og deres foreldre, men det er for sensitivt å komme med den fulle sannheten.
Skam
Nå melder Sandefjord Blad (SB) at skolehverdagen i byen bare forverrer seg. Nye tall fra registreringer av såkalte avviksmeldinger viser en oppgang fra 1,3 til 3,0 hendelser i gjennomsnitt hver dag mot lærerne.
Bare i perioden 1. august til 1. desember ble det i Sandefjord-skolen registrert 218 hendelser. Av disse ble 53 karakterisert som hendelse med høy alvorlighetsgrad, 87 som middels og 78 som lav alvorlighetsgrad, melder SB. Listen er tragisk, og vi ser at truende atferd, slag og spark er «vanlig»:
- Kutt/stikk: 6
- Kvelningsforsøk: 3
- Overfall/ran: 1
- Skalling: 3
- Slag: 105
- Spark: 60
- Biting/spytting: 20
- Klyping/kloring: 17
- Lugging: 3
- Truende atferd: 111
- Annet av vold/trusler: 52
Lederen for Utdanningsforbundet i Sandefjord, Anne Karine Steinbråten, sier til avisen at dette forteller hvor tøft mange lærere har det på sin arbeidsplass. «De står i det hver dag, og føler at det ikke blir gjort noe med problemet», sies det.
– Jeg har sett hva det gjør med folk når de står i slike vanskelige situasjoner. Det fører til følelse av nederlag og tap, og følelsen av at de ikke takler jobben sin og de føler skam, sier hun.
Det er i så fall å snu det hele på hodet. Lærere er, eller skal være, profesjonelle utøvere og de kan ikke skamme seg over at foreldrene ikke makter sin oppgave. Samtidig tar åpenbart ikke skolene sin oppgave på alvor, for ifølge tall Utdanningsforbundet har hentet inn ble det i perioden 1. januar 2019 til 23. november 2021 politianmeldt to (!) forhold.
Tallenes tale
Anne Karine Steinbråten viser til at de har solid statistikk, samtidig som det kan være store mørketall. Men de har også «egne erfaringer og bevis» og de har gode rutiner, påpeker hun. Hvilke gode rutiner hun sikter til, og for hvem, er uklart, men det kan umulige være skolene når de samme ikke politianmelder hendelsene, særlig de med høy og middels alvorlighetsgrad.
Men det Steinbråten lurer på er om politikere og foreldre vet om disse tallene.
– Vet politikerne om disse tallene? Vet foreldre om disse tallene? Ville du som forelder vært komfortabel med å sende barnet ditt på skolen med denne kunnskapen? spør hun.
Vi kan sikkert svare på vegne av foreldrene til Sandefjord-skolens elever; nei, det ville vi ikke vært. Men mange ville kanskje også vært ukomfortabel med at kun tall utgjør denne «kunnskapen». For tallenes tale er én ting, men kan noen forklare disse tallene? Det burde kanskje Utdanningsforbundet se på som en av sine viktigste oppgaver.
– Forferdet
Steinbråtens «løsning» på problemet er oppsiktsvekkende. Èn ting er at hun vil mørketallene til livs og at lærerne skal bli flinkere til å melde slike «avvik», men hun ønsker at lærerne skal få kompetanseheving i hvordan de møter vold og trusler. Så nå skal altså lærere også bli et slags mini-politi, heller enn at man tar tak i og løser voldsproblematikken.
Men mest av alt koker det ned til «mer penger», da hun viser til at det må skje en reversering av kutt i skolen. Man må ikke legge seg på minstenormen for antall lærere, advarer hun.
Lederen av hovedutvalget for kunnskap, barn og unge i Sandefjord, Anne Strømøy (H), forteller at hun ikke er kjent med de konkrete tallene og vil ta opp problemstillingen med Utdanningsforbundet snarlig.
Også andre folkevalgte reagerer.
– Jeg ble helt forferdet da jeg så tallene. Vi visste at det var en negativt trend, men ikke at det var så ille, sier Bjørn Orerød (Ap) til SB.
Charlotte Jahren Øverbye (SV) mener at «å gå fra å mobbe til å skade elever og skoleansatte er sjokkerende». Begge ønsker å få satt inn «strakstiltak» og, som Øverby uttrykker det, «komme til roten av det». Orerød mener det er «ikke er mye vi kan legge penger i som er så viktig som dette».
Etter all sannsynlighet vet både politikerne og skoleansatte at det ikke først og fremst handler om penger, men det er åpenbart behagelig å late som.
Kunnskapsløs
Politikerne ønsker å sette av penger til en utekontakt, en koordinator og et kontaktpunkt mellom kommunen, ungdom, foreldre og politiet, og flere miljøterapeuter, samtidig som de viker når det gjelder å forklare den dystre utviklingen.
– Det må helt sikkert graves mer i tallene, men det må fagarbeidere gjøre. Det er de som kan dette. Vår jobb som folkevalgte å få dette på agendaen, sier Orerød til SB.
Problemet er nok heller å finne de «fagarbeiderne» som ønsker å svare på dette. Verken Jahren Øverbye eller Orerød ønsker å trekke noen konklusjon på hvordan situasjonen har blitt som den har blitt, tvert om påpekes at de ikke vet hvorfor. Det gjør heller ikke Utdanningsforbundets Steinbråten.
– Det kan handle om trivsel, utrygghet eller ting man ikke ønsker å gjøre. Det er veldig komplekst, sier Steinbråten.
Så da har man egentlig ikke sagt noenting – og det til tross for at de tre er enige om at «man må finne ut hva som ligger bak atferden». Vi venter i spenning.
Vi kan jo legge til at de siste årene har innvandringen til Vestfold og Telemark gått ned, samtidig som innvandrernes andel av befolkningen har økt. Sandefjord har den høyeste andelen av innvandrerbefolkningen, med litt over 19 prosent. Flest kommer fra Litauen, Polen, Irak og Syria, men over 100 land er representert i Sandefjord.