Det er ingen tvil om at justisministeren tror at de nye tiltakene vil fungere og at hun anser det viktig å adressere gjengkriminaliteten, men uttalelsene i VG gir god grunn til bekymring for fremtidig sikkerhet og trygghet i landets byer generelt og i det påstått «trygge» Oslo spesielt.
– Jeg vil varsle en tydelig og solid kamp mot gjengkriminalitet i Oslo. Vi kan ikke tillate skyting på åpen gate og at unge rekrutteres inn i kriminelle miljøer, sier Mehl til avisen.
Dessverre skal den «solide kampen» foregå omtrent etter samme oppskrift som 90-tallets skolereform, der autoritet ble erstattet av en tvetydig rolle som venn og motivator. Mens det på 90-tallet var lærerne som fikk denne jevnbyrdige rollen overfor elevene, er det nå politiets tur. De kriminelle skal «bli sett». Så kan man ha i bakhodet hvordan denne tilnærmingen har fungert i skolen, der voldsproblematikken er galopperende ute av kontroll, mens troen på endring fortsatt lever.
Forebyggingen
Det underlige i norsk forebyggingstanke er at all forebygging skal skje i det skjæringspunktet mellom barn og ungdom der nye kriminelle rekrutteres. Som om 12-årige ranere plutselig dukker opp som troll av eske, er det på dette tidspunktet man skal sette inn tiltak i millionklassen, forklarer den unge ministeren.
– Det aller første tiltaket som var sentralt for meg var nettopp å sørge for mer penger til flere politifolk som kan være ute lokalt og jobbe forebyggende. Vi vet at det å ha lokalt politi som ikke bare dukker opp når det skjer noe, men som er der i hverdagen, kan få med seg viktig informasjon og bygge tillit, noe som er viktig for å lykkes med å forhindre rekruttering.
Tillitsbygging til store unger som har vokst opp i hjem med omsorgssvikt og vold og påfølgende øyentjener-adferd er ikke bare litt misforstått, det er totalt skivebom. Tilsvarende skivebom er det å omtale kriminalitetsrekruttering av unger som «flau praksis». Hvem er denne omtalen myntet på? De kriminelle? De er overhodet ikke flaue og vil heller ikke gå i skammekroken av å bli omtalt som «kyniske» eller «usmakelige».
– Jeg reagerer på at vi har voksne kriminelle som rekrutterer barn og unge helt ned i 12-årsalderen inn i den kriminelle virksomheten sin. Det tar jeg sterk avstand fra, og det å rekruttere så unge barn er kynisk og usmakelig. Det er en ganske flau praksis for de kriminelle, mener Enger Mehl i VG.
Det åpenbare i Mehls beskrivelser er den manglende forståelsen av klankulturens hierarki og lojalitetsprinsipper. Dermed blir også tiltakene feil, de er tilpasset den norske mentaliteten Mehl selv har møtt gjennom egen skolegang, der likeverd og dialog skal motivere. Å tro på dette i møte med 12-åringer som høster anerkjennelse fra eget miljø gjennom brutalitet, er så naivt og beviselig uvirksomt at det er merkelig at vi fortsatt bedriver denne praksisen og tror den kan fungere.
Troen på exit
– Når det er voksne som driver med slikt lavmål er det viktig at vi gjør det vi kan for å strupe tilgangen til de barna for å skjerme de unge, sier justisministeren til VG.
«Blant tiltakene hun håper vil hjelpe unge som allerede er involvert i kriminalitet, er et exit-program,» skriver avisen.
Exit-programmer av ulik art har vært forsøkt i vårt naboland i en årrekke. De fungerer så dårlig at de ikke gir utslag på krimstatistikken overhodet. Gang på gang viser samfunnet en forbløffende naivitet i forhold til alvorlige kriminelle. Svenske millioner har blitt drysset over tilsvarende prosjekter som det Norge nå skal iverksette i form av et pilotprosjekt.
Eksempelvis startet Borås et prosjekt i byens såkalte sårbare områder for å «fange opp ungdom i risikosonen». I stedet ble det rekrutteringsarena for områdets kriminelle innvandrerungdommer. Aldri tidligere har de kriminelle gjengene vokst i så høy hastighet. Tilsvarende skjedde i Malmö, der putesyingen under de kriminelle ungdommenes armer endte i enda mer kriminalitet enn tidligere.
Den «gode» troen på exit-programmer som baseres på samfunnets hjelpevilje og dialog har ingen empirisk base å hvile på. Selvsagt finnes individ-unntak i slikt arbeid, men på gruppenivå er effekten så liten eller ikkeeksisterende at millionene er bortkastet. Vår kulturfeminine tro på at godhet endrer alt, er feilslått i møte med ekstrem vold og maskuline verdier. Sistnevnte har til og med svenskene forstått at man må erkjenne.
Det finnes et mannlig hierarki i gjengene som må sees gjennom andre briller enn 90-tallets pedagogikk, der voksne ble tillagt ansvaret for å vekke elevenes lyst og motivasjon til læring. Politiet kan ikke inneha kompisrollen i møte med kriminelle uten at det får motsatte konsekvenser enn den ønskede. Kriminalitetskulturen fordrer dyp lojalitet og respekt. Når den møtes med klamme hender og «tillitsbygging» er det så misforstått at det er til å grine av.
Feilslått helhetstanke
Det er positivt at Mehl ser for seg en helhetlig tilnærming til ungdomskriminelle, men også her strander tiltakene på «synd på»-intervensjon snarere enn reelle, ansvarliggjørende tiltak overfor foreldrene, som er den viktigste, men unevnte nøkkelen til endring.
– Det viktige poenget er at kampen mot kriminelle miljøer løses ikke av politiet alene, den krever en bred innsats i hele samfunnet. Derfor er det mange tiltak som er viktig for å hindre rekruttering og etableringen av kriminelle gjenger i Oslo, sier Enger Mehl til VG.
Deretter ramses blant annet opp at «folk som tjener under 750 000 får lavere skatter i 2022 og at områdesatsingene i Oslo skal styrkes». Men verken voldelige eller på andre måter omsorgssviktende foreldre blir i stand til å oppdra unger av å få kastet penger på seg. Reell forebygging fordrer at det stilles krav til innvandrerforeldrene og at de sanksjoneres dersom de ikke evner å endre voldelig omsorgspraksis. I realiteten er det ikke gjengene som er ansvarlige for at 12-åringer rekrutteres til volds- og narkotikakriminalitet. Det er foreldrene.
Den helhetstanken det nå legges opp til er en videreføring av politisk plastring av brukne bein. Hvordan flere plasser i kriminalomsorgen skal gi mindre kriminalitet vites heller ikke, for ungdom dømmes ikke til reell soning. Er lovbryterne under myndighetsalder er det omsorg som er i fokus:
Personer under 18 år bør ikke pågripes eller varetektsfengsles dersom det ikke er særlig nødvendig.
Etter FNs barnekonvensjonens artikkel 37 skal pågripelse og fengsling bare benyttes for et kortest mulig tidsrom. FNs barnekomité anbefaler at barn løslates fra varetekt så snart som mulig, om nødvendig på bestemte vilkår. Overfor personer under 16 år bør det i stedet for fengsling forsøkes andre tiltak, for eksempel midlertidig plassering i institusjon. Se punkt 7.2.1.
Hvis et barn blir fengslet, har kriminalomsorgen ansvar for barnets omsorgssituasjon så lenge barnet er i varetekt eller gjennomfører fengselsstraff. Fengsling av barn må gjennomføres på en måte som tar tilstrekkelig hensyn til alderen og behovet for tilrettelegging og oppfølging.
Knivstikking, grov vold, ran og voldtekt «straffes» med sosiale intervensjoner som ikke er i nærheten av å kunne avskrekke unge menn som anser seg som soldater i mannshierarkiet de tilhører.
SV-idioti settes ut i praksis
Praksisen med tilfeldige våpenkontroller vil justisministeren fortsette med, opplyser VG, men samtidig vil regjeringen Støre gi etter for SVs idiotiske krav om kvitteringsordning når ungdom stoppes på gata.
– Vi er i budsjettforliket blitt enige med SV om å prøve ut en løsning for at når politiet har personkontroller i Oslo skal det være mulig å få en kvittering som bekrefter at man har vært kontrollert, sier Mehl til VG.
Dermed skal SV, forøvrig med støtte i Byrådserklæringen fra Oslo-byrådet, få satt ut i praksis sin tanke om«strukturell rasisme», som i praksis innebærer en tro på at menneskene er så skjøre at de ikke tåler verken tilsnakk eller kontakt med politiet dersom de har mer melaninrik hud enn etniske nordmenn.
Det er ganske åpenbart at politiets mandat er å opprettholde alminnelig orden, forebygge og forhindre straffbare handlinger, beskytte borgerne og deres lovlydige virksomhet, og at dette er nødt til å gjennomføres ved at politiet er tilstede i områder der det er overrepresentasjon av kriminelle handlinger.
Innvandrerungdom og i særdeleshet annengenerasjons innvandrerungdom utøver mer kriminalitet enn noen annen gruppe. Årsaken ligger i stor grad på politisk manglende vilje til å kreve at innvandrerne oppdrar barna sine uten vold og negativ sosial kontroll. Når innvandrerbarna blir ungdom har de dermed langt større behov for ytre disiplin enn etnisk norske barn, og politiets tilstedeværelse er et rent gode. Å lære dem glosen om at det er vondt og vanskelig å være i kontakt med politiet er kontraproduktiv. Kvitteringsordning er en hinsidig dårlig ide, som vi tidligere har pekt på:
Dersom ungdom allerede sitter med en kvittering eller to, kan det ikke tenkes at de vil bruke disse til å provosere fram en tredje og en fjerde? Kan ikke ordningen i stedet for å være ikke-stigmatiserende og «bevisst» snarere gjøre politiet i mindre stand til å gjennomføre arbeidet de er satt til?
Avslutningsvis forteller justisministeren at hun ønsker at det ridende politiet skal ri rundt på Stovner. Akkurat det er vanskelig å kommentere uten å henfalle til latterliggjøring, så det skal få stå ukommentert. Totalt sett er det, uavhengig av hest i gatene, mulig å konkludere med at regjeringen og justisminister Emilie Enger Mehl påtar seg oppgaven med fortsatt nedbryting av politiets autoritet. Dermed kan man uten risiko for tap av annet enn egne skattepenger i form av 200 millioner til dette prosjektet, privat sette en femmer på at kommende års gjengkriminalitet vil tilta. Så enkelt er det.