Det som skjer i Frankrike framstilles som «rystende» og «høyreekstremt», som om franskmenn hyller illiberale, autoritære trekk ved den reaksjonære Eric Zemmour. Den samme forklaringsmodellen ble brukt om Trump og hans valgseier i 2016. «Demokratiet er i fare» het det den gang som nå.
Men kanskje er det klokere å se på demokratiets svakheter gjennom velgernes øyne, enn å spre frykt og rasismebeskyldninger om den velgermassen som erfarer samfunnsendringenes negative konsekvenser på kroppen.
Uriktig dikotomi
Det settes opp en uriktig dikotomi over den vestlige verden både på denne og den andre siden av Atlanteren, og den lyder som følger: Hvilket samfunn vil du leve i? Et autoritært regime som knuser minoriteter? Eller et tolerant samfunn?
Når en muslimsk innvandret minoritet – som i verdenssammenheng ikke er noen minoritet i det hele tatt – men en sterkt voksende majoritet som forskyver egne lands minoriteter, anses underlegen og «forfulgt», skapes et falskt bilde av både ondskap og rasisme i Vesten, samtidig som toleransebegrepet uthules totalt.
Dikotomien autoritarisme/toleranse selges inn som en sannhet som vanlige folk ikke kan gjenkjenne seg i. De som adopterer denne forståelsen av de politiske endringene i Vesten er i realiteten med på å drive fram polarisering, snarere enn å motarbeide den.
Dersom enhver aktør som ikke tilkjennegir bifall til denne forståelsen skal få merkelappen «høyreekstrem», «ekstremistisk» eller «totalitær», har vi et alvorlig demokratisk problem, for det finnes store grupper mennesker som erfarer negative følger av politisk toleranse av det intolerante.
Ignorert
Skal man forstå Zemmours popularitet kommer man ikke utenom å se på karrierepolitikere som det siste tiåret har blitt stadig ivrigere etter å fortelle folk at de tar feil i sin virkelighetsoppfatning. Når du forteller folk mange nok ganger at de tar feil når de beskriver virkeligheten slik de opplever den, skapes et uoverkommelig skille mellom politikere og det folket de er satt til å tjene.
Det oppleves grovt urimelig av helt alminnelige folk å bli fortalt at de tar feil når de påpeker den innvandringen som gjør samfunnet mer utrygt. Det oppleves grovt urimelig å få beskjed om du har en rasistisk virkelighetsoppfatning. Effekten er forutsigbar; de opplever seg nedgradert, nedvurdert og idiotstemplet. Når folk begynner å føle seg oversett og ignorert oppstår en avstand mellom en politikerklasse og en arbeiderklasse som ikke bare er stor, men som blir en avgrunn.
Og det verste er at folket ikke tar feil. De blir ignorert av karrierepolitikerne.
Den politiske klassen
Når kandidater som Zemmour dukker opp, er det ikke annet enn logisk at de har appell. De setter ord på følelser, og på den måten skremmer de samtidig vannet av karrierepolitikere som har gjort det til et varemerke å spille på de motsatte følelsene. Både venstre- og høyresidepolitikere i Vesten har forstått at det er viktig å spille på følelser; at det er viktig å føle empati og være gode mot «de stakkars flyktningene.»
Dere har ikke flyttet, men dere føler dere likevel ikke hjemme lenger. Dere har ikke forlatt landet, men det er som om landet har forlatt dere. Dere føler dere som fremmede i eget land. Dere er i indre eksil.
Lenge trodde dere at dere var de eneste som så, hørte, tenkte og fryktet. Dere var redde for å si det, dere skammet dere over det dere fornemmet. I lang tid turte dere ikke å snakke om det dere så, fremfor alt turte dere ikke å se det dere så. Og så fortalte dere det til kona, mannen, barna, foreldrene, vennene, kollegene og naboene deres. Så fortalte dere det til fremmede, og da skjønte dere at følelsen av å ha blitt fordrevet fantes hos alle.
Frankrike er ikke lenger Frankrike, og alle har skjønt det, sa Zemmour i sin tale.
Dette er følelsesbeskrivelser som treffer. Det er følelsesbeskrivelser som treffer folk som har forsøkt å være både tolerante og empatiske, men som har erfart at innvandringen ikke handler om flyktninger med reelt beskyttelsesbehov, men om en stor andel muslimske unge menn som ønsker en bedre økonomisk framtid. Dette er følelsesbeskrivelser som passer for folk som har blitt stemplet som rasister uten å ha noen rasistisk agenda overhodet.
Kartet forteller
Det europeiske velgerkartet forteller historier om mennesker som har blitt idiotforklart av etablissementet, men som har sine helt reelle opplevelser.
På Europakartet kan man følge EUs yttergrense for å se hvor opplevelsen av masseinnvandring utløser sterkest følelser. Når Visegradlandene i særdeleshet skiller seg fra Europa forøvrig, må dette forstås som en logisk konsekvens av landenes historie, at de fremdeles husker kommunisttiden og frykter hva autoritære ideologier kan føre til.
Den norske forklaringen av de østeuropeiske landene er jevnt over den at de østeuropeiske landene er illiberale og ofrer sine hjemlige minoriteter; at de svakeste, de homofile og seksuelle minoritetene, må bære skylden for samfunnets strev med arbeidsledighet, økonomisk krise og usikkerhet. Så sammenlikner norske kommentatorer Øst-Europa med USA under Trump, og peker på den samme illiberale tendensen, men bytter ut de homofile med svarte og meksikanere, før de går videre og forferdes over Zemmours tilsvarende påståtte vilje til å utpeke sitt lands svakeste – muslimene – som årsaken til samfunnets negative sider.
Forståelsen er hul, forenklet og rent ut sagt feil. Når Visegradlandene ikke ønsker å adoptere Vest-Europas utopiske vyer, handler det om levde erfaringer og frykt for romantisering av ytterliggående krav om særrettigheter. Øst-Europa forstås like lite sett gjennom norske briller som hva Frankrike gjør.
Mistet språket
Det finnes en naiv tro på at alle demokratier må målbære de samme ønskene om særrettigheter til minoriteter som finnes i Norge, en underlig og nesten fjollete tro når man ser på de landenes helt ulike historier.
Den som har lest Douglas Murrays Europas underlige død, vil gjenkjenne det identitetspolitiske likhetskravet som ofte ligger bak liberalismebegrepet i dagens Europa, en likhetstanke som krever fullstendig likhet, også på individnivå, og hvordan denne tanken, som Murray beskriver som «vestlig fiksering på skyldfølelse» kolliderer med masseterrorangrep og en global flyktningkrise som i praksis ikke fører til likhet, men som uthuler de frihetene Vesten tar for gitt.
«Verden kommer til Europa akkurat idet Europa har mistet av syne hva det er. Selv om forflytningen av mange millioner mennesker fra andre kulturer til en sterk og selvsikker kultur, kunne ha fungert, kan det ikke fungere når de kommer til en skyldtynget, utmattet og døende kultur. Selv nå snakker de europeiske lederne om en forsterket innsats for å innlemme millioner av nyankomne.
Også disse anstrengelsene vil mislykkes. For å innlemme så mange og så forskjellige mennesker som mulig, må det skaffes til veie et bredest mulig kriterium på inkludering som det ikke er noe å utsette på. Hvis Europa skal bli et hjem for verden, må det finne en definisjon på seg selv som er bred nok til å omfatte verden. Dette betyr at i tiden som går før denne ambisjonen mislykkes, blir verdiene våre så vide at de også blir meningsløst grunne.»
Frykten for framvekst av ekstremisme er sterkest i de landene som har mest tidsnære erfaringer med uvesenet. Å gi denne frykten stempelet «høyreekstrem» er like meningsløst som å kalle alle dem som har logisk frykt «illiberale». Det blir uriktig å tillegge en voksende politisk høyrefløy udemokratiske hensikter når demokratiet, slik det framstår i Vesten i dag, har mistet språket som skal til for å føre dialog med folket.
Zemmour oppstår i et politisk landskap der folk har behov for bekjempe totalitær ekstremisme, ikke i et politisk landskap der folk ønsker autoritarisme, slik norske kommentatorer ynder å tro.
Velgernes tiltro svekkes
Det representative demokratiet fungerer kun så lenge velgerne har en opplevelse av å kunne påvirke viktige politiske vedtak og beslutninger, og disse framstår gjennomsiktige og forståelige. Når det gjelder masseinnvandring fra muslimske land er Frankrike i særstilling i Vest-Europa med den høyeste andelen muslimer.
I et demokrati som i likhet med Norge har gått fra å være styrt av representanter fra folket til å styres av mangeårig trente karrierepolitikere, forvitrer sakte velgernes tiltro til reell påvirkning. I stedet oppstår en følelse av å bli sett ned på av de samme menneskene man har bidratt til at sitter med makt.
Selvsagt har dere blitt sett ned på. De mektige, eliten, de selvgode, journalistene, politikerne, akademikerne, sosiologene, fagforeningsfolkene, de religiøse autoritetene – alle sa at det var en løgn, at det var usant, at det var ondskapsfullt. Men etter hvert fant dere ut at det var de som løy, at det var de som snakket usant og at det var de som skadet dere, sier Zemmour.
Frankrike er i enda større grad enn Norge preget av politisk underkommunikasjon om migrasjonens følger. Zemmour peker på både venstre- og høyresiden og på aktører med mer usynlig makt. Sistnevnte godt beskrevet av Kjersti Thorbjørnsrud i Aftenposten 2. desember:
«For å lykkes er det avgjørende å spille inn riktig type informasjon til redaksjonene. Journalister har forkjærlighet for saker med sterk moralsk appell og enkle ansvarsforhold med uskyldige ofre på den ene siden og ansvarlige myndigheter på den andre. Kanskje er det dette som gjør at organiserte interesser når gjennom med informasjonspakker med medievennlige caser og kritiske avsløringer?»
Demokratiets svakhet
I et ideelt demokrati ville ikke verken politikere eller journalister ropt opp om Zemmours fremgang. Hadde de forstått den positive nasjonalfølelsen mange mennesker innehar, ville de derimot vært tydelige på at Zemmours fremgang er demokrati i praksis. Det kan komme en kandidat som ikke har noen erfaring som politiker overhodet, og denne kan fremdeles lykkes i å nå til topps som folkets representant.
Men slik tolkes ikke kandidaturet av verken politikere, journalister eller mer skjulte NGOer med påvirkningskraft. Og da oppstår demokratiets svakhet; inkompetente politikere, manglende evne til langsiktighet og gjennomføring av ideer som ikke bare er elendige på det rent samfunnsøkonomiske plan, men også på det kulturelle.
Demokratiets aller største svakhet er at det bygger på en fellesskapsfølelse. Når det tas politiske beslutninger over hodet på folk, så rokkes det nettopp ved denne grunnleggende fellesskapsfølelsen.
Når folk liker Zemmour er det fordi han – langt mer intellektuelt og retorisk begavet enn amerikaneren han sammenliknes med i norske medier – i likhet med halvparten av alle franskmenn – gjenkjenner hva som truer den franske freden innenfra.
Norske kommentatorer opprettholder fortellingen om at det fungerer å ha dialog med muslimske mørkemenn, mens de avskriver enhver som sier noe tydelig om islams negative konsekvenser som «høyreekstrem». Det er inderlig synd de ikke overfører dialogønsket sitt til å gjelde den delen av folket som ønsker å snakke tydelig om hva som skjer – eller til disses representanter i europeiske demokratier.
Kanskje er det, som Murray påpeker, venstresidens store vansker med å trekke grensen mellom hva som er akseptabel og uakseptabel oppførsel, som gjør at de ikke gjenkjenner den største høyreekstremismen i Vest-Europa; organisert islam i totalitære moskeer og bevegelser. Denne islam er tyrannisk, voldelig, patriarkalsk og jødehatende – og nettopp derfor er den høyreekstrem.