Hai Phuong Tran, som har vært lærer en rekke år i Gøteborgs såkalte «utsatte områder», skriver i et innlegg i Svenska Dagbladet om hvordan det er å jobbe i forstedene.
Phuong Tran forteller at det etableres en særlig «forsteds-kultur» når de fleste barna har innvandrerbakgrunn. Barna utvikler en egen identitet og et eget språk.
Jeg har arbeidet på skoler der man kan telle barn med tradisjonelle svenske navn og svensk utseende på én hånd. De etniske svenske barna blir marginaliserte og nesten eksotifisert i en skole der den overveldende majoriteten er barn med utenlandsk opphav. Dette er en sørgelig virkelighet og utvikling som mange lærere i forstedene kan bekrefte og vitne om.
Må ikke avvike fra normen
Noen av barna treffer kanskje ikke en etnisk svensk person før de blir voksne, forteller han videre.
Barna her har røtter fra nesten hele verden. Men til en viss grad vil jeg si at alle forstedsskoler er like på en måte. Har du jobbet på en skole i et forsted, har du jobbet på alle. Språkkulturen, måten man oppfører seg på, holdning, innstilling, holdningen til skolen og de voksne er ganske like hverandre. I stedet for en multikulturalisme får man en slags forstedskultur. Den er rått, tøft og hardt. Du må ikke vise deg svak, ikke avvike fra normen.
Forstedskulturen er preget av barn og unge som lett lar seg fornærme, og derav oppstår det slagsmål. Og kranglene kan fortsette etter skoletid.
Noen ganger hender det at hele familier, eldre brødre, fedre og onkler går i konflikt med hverandre for noe som har skjedd på skolen. Det høres absurd ut at familiemedlemmer blir involvert, jeg vet det. Men jeg har faktisk sett og opplevd det flere ganger.
Når det er tid for foreldremøte skal skolen bestille tolk slik at alle deltakere forstår hva som blir sagt. «Hvis du er mindre heldig, vil det være opptil fem, seks, syv tolker.»
Forberedelsene kan imidlertid være forgjeves, da mange av foreldrene ikke møter opp på møtene, sier Phuong Tran.
Det tapte Sverige
Sverige forsvinner mer og mer foran øynene på svenskene. I en ny dokumentar på SVT, «När världen kom til Ronneby», avdekkes den svenske avmakten over hvordan lokale samfunn arabiseres, og derav den eksploderende kriminaliteten. Som en politikvinne sier det: «Vi vil være her ute, vi vil ha patruljer, vi vil prate med allmennheten, vi vil snakke med butikkeiere, vi vil skape en rolig og trygg by. Men vi klarer ikke det», forteller kvinnen.
Det som har skjedd i Ronneby har skjedd mange steder i Sverige, og endringen kom ikke minst etter 2015 og migrasjonskrisen, den største strømmen av migranter og flyktninger siden 2. verdenskrig. Til Ronneby kom det drøyt 3.000 migranter. Kriminaliteten eksploderte, gjengene tok over styringen av byen.
Dermed forsvant søvnige, lille Ronneby, der politiet tidligere hadde forholdt seg typisk til «vanlige» tyver som de fikk kontroll over. Nå var det kriminalitet der man ikke fikk en eneste til å vitne. De kriminelle fikk fritt spillerom til å herje, som politiet forklarer det. Fryktkulturen tok over, en frykt også politiet tar med seg på jobb: Hva vil vi møte av vold og skyting i dag?
Simen Sandelin har sett hele dokumentaren, og sier følgende i en status på Facebook:
Dette er en dokumentar til ettertanke om den svenske kommunen Ronneby. Stedet tok imot 3000 flyktninger i 2015. 22% av innbyggerne i kommunen har utenlandsk bakgrunn. Her vises den gryende følelsen av resignasjon som preger et samfunn der man har tatt imot for mange. Problemene går ikke over. De forblir en varig verkebyll.
Hva skjedde med skolen? Hva skjedde med tilliten? Hva skjedde med tryggheten? Hvor forsvant opplevelsen av at folk kjenner hverandre? Folk er redde for å gå ut.
Fra å ha et samfunn der kriminelle som ble tatt på fersk gjerning innrømmet sine synder, fikk man et samfunn der pågripelser rutinemessig blir til en trusselsituasjon mot offentlige tjenestemenn. Et samfunn der næringsdrivende utsettes for mafia-lignende utpressing.
Høy relevans for Norge
Fremmedgjøringen den innfødte befolkningen kjenner på er en belastning i hverdagen, akkurat som fremmedgjøringen og kulturendringene i svenske skoler i forstedene:
Mange i Ronneby kjenner seg fremmed i sin egen by, rapporterer SVT. Om kveldene hører man omtrent bare arabisk språk på torget i byen. Folk er redde for å si ifra. Folk har mistet tilliten til sine politikere og de har mistet fremtidstroen viser målinger.
34% av de utenlandsfødte i Ronneby er arbeidsledige. Den økonomiske belastningen på folkhemmet er ikke vanskelig å forestille seg. Sentrumsgatene er ikke lenger preget av svenske forretninger. Man aner en blanding av bitterhet over byrdene, samt en sorg i befolkningen over at det som engang var ikke lenger er. Samfunnets forestilling om integrering fremstår som et naivt luftslott.
Det som skjer i Sverige har selvsagt høy relevans for oss i Norge. Sandelien fortsetter:
Det som har skjedd i Sverige – på steder som Ronneby – er dramatiske endringer, spesielt fordi det har gått så fort. Men også her i Norge styres mange lokalsamfunn inn på dette sporet selv om det går saktere.
Problemene fremstår uløselige. Da er det lite betryggende at det vil ta mer tid før situasjonen blir like ille her i Norge. Et sted som Ronneby representerer antitesen til det målbildet man bør ønske å styre et lokalsamfunn mot. Denne dokumentaren er verdt en titt.
Forside: fotomontasje HRS