Ordtaket «etter den søte kløe kommer den sure svie», beskriver realiteten om kommune-Norges ansvar for flyktninger. Mens bosettingskommunene, altså kommunene som får ansvar for å bosette nyankomne flyktninger, mottar en økonomisk gavepakke fra staten, blir kommunene flyktningene flytter videre til ruinert. Flyktningene vil bo nærmest mulig Sverige, der de ofte har familie og venner, mens de er uintegrerte og ekstremt kostnadsdrivende.
– Staten har et ansvar, her og nå må vi riste dem ut av den naiviteten eller uvitenheten de opererer etter, sa ordfører i Sarpsborg, Sindre Martinsen-Evje til Sarpsborg Arbeiderblad i november 2021.
Nå får han støtte av ordføreren i nabokommunen Fredrikstad.
– Vi har ikke kartlagt kostnadene med sekundærinnvandring på samme måte som Sarpsborg, men det er ingen grunn til å tro at det er vesentlig annerledes i Fredrikstad, sier Ap-ordfører Siri Martinsen til Fredrikstad Blad (FB)
Trippel dose
På seks år fikk Fredrikstad 945 millioner for å bosette flyktninger, skriver den lokale avisen, og millionene skulle brukes på å integrere 2.038 flyktninger i Fredrikstad-samfunnet. Men disse drøye 2.000 flyktningene utgjorde bare en tredel av antallet som kom til kommunen i samme periode. De øvrige to tredelene som kom var sekundærflyktninger der det økonomiske tilskuddet fra staten allerede var brukt opp i tidligere bosettingskommuner.
Årsaken til at Fredrikstad får så mange flyktninger er enkel og sammenfallende med årsaken til at de kommer til nabokommunen Sarpsborg, som vi tidligere har belyst at strever med samme problematikk:
At flyktningene kommer i hopetall akkurat nå, har med det store antallet migranter som fikk flyktningstatus under migrantkrisen i 2015, og som ble bosatt i kommuner spredt over hele landet den gangen. Nå er de ferdige med sine fem pliktår i bosettingskommunene, og dermed flytter de – uten noe statlig tilskudd slik bosettingskommunene fikk – til sentrale deler av Østlandet. Tallene tilsier at trenden vil fortsette etterhvert som flyktninger bosatt i alle år etter migrantkrisen har gjennomført sine obligatoriske fem år i bosettingskommunene.
Mens Sarpsborg har foretatt en grundig kartlegging av utgiftspostene til sekundærflyktningene, har Fredrikstad mer eller mindre stukket hodet i sanden, for til tross for at Ap-ordføreren innrømmer at Fredrikstad i likhet med Sarpsborg frykter at kommunens drøye 4.000 sekundærflyktninger vil knuse kommuneøkonomien, har ingen kostnadskartlegging blitt gjennomført.
Uintegrerbare
Mens norske kommuner ble fortalt at «flyktningene er ressurssterke» da det ankom rekordmange i 2015, viser fasiten som nå foreligger noe ganske annet. En stor andel flyktninger er rett og slett uintegrerbare. Fredrikstad Blad viser til nasjonale tall fra SSB:
- 45 prosent av alle sosialhjelpsmottagere er innvandrere
- Over halvparten av sosialpengene utbetales til innvandrere
- Sekundærflyktninger troner øverst på sosialhjelpsstatistikken
Tallene er dystre og lite tyder på en snarlig bedring. Tvert i mot – utviklingen går feil vei: På seks år har andelen av innvandrerbefolkningen som mottar sosialhjelp, økt fra 7,2 til 10,7 prosent i 2019, skriver avisen.
De uintegrerbare flyktningene legger ikke bare stort beslag på Østfolds-kommunenes sosialbudsjett, de belaster også forebyggende sektor og barnevernssektoren i så stor grad at kommunene strever med å yte lovpålagte tjenester.
586 sekundærflyktninger mottar sosialhjelp i Fredrikstad. Det er en fjerdedel av Fredrikstads sosialhjelpsmottakere. Antar vi at sekundærinnvandrernes gjennomsnittlig sosialhjelpsutbetaling (84.650 kroner) og forbruk av barnevernstjenester (15 prosent) er som i Sarpsborg, blir regnestykket slik:
-
- 49 millioner i sosialhjelpsutbetaling
- 56 millioner i utgifter for Etat hjelpetjenester til barn og familier
Økt ressursbruk i skole og forebyggende arbeid kommer i tillegg, men her har ikke FB tilstrekkelig tallgrunnlag til å gi noe anslag, skriver FB.
Ender i konkurs
Sarpsborg-ordfører Martinsen-Evje var i november opptatt av å påpeke at bekymringene først og fremst dreier seg om økonomi og at det er opp til staten å vedta et system som er rettferdig for alle, og det samme opptar Fredrikstad-ordføreren.
– Den spiralen vi har nå, hvor inntektene ikke øker i tråd med kostnadene, er ikke bærekraftig over tid. Slik har det vært i alle Østfold-kommunene i flere tiår, hvor de sosiale forskjellene øker og man sliter med levekår og utdanningsnivå – som er statistikker man ikke vil toppe. Kommunen er inne i et system hvor staten ikke kompenserer 100 prosent av behovet og hvor utgiftskriteriene er såpass politiske at vi kommer dårlig ut, sa Martinsen-Evje til Sarpsborg Arbeiderblad.
Til FB går han lenger, og mener det er grunn til å anta at kommunen ender i konkurs.
Martinsen-Evje fortviler over at kostnadsdrivende reformer innføres uten at staten øker bevilgningene til kommunene tilsvarende.
– Konsekvensen er at kommunen kan komme på ROBEK (Register om betinget godkjenning og kontroll, red.). I praksis vil det bety konkurs, og at kommunen settes under statlig administrasjon.
Fredrikstads ordfører Siri Martinsen er enig med naboordføreren – kommunene må få mer penger.
– Inntektssystemet er urettferdig. Skikkelig urettferdig. Fredrikstad, med våre utfordringer, har 263 millioner mindre enn landsgjennomsnittet. Det utgjør over 3.000 kroner per innbygger, sier hun.
Ser man nærmere på situasjonen er det reelt sett slik at muslimsk innvandring ikke er bærekraftig over tid. Det er forståelig at ordførerne pakker bekymringen inn i retorikk om økte utgifter til sosialhjelp, barnevern, forebygging og andre kommunale tjenester. Men tallene lyver ikke, de henger sammen og de handler utelukkende om mislykket integrering av innvandrere fra muslimske land.
Problemet er ikke bare økonomisk, men også rent kulturelt, og det er tiltakende. Statlige tilskudd vil ikke avhjelpe realitetene i de store byene på Østlandet.