Fra statsministerboligen ga Jonas Gahr Støre sin nyttårstale, flankert av en bokhylle med fargekoordinerte bokrygger som kan sette skrekken i enhver bokelsker. Det er liten grunn til å klandre Støre for stylingen, bokhyllen har stått slik med sine tilsynelatende uleste bøker siden Erna Solbergs første nyttårstale i 2014. Erna byttet etterhvert ut det instagramvennlige kunstverket i midterste hylle med rødkinnede nissefigurer. I Støres hylle var det ingen slik «vanlige folks» julepynt, men en skjev vase i håndlaget keramikk.
Skrivebord og skinninnbundne encyklopedier har ikke vært rekvisitter i nyttårstalen fra statsministerboligen siden Aps forrige statsminister, Jens Stoltenberg. Og mens Stoltenberg satt statsmannsaktig bak skrivebordet og Erna påfølgende valgte å holde sine taler stående, satte vår ennå ferske statsminister Støre seg i sofaen, som vanlige folk. Hvorvidt det opplevdes inviterende eller invaderende er antakelig langt mer individuelt enn hva innholdet i talen kan sies å være. Støre bød på kollektivistisk ideologi og en aldri så liten etnonasjonalistisk schwung, der han påpekte at vi nordmenn er annerledes enn andre.
Bakpå
Støres problem så langt har i stor grad vært at han er bakpå i krisehåndtering. Da strømprisene sendte vanlige folk ut i fortvilelse før jul, var regjeringen både treg og fomlende. Det ble da heller ikke sagt stort om strømkrisen i nyttårstalen. Støre sa at det å snu samfunnsutviklingen handler om mange ting:
– Det handler også om empati og vår evne til å leve oss inn i hverandres liv, om perspektiv. Forstå hvor utrygt det er å lure på om du har råd til å betale strømregningen.
Men gode ord om forståelse og empati betaler ingen regninger. Og til tross for at det var vakre ord i fleng, er substansløse floskler lite betryggende når den sittende regjeringen har manglet reell handlekraft i møte med en ventet krise. Det ville vært langt mer betryggende om statsministeren kunne sagt noe substansielt om hvordan fremtiden skal møtes – og da ikke utelukkende i offentlig sektor, med de forutsigbare tankene om at «alt er bra, men vi trenger mer penger».
Stasministerens valg om å omgå hele strømkrisen med noen få ord om empati, samtidig som Arbeiderpartiet sitter med det politiske ansvaret i Olje- og energidepartementet har stupt på meningsmålingene etter at de inntok regjeringskontorene, vil neppe skape verken entusiasme eller tillit blant vanlige folk i tiden som kommer. Vanlige folk er lei av maset om empati og solidaritet, de ønsker handling.
Tillit
Og mens Støre nevnte at det norske folk har mer tillit til myndighetene enn hva andre lands folk har, unngikk han også behørig å adressere at samtidig som tilliten er høy, er den like stupende som oppslutningen om Arbeiderpartiet. Høstens mange avsløringer av stortingsrepresentanter som skor seg økonomisk på å misbruke særordninger ble like enkelt hoppet bukk over.
At Støre forsøker å samle folket ved å påpeke hvor unike nordmenn er, synes ganske enkelt både pussig og polariserende, der regjeringen nær krampeaktig har måttet «gjøre noe» etter gjentatte oppfordringer fra opposisjonen om å ta tak i strømkrisen. At det samme «noe» ikke står i rimelig forhold til faren omikronvarianten utgjør, spiller liten rolle. Støre måtte vise handlekraft på en eller annen måte da han ikke evnet rask handling verken overfor svindel med pendlerboliger eller strømkrisen, og valget falt på koronatiltak.
Å skryte av de ansatte i offentlig sektor som riktignok har stått i krisen, men samtidig i all hovedsak har beholdt jobb og inntekter, synes likevel ikke særlig forståelsesfullt eller takknemlig for dem som reelt sett har måttet bære følgene av restriksjoner og nedstenging.
Psykologiske mekanismer
Det er mange aktører som har mye å vinne på å snakke klart og tydelig om korona, og den klare talen trenger ikke nødvendigvis være kunnskapsbasert. Klar tale handler i langt større grad om makt enn om sannhet, og makt er penger.
For en politiker er det alt å vinne på å «gjøre noe», det er oppskriften på hvordan avgått Høyre-statsminister Solberg scorer godt på målinger over hvordan folket opplever hennes koronahåndtering. Handlekraft er i seg selv en større maktfaktor enn hva fornuft er. Psykologisk vil handlekraftige tiltak øke to ting i befolkningen; frykt og respekt. I Norge har folket fortsatt stor tiltro til politikeres evne til å ta gode valg. Strenge tiltak er likebetydende med sterk handlekraft, folkevurdert gode beslutningsevner og ergo stor makt.
Men det er ikke bare i politikernes interesse å vise handlekraft og ønske makt, den samme psykologiske mekanismen forekommer i journalistikken. Men en mediestrøm der antall klikk måler popularitet, er det i journalistenes interesse å holde folket klistret til nyhetsbildet. Selvsagt er det uinteressant i journalistisk perspektiv å gi virusmutasjonen omikron navnet «svekket koronavirus», slikt gir ingen klikk og minsker frykten, snarere enn å opprettholde den. På samme måte er fokuset på smittetall, ikke på antall syke og døde, med på å opprettholde troen på at pandemien er sterk og dødelig.
Legemiddelindustrien har gode dager til tross for at vaksinene ikke har særlig god effekt, faktisk er effekten vanskelig målbar overhodet, de kan tjene enda mer på dose tre, eventuelt også fire og fem.
Totalt sett er det mange aktører som både øker makt og tykkelse på lommeboka av å fortsette sine handlekraftige virksomheter, til tross for at koronaen verken er farlig for de fleste av oss eller gir forhøyet dødelighet totalt sett.
Og summen av tiltakene kan alltid forsvares med at det hadde sett annerledes ut uten tiltakene.
Samfunnseffekten
Den psykologiske samfunnseffekten er forutsigbar, og når man vet at den er ønsket, blir dette ganske ubehagelig når man ser nærmere på det.
Frykt har effekt, og koronafrykten rammer kvinner og menn ulikt. Det kan man se på hvilke sektorer som kommer med hvilke uttalelser, for kvinnesektoren og mannssektoren har helt ulike reaksjoner. Men felles er at alle er redde.
I typiske kvinneyrker som pleie- og omsorg- og undervisningssektoren er frykten for smitte høyest. Det er ikke noe uventet i dette. Kvinner er mer risikoaverse enn menn og skårer i tillegg høyere på nevrositet. Det viser seg både i økonomisk og psykologisk forskning og gir seg utslag blant annet i langt høyere sykefravær og langt mindre risikable økonomiske investeringer blant kvinner enn blant menn. I tillegg har kvinner høyere tiltro til myndighetenes anbefalinger enn menn.
Kvinner er altså reddere for koronasmitte enn hva menn er, og roper ut om både behov for bedre smittevern og hardere tiltak i skolen (eksempelvis her), men også i helsesektoren, tungt kvinnedominert, snakkes det høyt om utmattelse og sprengt kapasitet. Samtidig står ikke bekymringene i samsvar med realitetene, som vi kommer til.
Mens kvinner frykter smitte, frykter menn for tapt inntekt. Menn er overrepresenterte både som hovedforsørgere og som ansatte i næringslivet. Frykten deres dreier seg i liten grad om smitte og sykdom, men om ikke å klare å ivareta familien økonomisk.
Økt frykt i befolkningen er en realitet, men menns frykt generelt er langt mer realitetsorientert enn kvinners.
Polarisering
Det opprettholdte psykologiske fryktgrepet både myndigheter og medier har om befolkningen kan gjenspeiles i smittetall, men ikke i verken sykdoms- eller dødelighetstall.
Torleif Dønnestad sier det fornuftig i Ny Tid:
Som med sannheter i krig, har muligens edruelige perspektiver fordunstet i kampens hete. Har de på heksejakt skjønt at 24 innlagte per 100.000 uvaksinerte utgjør under én pasient i en middels by som Bodø, eller 4 personer i Trondheim – samt at nye uvaksinerte utenom risikogruppene som har «strømmet til» intensivavdelingene de siste fire ukene er to personer per fylke? Bør såpass kunne tåles, eller bør de «kjernesunne» snarest settes på en brennende vedstabel?
Det spres også ukritisk påstander om at uvaksinerte skal være mer smittsomme, selv om dette ikke har støtte i fagfellevurdert forskning, og tvilsom støtte i teori (her underkommuniseres risikoen for asymptomatisk smitte fra vaksinerte som ikke er klar over at de er syke) samt empiri (eksempelvis ved sykehjem kobles 25 av 32 utbrudd, og 15 av 16 dødsfall, til en vaksinert smittekilde – henholdsvis 78 og 94 prosent).
Enhver som har kjennskap til avl av rasehunder, vet følgende: Dersom du har en fin tispe du ønsker å avle videre på, men som er for stor etter standarden, velger du ikke en hannhund som er mindre enn standarden for å få optimal størrelse på avkommene. Det er nemlig slik at du da med stor sannsynlighet får noen valper som er for små og noen som er for store. Velger du derimot en hannhund som er akkurat så stor som standarden tilsier, får du med stor sannsynlighet også avkom som har korrekt størrelse.
Analogien er interessant i koronadebatten. Der Støre ser rett i kamera og sier «vaksiner deg!», er rådet like nytteløst som det per i dag er polariserende.
Enhver som har fulgt koronadebatten vet hvor den står; med to steile fronter, der den overveiende største andelen er fullvaksinerte, mens om lag ti prosent uvaksinerte iherdig nekter, enten det er av forståelige eller irrasjonelle grunner. Nå er frontene så steile at de uvaksinerte tillegges skyld for nedstengning, det fantaseres om tvangsvaksinasjon og portforbud, og dette møtes av hårreisende påstander om at de uvaksinerte er de nye jødene. Det kommer ikke gode resultater av noen av delene. Den for store «tispen», i dette tilfellet de for store koronatiltakene, blir neppe løsnet opp og mer fornuftige av å sette en gneldrende liten «hannhund» på saken, i dette tilfellet en liten gruppe som hevder de uvaksinerte lider samme skjebne som mennesker som måtte bøte med livet i gasskamrene.
Tiltakene
Å delvis stenge ned samfunnet ved å innføre skjenkestopp, trafikklysmodell for landets skoler og ymse karanteneregler for å beskytte en tross alt marginal gruppe, sier mye om samfunnets tilstand i det vi går inn i et nytt år. Visst er det logisk å vaksinere mange, man kan se tydelig på tall over innlagte at vaksinen har effekt på sykdomsforløp, men samtidig er det svært ulogisk ikke å la samfunnet åpne ved henvisning til intensivkapasiteten.
Antallet respiratorer i Norge er nå 1275, en økning fra 596 før pandemien. Dette er noe av det viktigste utstyret for å redde kritisk syke pasienter.
Det er derimot avgjørende at man har spesialutdannede sykepleiere til å behandle intensivpasientene og håndtere det avanserte utstyret, skrev Aftenposten i mars i år.
Helsedirektoratets nyeste oppdatering viser at 74 av 1275 respiratorer er i bruk i dag, og at antallet respiratorer i bruk ikke har vært over 100 noen gang siden april 2020. At antallet spesialutdannede sykepleiere er for lavt, er et argument mer preget av mastersyken enn av koronasyken, en erfaren sykepleier kan utvilsomt tilegne seg nødvendig kompetanse på kort tid innenfor sykehusenes fire vegger. Er det ikke all grunn til å se på hvorvidt det påståtte intensivproblemet i realiteten er et organisasjonsproblem?
Så hva er det som gjør at vi er så fryktbaserte? Hvorfor skal covid-19, med relativt sett lavt antall alvorlig syke og døde, utløse tiltak som får antallet alkohol- og diabetesdødsfall til å skyte i været, som gir helseskadelig arbeidsløshet og tapper oljefondet for milliarder?
Per i dag er 1.305 døde av korona totalt i Norge. I Dødsårsaksregisteret for 2020 står det at «Mange av de som døde av covid-19 sykdom i 2020 ville avgått ved døden av andre årsaker dette året uavhengig av pandemien».
Det forteller en god del, ikke minst forteller det at mange av de som dør til tross for at de er vaksinerte, er så gamle at de ville dødd av underliggende sykdom uansett. Det er et vesentlig poeng å forstå at det er de gamle som fyller intensivplassene, og at de uvaksinerte innlagte oftest har underliggende, alvorlige faktorer ved helsen sin.
Korona synes nå langt mer som en psyke enn som en syke. Vi skal alle dø en dag, det kommer vi ikke utenom. Men de aller, aller færreste av oss skal dø av korona – eller av alvorlige bivirkninger av vaksinen. Det er et ubehagelig faktum, men det er all grunn til å la livet gå sin vante gang i stedet for å frykte sykdom, bivirkninger og død i slik grad at samfunnsnytten er langt lavere enn samfunnskostnaden.
Vi fremstår som et folk som er lite i stand til å tåle både ubehag og avvisning, og det gjenspeiler seg i koronahåndteringen. Kaj Skagen sa det godt på sin Facebook-side da han skrev sin nyttårsmelding:
Godt nytt år, ønsker vi oss og alle, selvfølgelig, men dette ønsket kan neppe gå i oppfyllelse i den forstand at 2022 skal bli uten kriser. Vi reiser inn i det nye året midt i en pandemi, en energikrise, en migrasjonskrise, en klimakrise og hva mer kunne vi ikke regne opp av kriser. Alle disse «mindre» krisene er forskjellige utslag av en mye dypere sivilisasjonskrise. Ingenting tyder på at vi vil kunne løse de «mindre» krisene uten først å ha forstått den dypere og underliggende, som alle seriøse tenkere og kunstnere har beskjeftiget seg med siden 1700-tallet. Vi kommer ikke til å klare å løse noen av de «mindre» krisene i 2022, men antageligvis få flere. Så det vi må ønske oss er evnen til å gå gjennom krisene og lære noe grunnleggende som kan komme til nytte på den andre siden av dem. I mellomtiden tenner vi bål i natten.
Vi skal ikke glemme at menneskelig resiliens er regelen, ikke unntaket, når vi går inn i et nytt år. Bålet i natten bør brenne for det nye året, et kommende vanskelig skjebneår ikke bare med tanke på pandemi og strømkrise, men med tanke på Europas viktige veivalg for framtiden.