Da jeg ble ansatt i HRS, fikk jeg bekymrede meldinger fra folk som utvilsomt ville meg vel, men som fryktet hva som ville skje med mitt omdømme dersom jeg ble assosiert med rasister og muslimhatere. Jeg delte ikke frykten, tvert imot tenkte jeg at min fagkunnskap om barn og risikofaktorer ved dårlige oppvekstvilkår ville kunne styrke forståelsen av system- og religionskritikk og understreke skillet mellom kritikk av enkeltindivider kontra grupper.
Med faglig bakgrunn i spesialpedagogikk og terapi anså jeg HRS som en god plattform for mine tanker, og i fullt samsvar med beskrivelsen av HRS står for.
HRS er en partipolitisk uavhengig tenketank som arbeider med tema knyttet til det nye fleretniske og flerreligiøse Norge og Europa. Vi har menneskerettigheter og -plikter og demokrati i front, med et særlig fokus på barn, unge og kvinner.
At HRS går under merkelappen “alternative medier”, er på mange måter misvisende. HRS belyser riktignok problemstillinger som det etablerte medie-Norge ikke alltid er villige til å ta i, men HRS er ingen nettavis. Vi er utelukkende knyttet til innvandrings- og integreringsfeltet og publiserer ingen nyheter om kjendiser, influensere, sport, lokalnytt eller været.
Treff eller treffende?
Sist uke kom oversikten over journalister med flest delte artikler i sosiale medier i 2021, og HRS hadde langt høyere engasjement enn noe annet nettsted. Det er naturlig å takke leserne for engasjementet og gi et internt skulderklapp, men enkelte kritikere mener det er liten grunn til å feire.
Slik starter en e-post fra en svært kritisk leser:
Når man har så ekstremt få lesere som HRS har (jfr. min e-post om dette i forrige uke), så er det bare naturlig at disse er særs ivrige etter å sende lenker til andre på sosiale medier. «Nesten hele Norge» leser VG og Dagbladet på nett, og da er det opplagt at ingen av disse sender lenker til andre.
E-posten vedkommende viser til er en oversikt over antall treff på nettsider verden over, en oversikt som er tilgjengelig på similarweb.com. Men selv om kritikeren har rett i at rights.no har langt færre treff enn Norges største aviser med hundrevis av journalister, er kritikken ikke så treffende. Det synes søkt å sammenlikne HRS’ publikasjoner med publikasjoner av landets største medieaktører, til og med sammenlikningen med de andre «alternative» i Norge blir underlig, all den tid både Document og Resett er nettaviser med bred nyhetsdekning, førstnevnte med TV-sendinger i tillegg til artikkelproduksjon og sistnevnte med tilleggssiden Exstra.
Rights.no sammenliknes utelukkende med disse, mens det snarere ville være logisk å sammenlikne oss med andre tenketanker eller NGOer.
Sammenlikningene
Det er ikke umiddelbart gitt hvilke nettsteder det er logisk å sammenlikne seg med, men tar man utgangspunkt i nevnte «alternative» medier som Document og Resett, legger til nettavisen Minerva og tankesmiene Civita og Agenda, kan man i det minste få en slags ide om hvor et politisk engasjert publikum henter lesestoff.
Den «partipolitisk uavhengige tankesmien som bidrar til samfunnsanalyse og politikkutvikling for det moderne sentrum-venstre» – Agenda, har så få treff at similarweb ikke klarer å hente relevante tall for sammenlikning. Treff til de øvrige nettstedene er som følger, her for desember 2021, som er siste tidsperiode det er mulig å hente tall fra:
Mens Resett og Document har soleklart flest besøk på sine nettsider, er engasjementet for politisk lesestoff relativt labert her til lands om man legger tallene for besøkende hos Minerva og Civita til grunn, for ikke å snakke om Agenda, som altså har så få lesere at statistikken ikke er tilgjengelig.
Ingen ville likevel finne på å sammenlikne Minerva med VG og Dagbladet og kritisere avisen for å mangle lesere.
Sammenlikner vi rights.no med andre NGOer på innvandringsfeltet, er det åpenbart at innvandringskritikk har langt bredere engasjement i befolkningen enn hva innvandringspromotering har. Antirasistisk Senter har knappe 12.000 besøk i løpet av en tremåneders periode, noe som tyder på svært lite engasjement, mens den minoritetspolitiske tenketanken Minotenk i likhet med Agenda har så få treff at similarweb ikke får hentet tall til sammenlikning.
Ideal-leseren
Det handler øyensynlig ikke om antall lesere, men hvem disse leserne er, og det er her HRS i likhet med Document og Resett skiller seg fra nettfloraens øvrige aktører; «vanlige folk» leser også artiklene.
Når «den gemene hop» befatter seg med politikk, og kanskje i særdeleshet innvandringspolitikk, oppstår en ren Mor Nille-logikk blant enkelte kritikere. Når Ludvig Holbergs Erasmus overbeviser moren sin om at hun er en stein, gjør han det ved å resonnere «Mor Nille kan ikke fly, og det kan heller ikke en stein. Ergo er mor Nille en stein.» HRS-kritikken bygger på det samme prinsippet: «Vanlige folk leser HRS. Vanlige folk har ingen politisk innflytelse. Ergo leser ingen med politisk innflytelse HRS.» Eller i en tidligere HRS-medarbeiders språkdrakt:
Rangeringen av journalister som deles mye på sosiale medier er igjen klarlagt, og igjen så sier det ingenting om reell mediemakt eller innflytelse. Dersom 10.000 fans deler tekstene dine 100 ganger i løpet av et år, så vil det bety en million treff. Dersom det er den samme heiagjengen som deler og deler og deler, så sier det seg selv at det handler om et ekkokammer.
Mor Nille-logikken har i tillegg den umiskjennelig tilsvarende lukten som Hillary Clintons famøse uttalelse om Trumps velgermasse som en «basket of deplorables» eller vår egen statsministers stempling av den samme grasrota som «sammensurium», men det store engasjementet i sosiale medier er på ingen måte hypotesebekreftende. Det er ingen grunn til å anta at mennesker med politisk makt ikke leser artikler fordi grasrota leser de samme artiklene.
Så må kritikere gjerne framsette de samme påstandene om HRS’ manglende politiske innflytelse i det uendelige, snarere enn å innrømme at det unektelig er behagelig å forfekte nøyaktig samme innvandringssyn som HRS og samtidig lene seg på «renheten» ved egen innvandringskritikk. Det er ingenting nytt, banebrytende eller brobyggende ved denne adferden, men den er likevel påfallende, og vi har belyst den tidligere.
Da Minerva kritiserte HRS for ikke å være for Arbeiderpartiets forslag om strengere innvandringspolitikk, tydeliggjorde de nettopp denne «når vi mener det er det bedre»-logikken. Vi ga tilsvar i saken Et innvandringspolitisk mageplask.
Det mest pussige i Fridstrøms HRS/Storhaug-kritikk er logikken der han selv har samme meningsståsted som HRS, men påpeker at når HRS har disse meningene, er de kontraproduktive.
I en artikkel publisert på HRS sin side har tenketanken i tillegg invitert inn Per-Willy Amundsen til å kritisere Arbeiderpartiets forslag: «Asylmottak i Afrika var riktig i 2009. Nå er vi langt forbi det. Det eneste riktige nå er å avvikle asylsystemet slik det fungerer i dag, og begrense retten til asyl til umiddelbare naboland», sier han til HRS.
Selv om mitt eget politiske syn ligger nærmere Fremskrittspartiet enn Arbeiderpartiet, og jeg i likhet med HRS mener det er betimelig å rette et kritisk blikk mot hvilken gjennomføringskraft Arbeiderpartiet vil ha i dette spørsmålet, fremstår denne atferden fra HRS som kontraproduktiv, skriver nyhetsredaktøren.
Hva skal forstås av dette? Er kritikk av Arbeiderpartiet kontraproduktiv når den framsettes av andre enn Fridstrøm selv?
I omtalen av seg selv skriver HRS at de som en innvandringskritisk tenketank håper på at deres «forslag skal ha betydning for fremtidig politikk på området». Da synes det rart at tenketanken derfor velger å gå til angrep på partier for å legge om politikken i mer restriktiv retning, skriver han videre.
Før Fridstrøm tok til tastaturet burde han lest seg opp på både HRS’ arbeidsform og politiske gjennomslag. Nitidig arbeid i mange år, basert nettopp på hard kritikk av politiske partiers praksis, har gitt gjennomslag. Ap har vært med på å vedta lover basert på forslag fra HRS. HRS har vært en premissleverandør i hele den politiske debatten gjennom tjue år; lagt fram unik dokumentasjon og kommet med forslag som Stortinget har tatt stilling til og noe har blitt gjennomført. Men mye gjenstår, derfor «tvinges» vi til stadige repetisjoner.
HRS har gått foran, og det er derfor vi i dag sitter for eksempel med lover som kriminaliserer foreldre som ikke forhindrer kjønnslemlestelse og tvangsekteskap, skrev vi dengang.
Jakten på «ideal-leseren» er vi derimot ikke villige til å begi oss inn på, vi har og skal fortsette å ha et folkelig språk ved deling av artikler i sosiale medier, det handler ikke om en påstått «fy faen»-faktor, men om direkte kontakt med alle de menneskene som bærer innvandringens reelle konsekvenser på skuldrene sine. Det gjør verken politikere, liberale tenketanktenkere eller «ideal-leseren», det er det derimot alminnelige folk bosatt i innvandrertette områder som gjør. De skal ha lov til å vise frustrasjon uten at de fordømmes, så får vi heller miste de leserne som ikke har empatisk tilstedeværelse nok til å tåle ikke-akademikere.
Innflytelse
Viljen til å innta meningspolitiets moralske nedlatenhet er åpenbart fortsatt til stede til tross for at HRS nå ikke lenger mottar statsstøtte, men er et rent NGO. Samtidig er de indirekte villige til å innrømme at de både følger og leser artiklene som publiseres på rights.no.
Vårt poeng i tilsvaret til Minerva står vi fortsatt ved:
Det synes underlig at akademia og et bredt utvalg politikere snakker om HRS manglende betydning som om det var et ubestridelig faktum. De ubetydelige snakker man jo ellers ikke om i det gode selskap, det er en motkraft det er behov for i et ellers identitetspolitisk landskap der selv tidligere konservative aktører framstår med bohemverdier.
Som en ufrivillig komisk påminnelse om at right.no definitivt leses også av meningseliten, kan vi forøvrig nevne at Hadia Tajik var rimelig fersk i sin ministerpost da departementet sendte oss e-post 20. oktober i fjor med krav om å presisere at illustrasjonen til denne saken måtte merkes «foto-montasje».
Innflytelse er det liten tvil om at HRS har, uavhengig av ulike menneskers vikarierende behov for å ta avstand fra vår virksomhet og opprettholde påstanden om at rights.no er et ekkokammer. For å nevne noen av de sakene dette påståtte ekkokammeret har gjennomført, kan vi oppsummere kort.
*HRS er alene om å rutinemessig hente ut tall for private pengetransaksjoner til opprinnelseslandene fra Valutaregisteret.
*HRS’ arbeid har ellers bidratt til kunnskap og realpolitiske endringer blant annet ved:
*Forbud mot søskenbarnekteskap
*Lov om avvergelsesplikt ved kjønnslemlestelse.
*Innføring av 24-års regel for familieinnvandring
*Forbud mot at despotiske stater kan gi økonomisk støtte til moskeer
*Innstramninger i vilkårene for familieinnvandring, dvs. økt forsørgerkrav og færre unntak
*Ved familieinnvandring skal forsørgelsesevne dokumenteres ved kopi av selvangivelser, ikke ved kopi av ansettelsesavtaler
*I ekteskapskontrakter skal partenes like rett til skilsmisse være nedfelt
*HRS har avslørt flere tilfeller av dumping av barn i opprinnelseslandet (Pakistan, Gambia og Somalia)
*Bidratt til bedre ekteskapsstatistikk hos SSB
*Bidratt til økt oppmerksomhet om demografiske endringer på bydelsnivå i Oslo
*Bidratt til økt fokus på innvandringens kostnader
*Spredt kunnskap om islam/islamisme
Det er også en rekke andre saker HRS er alene om å belyse, eksempelvis problemene knyttet til syriske flyktninger, skadelig «kultursensitiv” fosterhjemspraksis og tilsvarende “kultursensitivitet” ved ansettelser i UDI med potensiell påvirkning av klankulturelle forhold ved vurderinger av f.eks. asylsøknader.
Hovedpoenget ved deler av vår virksomhet er å belyse at islam har et verdisystem som står i konflikt med vårt. Islam er beviselig ikke bare en religion, og det er svært få andre aktører som orker å ta i ideologien og politikken. Det gjør oss selvsagt ikke fritatt for kritikk, men rene svertekampanjer om hva vi er, hvilket nedslagsfelt vi har og hvem vi samarbeider med kan med fordel erstattes av konstruktiv kritikk. Det er ulogisk å påberope seg å være brobygger når alle broer er brent, slik flere tidligere ansatte i ulike alternative medier gjør.
Framover
Vår oppfordring, både til faste følgere og meningseliten, er å fortsette å lese artiklene våre og benytte rapportene vi har utarbeidet gjennom mange år i feltet. Som løsrevet fra statens bevilgningssystem ser vi muligheter for både vekst og bredere nedslagsfelt, og vi vil fortsette å påvirke ved å være en fagbasert politisk tenketank, ikke nettavis eller påstått ekkokammer.
I tiden som kommer vil vi jobbe spesifikt med å påvirke i blant annet disse sakene:
- endring av straffeloven vedrørende dumping av barn og unge i utlandet
- endring av straffeloven slik at vold mot familiemedlemmer i utlandet omfattes av samme unntaksregler som kjønnslemlestelse og tvangsekteskap
- gjeninnføring av helkroppsundersøkelse av barn
- nasjonalt forbud mot ansiktstildekking
- hijab ut av grunnskolen og i offentlige stillinger med publikumskontakt
Det skal både vrangvilje og korttidshukommelse til for å hevde at HRS verken har påvirkningskraft, makt eller kontakt med beslutningstakere. Mens kontakten tidligere var åpen mellom HRS og hele den partipolitiske floraen, er samfunnet i tiltakende grad lukket – inkludert hva angår kommunikasjonsprosesser. At mennesker som tidligere åpent kunne uttrykke støtte til HRS’ belysning av svært betente temaer nå kvier seg for det samme, er ikke likebetydende med at de har endret ståsted. At stadig flere, både politikere, samfunnselite og privatpersoner opererer med ett sett meninger for offentligheten og ett sett meninger for privat bruk, er ikke et godt tegn for ytringsfriheten. Som vi poengterte i saken «Riktige» og «gratis» meninger som gir status:
Det er lett å la seg friste av å bære meninger som ikke har negative følger for en selv, samtidig som man får markert at man tilhører eliten. Men de som taper på dette nye systemet for klasseinndeling av samfunnet forblir de samme: Det blir dem som må erfare de politiske følgene. Av og til er det langt nyttigere å lytte til mannen i gata enn å lytte til akademia. Når det er status involvert, vet du hvem du bør lytte til.
Det individfokuserte samfunnet har gitt oss mange goder, men når individets fokus blir så innadrettet at meninger blir markører for velstand, er vi ille ute å kjøre. Det er ingenting flaut over å snakke mannen i gatas sak. Det er heller andre som bør se på egen trang til posisjonering og gå i skammekroken ved tanken på hvem de tråkker over i prosessen.
At innvandring igjen vil bli det aller mest dagsaktuelle temaet, er ikke vanskelig å spå. Bak skyhøye strømpriser og koronapolitikk foregår innvandringen jevnt og trutt, med de økonomiske, sosiale og kulturelle følgene som unektelig følger med. Folk har det med å være opptatt av det de kjenner på kropp og lommebok. Mens strømprisene nå kjennes for de aller fleste, kan politiske meninger og ideer som gir eliten status – uten risiko for selv å bli belemret med resultatene av meningene – fortsatt opprettholdes av meningseliten når det gjelder innvandring. Resultatene går ikke ut over dem selv, men utover de mest ressurssvake i samfunnet. Ved et vippepunkt der innvandringens konsekvenser går i majoritetens disfavør, vil innvandringskritikk være legitimt også i disse miljøene.
Vårt arbeid består i å følge konsekvensene av realpolitiske avgjørelser, selv når disse er ubehagelige, vonde og upopulære. Vi har i 20 år hatt kontakt med og blitt lest av både politikere og andre NGOer. Det vil vi fortsette med.