Ordene hans fikk imidlertid endelig klangbunn da jeg denne uken satte meg ned – noe motvillig – for å se Farmen Kjendis. «Fy faen, du er gammal ass!» tenkte jeg om meg selv, for kjendismenneskene i midten av tjueårene virket å komme fra en annen planet.
Sårbarhetsdyrkelse
Så tenkte jeg meg om, og kom til at det ikke bare er jeg som er gammel, men samfunnet som framdyrker de unges ekstreme sårbarhet. Tårene over Kjersti Grinis nå famøse negerku-uttalelse kommer jo ikke fra ingensteds, de er et produkt av en oppvekst vår generasjon har designet og monitorert uten å gripe inn. Nå kan vi sitte der som halvgamle gubber og kjerringer og ha det så godt, tenkte jeg, for det går en hel generasjon rundt og tror at ord er så farlige at de må gråte når de hører dem.
Og ikke på noe tidspunkt, fra de mannlige lærerne forsvant fra skolen for godt en gang på 80-tallet og fram til dagens feminine, empatifokuserte offentlige oppdragerprogram – aka norsk grunnskole – har vi stoppet helt opp og sagt «Vet du hva? Dette er bullshit, dere tåler mer enn dere tror og mye mer enn hva vi sier. Forekomsten av psykiske lidelser blant norsk ungdom har økt suksessivt i takt med at menn forsvinner fra både skole og utdanningsinstitusjoner, vi må gjøre noe. Beklager for at vi påfører dere disse hinsidige forestillingene.»
Vi burde sett det komme for lenge siden. Men nå er vi her; ved negerkua, ved tårene og empatien, både for dem som tidligere både ble omtalt som og selv omtalte seg som negre og mente det var et nøytralt ord, vi er ved kravet om at ingen må føle ubehag og ved kravet om at den som påfører noen ubehag må stilles offentlig til rette og gi avlat.
Det er all grunn til å stille spørsmålet «Hvor er vi på vei?» når ordet «negerku» får halve nasjonen til å gråte, mens det er stille fra både kjendiser og andre empater når en 90-åring voldtas av enn 20 år gammel innvandrer på pleiehjemmet. Kan vi ikke gråte av grusomme handlinger lenger? Klarer vi ikke å se nyansene i urett?
Jeg vil ikke forsvare n-ordet. Enhver som har offentlig skolegang fra 90-tallet og utover vet at det er ett av verdens aller styggeste ord, langt verre enn banneord, og jeg har liten tro på at noen under 30 år kan få seg til å tro at det var et nøytralt ord i en fortid de aldri opplevde. Det jeg vil forsvare, er derimot et prinsipp om å ta en annens uttalelser i beste mening. Og når det er umulig, så går det faktisk an å spørre; «Hva mente du nå?» eller til og med tenke at «Jaja, jeg er glad jeg ikke er så uhøflig som deg» og deretter gå videre.
Hvorfor? Fordi det er noen ubehagelige kjennetegn ved tårene, ved harnisken og fordømmelsen. Det ene er at det ligger implisitt at du tror andre vil deg vondt. Det er ikke så mange mennesker som går rundt og vil andre vondt i tide og utide, tvert imot vil de fleste bli likt, de vil passe inn og unngå konflikter. Det andre er at tåreflommene som stadig mediebelyses ofte handler om krenkelser på vegne av andre, en slags moralsk opphøyd posisjon som er rimelig uspiselig, og sist, men ikke minst, hvorfor griner du aldri av reelle, fysiske hendelser der mennesker kommer til reell skade?
En liten notis
Drammenseren Erik Almthén Martinsen undrer seg over det samme. Under bilde av en kort TT-notis (tilsvarende det norske NTB, min anm.) skriver han:
Det går knapt en eneste dag uten nyheter som dette i Sverige.
Og jeg skjønner ærlig talt ikke hvordan vi har endt opp der at saker som dette forblir en liten notis som forsvinner fra forsidene i løpet av en halvtimes tid, uten oppfølging og uten diskusjon.
Man rydder gjerne forsidene og inviterer til debatt med halve landet om en ungdom føler seg krenket over utdatert ordbruk på tv, mens det at bestemor blir overfalt og ranet inne i sitt eget hjem nærmest gjemmes bort som små notiser på side 16.
Ingen journalister virker det minste interessert i å engang pirke mer enn helt overfladisk i stoffet. Det er ingen intervjuer med offeret. Det er ingen samtaler med familie og naboer. Intet fokus på hvordan lokalsamfunnet opplever tryggheten etter hendelser som dette. Og selvsagt ingen som helst konfrontering av ansvarlige politikere for at denne utviklingen har fått pågå i så lang tid at man har blitt helt immun mot å føle noe annet enn «Jaja, enda en skyting, enda en gamling som blir overfalt hjemme og enda en ungdom som blir ranet og banket opp, mens han blir pisset i trynet. Får se hva slags vær det skal bli i dag, da.»
Det er så sykt at det er vanskelig å ta inn over seg når man reflekterer over det i mer enn 5 sekunder.
Navlebeskuende
Det som ofte omtales som krenkelseshysteri er i form så navlebeskuende selvsentrert at det blir vemmelig. Selvsagt er det enkelt å påstå at man lever et farlig liv når den overhengende trusselen man møter er ord. Alle møter ord, vi ytrer oss fra vi står opp til vi legger oss, og risikoen for å høre noe man ikke liker er stor. Den er langt større enn risikoen for å bli overfalt, ranet, voldtatt eller på andre måter grovt fornedret, men det betyr ikke at ord er farligere enn reelle handlinger.
Vi skriver ikke om skuddvekslinger og knivstikkinger i særlig grad lengre, og i alle fall ikke dersom de skjer i Sverige. Ingen øyenbryn heves, ingen interesserer seg nevneverdig, «ingenting å se her… gå videre…». Vi presenterer statistikk og kommenterer samfunnsutviklingen, men enkeltepisoder vet vi av erfaring at folk ikke interesserer seg særlig for. Det er for mange av dem til at folk orker å bry seg. Man kan ikke godt bry seg i hvert eneste tilfelle heller, da ville man hengi seg til en evig sorg.
Men derfra til å daglig kunne lese lidelseshistorier i mediene om noen som har hørt et ord som var slemt, er det jo et stykke. 2022 er fortsatt som et spedbarn å regne, vi er to uker ut i det nye året, men krenkelsene har allerede stått i kø og debattene har rast. Det er ikke bare Dagsavisens førsteside om hijaber som har skapt debatt, det er nevnte Farmen Kjendis-uttalelse, det er blogger Linnea Myhres krenkelse over et slankeprogram på TV Norge, det er krenkede kjønnsdysforikere og det er krenkelse over ikke å bli antatt å være etnisk norsk når utseendet avslører et annet opphav.
Vi blir humørløse, selvsensurerende og navlebeskuende i et samfunn der dette er normen, der disse problemstillingene kategoriseres som lidelse. Det er polariserende og det ødelegger både for ekte nysgjerrighet og for ekte forferdelse over grusomme hendelser. Som 45-åring klarer jeg ikke forholde meg til en slik virkelighet, jeg vil ikke gi den næring, jeg vil ikke se en eneste episode til av Farmen Kjendis, der en 27 år gammel kvinne spør om det «ikke kan komme noen voksne og hjelpe henne». En annen kjendis, også 27 år gammel, gråter fordi ingen har spurt henne om hvordan hun har det i dag og at den påstått manglende interessen for henne gjør at hun «føler at de ikke liker henne». Jeg har ingen sans for tårer og mediebelyste såre følelser over bagateller, ikke fordi jeg ikke tror folk kjenner på disse følelsene, men fordi de ikke gidder å sette opplevelsene sine i perspektiv, ikke reelt sett gidder å bry seg om andre mennesker. Det er sosialpornografisk, men så intellektuelt impotent at det ender i avmakt snarere enn tenning. Jeg tror ikke jeg er alene om å føle det sånn.
Når halve samfunnet begir seg inn i en kollektiv tro på at alt er like viktig og ord er like farlige som vold, har vi et problem. Det er ikke bare et generasjonsskille, det er en ren virkelighetsbrist.