Er det «religiøs forskjellsbehandling» eller «likebehandling» når en grunnskole krevde at de to muslimske kvinnelige lærerstudentene i praksisplass ved skolen skal håndhilse på både menn og kvinner?
Det var spørsmålet som den danske diskrimineringsnemnda (Ligebehandlingsnævnet) skulle ta stilling til, melder Jyllands-Posten.
Kolliderende menneskerettigheter
Ligebehandlingsnævnet falt ned på at de to studentene ble «indirekte forskjellsbehandlet på grunn religion eller tro». Nemda føyer også til at de to, på grunn av deres religiøse overbevisning, ble stilt «dårligere enn andre».
I Danmark, som i Norge, er det forskjell på direkte og indirekte forskjellsbehandling. I Norge er direkte forskjellsbehandling definert til «at en person behandles dårligere enn andre blir, har blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon ( … )», mens indirekte forskjellsbehandling er «enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som vil stille personer dårligere enn andre (…)».
Hvis disse to er stilt «dårligere enn andre», så må en jo også kunne spørre seg hvem som faktisk har forårsaket en slik situasjon? Uansett kan vi fastslå at Ligebehandlingsnævnet har konkludert med at grunnskolen som arbeidsgiver ikke har intensjon om, eller jobber aktivt for, at arbeidstakerne skal behandles likt på jobb, uavhengig av kjønn.
Den norske Diskrimineringsnemnda har behandlet flere saker der det har vært fremsatt påstander om religiøs forskjellsbehandling. De har påpekt at i saker som disse, der det står to verdier mot hverandre, her likebehandling av kjønnene og religionsfrihet, er reglene strengere. Dette fordi likebehandling av kjønnene er en minst like tungtveiende verdi (i både Danmark og Norge) som religionsfrihet. Begge verdiene er lovbeskyttet i begge land. EMD har berørt slike kolliderende menneskerettigheter flere ganger og kommet til at hvis to menneskerettighetsbestemmelser kommer i konflikt med hverandre, skal det mer til for å konstatere at det foreligger brudd.
Dessuten er det her snakk om en type diskrimineringsgrunnlag (religionsutøvelse) som det er mulig å begrense til utenom de timene disse lærerstudentene er i praksis. Det i motsetning til for eksempel hudfarge eller kjønn, som det er fysisk umulig å «legge fra seg» i studie- eller arbeidstiden. Diskrimineringsnemnda har også påpekt at religionsutøvelse som får innvirkning på hvordan arbeidstakerne, eller her; studenter i praksis, oppfører seg i relasjon til hverandre og virksomhetens ledere har betydning. Når religiøs praksis får følger for direkte interaksjon med andre på arbeidsplassen, har arbeidsgiver adgang til å sette grenser for religionsutøvelsen.
Men Ligebehandlingsnævnet har altså kommet til en annen konklusjon. Det bør smerte ikke bare den aktuelle skolen, men hele det danske samfunnet. For hvor er hensynet til en ønsket samfunnsutvikling?
Religiøs konservatisme
I hvilken grad skal frie samfunn akseptere konservativ praksis innenfor religioner? Eller spurt på en annen måte; skal religionsfrihet trumfe alt?
Om Ligebehandlingsnævnet ikke bryr seg om det, så gjør heldigvis den norske Diskrimineringsnemnda det. De har tatt til ordet for at om en skal tillegge religiøs konservativ praksis avgjørende vekt, vil det være uheldig for en ønsket samfunnsutvikling. Ville vi hatt kvinnelige prester i Norge i dag dersom konservative krefter innenfor kirken hadde fått bestemme? Bakgrunnen for at likestilling mellom kjønnene som ideal står såpass sterkt i Norge, er blant annet at religiøs konservatisme har måttet vike ved konflikt, har nemda slått fast.
Men ikke alle tror at religiøs konservatisme kommer til å vike, tvert om. For et par år siden omtalte vi Afnan Ahmed, som da arbeidet som tilkallingsvikar på Jordal ungdomsskole i Oslo, og som nektet å håndhilse. Ahmed var overbevist om at Norge vil gi etter for krav som å nekte å håndhilse på det motsatte kjønn.
Vi husker også da Irans utenriksminister Mohammad Javad Zarif var på Norgesbesøk. Han håndhilste verken på daværende statsminister Erna Solberg (H), daværende utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) eller daværende lederen av Stortingets utenriks- og forsvarskomité (nå utenriksminister) Anniken Huitfeldt (Ap). I særdeleshet husker vi da kronprins Haakon besøkte Al Noor-moskeen i Bærum og hijabkledde kvinner der ikke tok imot hans utstrakte hånd. Som vi uttalte da er det ikke å håndhilse, i særdeleshet på våre kongelige, respektløst i vår kultur. Det lå tung symbolikk i handlingen: de forteller oss at uansett hvem du er, så er det vi som skal akseptere deres religiøse skikker.
Skal vi virkelig ikke kjempe mot uønsket konservativ praksis?
Riv av plasteret
Ligebehandlingsnævnet fant at en passende erstatning for de to muslimske lærerstudentene, var over 33.000 kroner hver. Det er jo ett flott plaster på det religiøse såret. Men kanskje også Ligebehandlingsnævnet skulle se litt nærmere på islam, og se om det kanskje er noe der som handler om å stille noen «dårligere enn andre»? Som vi har påpekt «noen ganger» før: Muhammed har forbudt og tillatt en rekke ting, sistnevnte inkluderer for eksempel drap for islamkritikk og ekteskapelig sex med jentebarn. Streng segregering av kjønnene er et annet påbud.
Samtidig overrasker ikke Ligebehandlingsnævnet (prinsippløse) avgjørelse. Det handler om de mange lignende sakene som har versert i ulike land, ikke minst i Sverige. Og mange av disse sakene synes også å være motivert av den tiltalende muligheten til å få økonomisk erstatning. Raske penger å hente der altså, samtidig som muslimer får markert «sin rett» til å videreføre egen praksis – på bekostning av våre verdier.
I Sverige gir Diskrimineringsombudet (DO) vanligvis saksøker både medhold og erstatning, noe vi har formidlet over år. I 2010 ga Stockholm tingrett 60.000 kroner i erstatning til en muslimsk mann de mente var blitt utsatt for religiøs diskriminering da han nektet å håndhilse på en kvinnelig leder under et intervju og dermed ikke fikk praksisplassen han søkte på. Arbeidsformidlingen mente det var hans egen feil og stanset utbetaling av mannens aktiviseringsstøtte, men DO gikk til sak mot Arbeidsformidlingen og vant.
I 2013 betalte Trollhättan bykommune 30.000 kroner til en muslimsk mann som nektet å håndhilse og ga attpåtil skriftlig advarsel til den kvinnelige sjefen som hadde tillat seg å klage. Saken kom ikke engang til DO, da kun tanken på en eventuell diskrimineringssak var mer enn nok for kommunen til å gi etter.
I 2019 avslo et omsorgsbolag i Norduppland en muslimsk manns søknad som behandlingsassistent, da han opplyste at han av religiøse årsaker nekter å håndhilse på kvinner. Selskapet ga mannen beskjed om at det ikke ville fungere på arbeidsplassen og avbrøt intervjuprosessen. Han klaget dem inn for DO, som gav ham rett.
Men ingen regel uten unntak: I 2016 ble et legesenter oppsøkt av en muslimsk kvinne, som nektet å håndhilse på den mannlige legen. Etter en diskusjon forlot legen rommet og henviste kvinnen til en kvinnelig lege i stedet. Diskriminering, mente DO, som saksøkte legesenteret. Hässleholm tingrett var enige og tilkjente kvinnen 75 000 kroner i erstatning. Legesenteret anket til lagmannsretten, som kom til motsatt resultat og dømte DO til å betale legesenterets saksomkostninger. DO anket til Høyesterett, som avslo å behandle anken og gjorde dermed lagmannsrettens dom rettskraftig.
Den aktuelle skolen i Danmark bør ikke finne seg i beslutningen fra Ligebehandlingsnævnet. De bør rive av plasteret og ta saken til retten. Og de danske politikerne må våkne! Dette kan de ikke finne seg i.