Pak betyr «ren» på urdu, ren i religiøs forstand. En kvinne, aurat, som er pak, er definisjonen på at hun er uten for all fare for å bli anklaget for å ha brutt med de strenge seksuelle normene i landet. Stan betyr land. Dermed betyr Pakistan «De renes land», altså landet for de rene muslimene.
Men Pakistan er alt annet enn et land for de rene. Her er det barbariske blasfemilover som råder, og typisk går folk til falske anklager om blasfemi for å få has på en person som av eller annen årsak har falt i unåde, slik vi så saken mot den kristne kvinnen, Asia Bibi, som ble dømt til døden for blasfemi, men som etter massivt internasjonalt press fikk søke tilflukt i Canada etter flere år i fengsel. Denne saken førte sågar til at guvernøren i Punjab, Salman Taseer, ble henrettet av sin egen livvakt fordi han mente ut fra saken mot Bibi at blasfemilovverket burde revurderes.
Et bedre navn er Napakistan
Det er slik Pakistan fungerer: Følger ikke myndighetene de barbariske blasfemilovene, tar mobben saken i egne hender. Det var nettopp derfor Asia Bibi og hennes ektemann og barn måtte loses ut av landet etter at en domstol opphevet dommen mot henne. Et bedre navn på Pakistan er derfor Napakistan, De urenes land. For det er de inhumane som har makten i gatene og parlamentet.
Den nye dødsdommen for blasfemi som kom i går i Rawalpindi, nabobyen til Islamabad, har også klare trekk på at noe kan være konstruert for å få has på en kvinne som avviste tilnærmelser fra en mann, samme mann som brakte blasfemisaken til torgs. Aneeqa Ateeq møtte en annen pakistaner på nettet i 2019 gjennom mobilspillappen WhatsApp, der de begynte å korrespondere med hverandre.
Han anklaget henne for å sende blasfemiske karikaturer av hellige profeter, komme med bemerkninger om «hellige personligheter» på WhatsApp og bruke Facebook-kontoen sin til å overføre blasfemisk materiale til andres Facebook-kontoer. Ved å gjøre det, ble hun anklaget for «bevisst og med vilje» fornærme «muslimers religiøse tro», ifølge anklagen.
Ateeq, som sier hun er praktiserende muslim, nektet for alle forholdene, inkludert nettkriminalitet (ved å dele angivelig blasfemi på nettet). Ateeq sa i retten at hun tror anklageren bevisst dro henne inn i en religiøs diskusjon slik at han kunne ta «hevn» etter at hun avviste hans tilnærmelser (altså forsøk på å innlede et forhold til henne).
Retten avviste hennes forklaring og dømte henne til 20 års fengsel og beordret i tillegg til dødsstraff ved henging.
Pakistan i et nøtteskall: Frykt
Ikke nok med dette. Da Ateeqs advokat, Syeda Rashida Zainab, ble bedt av mediene om å kommentere dommen sa hun dette: «Jeg kan ikke kommentere dommen, siden saken er veldig sensitiv.»
Zainab sier med dette at hun risikere samme skjebne som Ateeq om hun skulle kommentere domfellelsen ved å forsvare Ateeq.
Dette er Pakistan i et nøtteskall for meg som har bodd i landet i over to år. Den frykt- og trusselkulturen som ligger som et kvelende teppe over landet, er vanskelig for oss utenforstående å fatte. Den begrenser sterkt folk i sine daglige liv i det offentlige rommet. Jeg husker så godt da jeg besøkte landet sist, i 2011. Min venninne i Islamabad mente jeg ikke burde komme, fordi landet hadde gått langt mer i ekstrem retning siden jeg var der i 2004. «Do you have to come?» spurte hun. Da jeg svarte bekreftende på at jeg savnet henne og andre, sa hun følgende: «Pakistan er ikke det Pakistan du besøkte sist (i 2004). Terroren har også inntatt Islamabad. Ingen er trygge lenger.»
Jeg insisterte forsiktig, og fikk følgende beskjed, også denne sitert ordrett: «Hvis du kommer er det tre regler som gjelder: 1. Du beveger deg ikke utenfor boligen uten følge av oss. 2. Du forlater ikke Islamabad, for terroren er langt verre på utsiden av byen. 3. Du sier ikke ett ord om islam eller Muhammed i det offentlige rommet.»
Sistnevnte refererte seg nok til min hang til å prate om løst og fast, det vil si om Pakistan og islam, med drosjesjåfører, butikkansatte, butikkeiere, tjenere og andre som måtte krysse min vei. Det ble dog ikke vanskelig å følge noen av reglene hun påla meg, for allerede på mellomlanding på Arlanda flyplass i Stockholm, flimret bilder fra Pakistan over en fjernsynsskjerm i transitten. Klokken var et par minutter over åtte om morgenen 2. mars 2011. I noen fattige sekunder skimtet jeg kartet over Pakistan på skjermen. Hovedstaden Islamabad var markert i rødt, før nyhetsoppleseren på den lydløse skjermen gikk videre til neste sak.
Drept fordi han ville revurdere blasfemilovene
Hva hadde skjedd? Den eneste i den pakistanske regjeringen med religiøs minoritetsbakgrunn, den kristne Shahbaz Bhatti, ble drept i et kuleregn i disse morgentimene. Attentatet skjedde på et til vanlig fredfylt marked, Kohsar Market, populært blant ambassadepersonell, og der jeg selv så mange ganger har nytt roen og noe godt å spise og drikke. Bhatti ble drept fordi han talte mot blasfemilovverket som sier at den som rakker ned på eller forhåner islam eller Muhammed, nettopp skal drepes.
Bhatti hadde med dette begått blasfemi. Han hadde skadet islam – i hodene til dem som følger Koranen og Muhammeds ånd trofast.
Pakistan har noen av de strengeste blasfemilovene i verden. Dette er aldri et tema for pakistanske moskeer i Norge eller selvoppnevnte pakistanske talspersoner. Tvert om feirer de Pakistan nasjonaldag 14. august hvert år, som om Pakistan var et fredens og humanismens fyrtårn. Sagt med en god danskpakistansk venns ord da han fikk sin første datter nettopp på nasjonaldagen: «Endelig en grunn til å feire 14. august.»
Pakistan har nylig bedt Facebook og Twitter om å hjelpe med å identifisere sine innbyggere som er mistenkt for blasfemi, slik at de kan straffeforfølge dem eller få dem utlevert.
Mens minoriteter som kristne og hinduer i stor grad har vært lovenes målskive, har også en rekke pakistanske muslimer blitt anklaget for blasfemi. Sakene går ofte raskt gjennom domstolen, som typisk er lukket og unndratt offentlig innsyn.
Bevis i mange av sakene har vært tvilsomme. Pastor Zafar Bhatti, Pakistans lengst sittende blasfemifange, som ble anklaget for å sende blasfemiske tekstmeldinger som krenket profeten Muhammeds mor, har påstått at tekstene ble sendt fra et nummer som ikke tilhørte ham. Bhatti ble nylig dømt til døden for anklagene.
Støtte til dødsstraff fra norske borgere
Loven om forebygging av elektronisk kriminalitet (PECA), ble vedtatt i 2016. Denne loven ga regjeringen større fullmakter til å kontrollere innhold som er lagt ut på sosiale medier, inkludert innhold som anses som blasfemisk.
Rundt 80 personer sitter fengslet for blasfemi, minst halvparten av dem er dømt til døden.
Hvis noen skulle håpe på lysere tider, tror jeg nok de håper forgjeves. Da jeg dro til Pakistan første gang i 1993, var landet langt mer liberalt enn i dag. Islamiseringen som vi har sett i Vest-Europa, har selvsagt også pågått i et land som Pakistan.
Det er verdt å merke seg at vi aldri har sett en demonstrasjon fra pakistansk hold i Norge mot de drakoniske blasfemilovene. Tvert om har vi sett to demonstrasjoner gjennom årene for det motsatte: Først rundt 3.000 først og fremst pakistanske gutter og menn som demonstrerte mot Sataniske vers i februar 1989. Dernest i mars 2016, da pakistanere, anført av imam Nehmat Ali Shah, demonstrerte utenfor den pakistanske ambassaden i Oslo i protest mot at guvernør Taseers drapsmann ble henrettet av pakistanske myndigheter. Han har fått lov til uforstyrret å fortsette sitt virke i Norge, dertil flankert av norske toppolitikere som vi ser på hovedillustrasjonen.
Lakonisk nok kan jeg avrunde med å sitere en sentral skikkelse ved den norske ambassaden i Islamabad, som i 1993 sa følgende til meg: «Never a dull day in Pakistan.»
Hovedkilde: The Guardian
PS: Jeg kjente faktisk på savnet etter å være i Pakistan igjen da jeg skrev dette. Landet ble på mange måter mitt andre hjemland tross alle sine tunge skyer. Men ettersom min aller nærmeste der, en kvinne og kunstner, døde av kreft i 2019, gir det ingen mening lenger å dra tilbake. Da vil kun sorgen over hennes bortgang bli enda tyngre å bære. Det var hun som var Pakistan for meg, med sin sylskarpe, intelligente humor og smittende latter. Hun tok daglig Pakistans galskap på kornet, et must for å holde hodet over vannet i det landet.