Det er vanskelig å ta innover seg den nye virkeligheten. De fleste har nok hatt store problemer med å fatte de engelske grooming-sakene, der sårbare innfødte jenter i flere tiår har blitt groomet, dopet ned, voldtatt og fraktet mellom byer for nye voldtekter og gruppevoldtekter. Typisk overgriper er av muslimske, pakistansk herkomst. Det er nærmest en gåte at de mange rettssakene der hele to titalls personer har stått tiltalt, ikke har ført til offentlig oppstandelse.
Oppstandelsen kommer heller når filleting er temaet, som vi skrev om i helgen: ordet negerku vekker massivt med offentlig støy og krenkelseshysteri og et mediekorps som vet å boltre seg i likerklikk, en halv nasjon gråter i forferdelse over ku-kommentaren, mens når det begås grov vold, kan vi forvente oss en notis på side 16 i aviser som VG eller Dagbladet.
Afghaner voldtar på sykehjem
Nå kan det se ut til at grove seksuelle overgrep mot våre sårbare eldre i Norge og andre europeiske land kan lide samme skjebne som grooming-sakene i England. På fredag var det sluttprosedyre i Vestre Finnmark tingrett, en sak som burde fått pressen, NRK Dagrevyen inkludert, til å rydde forsidene. Et søk hos NRK gir null treff på saken fra den først ble omtalt i lokal presse. Et søk hos VG gir null treff, det samme gjelder Aftenposten, mens Dagbladet omtalte saken i desember uten å peke på landbakgrunnen til overgriperen.
Det er vanskelig å la være å spekulere i om dette kan skyldes hvem overgriperen er, en 20 år gammel afghaner som kom i migrasjonflommen til Norge i 2015 som 14-åring. At en muslim og ulovlig innvandrer kan gjøre noe så grotesk som å voldta en sengeliggende, delvis lam 90-åring, passer særdeles dårlig inn i narrativet til norske medier om det multikulturelle lykkelandet Norge.
For å få denne opplysningen om gjerningsmannen må man til document.no som har omtalt saken flere ganger, og som har lest sluttprosedyren fra fredagen. Den afghanske pleieassistenten var på nattevakt natt til, symbolsk nok frigjøringsdagen 8. mai, da en annen helsearbeider tok han på fersk gjerning i kvinnens seng. Det ble etter undersøkelser konstatert afghanerens sæd i den gamle, som også har store problemer med å kommunisere.
Benekter alt og simulerer psykisk sykdom
Afghaneren, la oss kalle han Muhammed, blånektet for alt i retten. Han hadde ingen forklaring på hvordan hans sæd kunne befinne seg i underlivet på kvinnen.
– Jeg husker det ikke, jeg selv er veldig plaget av denne kommentaren om at det ble funnet noe sæd … Vi er mennesker, men selv ikke et dyr kan gjøre noe sånt. Det plager meg veldig, hele kroppen min skjelver når jeg tenker på det, og jeg hører at det var funn av sæd, det skjønner jeg ikke. (…) – Som sagt vi er mennesker, selv ikke et dyr ville finne på å gjøre en sånn handling, det hadde jeg aldri intensjon om. Hvis man er edru … altså forsettlig kan man ikke begå en sånn handling.
Muhammed prøvde å påkalle seg psykiske lidelser, men rettsoppnevnt sakkyndig psykiater, Erlend Bugge, avviste dette, og pekte tvert om på sannsynlig simulering av psykiske lidelser.
Den troende muslimen påkalte Allah i sin sluttreplikk:
– Jeg har ikke noe å si, det er Allah som vet om dette. Det er Allah som vet hva som har skjedd, og hvordan det har skjedd, og hvordan min tilstand var. Alle skal gå til andre verden. Hvis det ble begått da jeg var i dårlig tilstand, … eller … så det er Allah som vet alt, så jeg vet ikke.
Når straffen utmåles, bør den selvsagt inkludere utvisning fra Norge for bestandig, så grenseløs og grov er denne saken.
«Hun lyver!»
I Tyskland går en likenende sak for domstolen i disse dager. En iraker og pappa på 33 år, Munthar Al L., står tiltalt for «voldtekt med forsettlig kroppsskade» av en 90 år gammel kvinne i rullestol. Kvinnen bor på aldershjem. Hun ble tatt til legevakten på sykehuset Dresden-Friedrichstadt etter et fall, og ventet på akutten på røntgen. På et tidspunkt måtte hun, omtalt som Lili F., på toalettet. Ifølge påtalemakten, presset irakeren seg inn på toalettet og utsatte kvinnen for grovt seksuelt misbruk.
Irakeren på vei inn i rettssalen.
Irakeren benekter anklagene. Han hevder at han ønsket å hjelpe Lili F. ved å ta henne med på do. Lili F. har vitnet på video for å slippe å møte i retten. Her sier hun: «Plutselig var det noen som dyttet rullestolen inn døren og satte meg på toalettet.» Irakeren ropte imidlertid: «Hun lyver! Jeg ville hjelpe, bare tok henne med på do.»
Det er mange fellestrekk ved disse to sakene:
- I æreskultur, som de begge kommer fra, benekter man alt inntil det eventuelt ikke er mulig lenger. Som en afrikaner i en narkosak i Norge for en del år siden da det ble funnet poser med kokain i magen til tiltalte og beviset ble fotodokumentert og lagt frem i retten: – Det er ikke min mage.
- Den totale empatiløsheten som preger æreskultur og islam, ikke minst overfor ikke-muslimer. Man har ingen medfølelse med offeret, tvert om snur man alt på hodet og setter seg selv i offerposisjonen.
- Grunnleggende mangel på etikk, som da en gambisk pleieassistent i Helsingør morte seg med å skjelle ut og true en dement 83 år gammel kvinne på det groveste på engelsk: «Jeg skal for faen gi deg rundjuling. Du er ekkel, dum og stygg.»
- Ikke-muslimer har ingen egenverdi – uansett alder.
- I Vesten påberoper folk fra disse kulturene seg å ha langt større respekt for de eldre enn det vi har. (Vi vet jo at det er de underdanige, ubetalte svigerdøtrene som står for pleien av de eldre, men la dette ligge nå.) Respekten for eldre gjelder altså ikke norske, ikke-muslimske eldre.
- Ikke å innrømme forholdene, viser styrke utad til eget miljø og storfamilie. Det skaper såkalt respekt, som i vestlig kontekst betyr frykt. «Jeg er en person som skal fryktes, jeg er ikke redd noen, og prøver du deg på meg, vet du hva som venter» (represalier og vold).
Akademia «forstår» fenomenet
Man skal ikke google mange minuttene før man innser at migranter som voldtar gamle, hvite mennesker er et fenomen som ikke bare har forekommet som hårreisende enkeltepisoder i Norge og Tyskland. Også akademia har blitt oppmerksomme på fenomenet, og i boken «Revisiting the ‘Ideal Victim’: Developments in Critical Victimology», som på norsk kan oversettes til noe slikt som «Gjensyn med «ideal-offeret: Utvikling i kritisk offerforståelse», kan vi lese hvordan vi skal forstå disse brutale overgrepene.
Til tross for at de ikke passer til den klassiske voldtekts-stereotypen, oppfyller eldre mennesker flere av kriteriene for å være et «ideelt offer» som Christie (1986) identifiserte. I likhet med eksemplet som Christie gir om en eldre kvinne som blir ranet av en fremmed mann i offentligheten, kan eldre voldtektsofre bli ansett som skrøpelige og svake, og det er mer sannsynlig at de blir sett på som ulastelige og respektable ettersom det er mindre sannsynlig at de deltar i aktiviteter eller atferd som er kjent for å føre til høyere nivåer av skyldpåførsel mot offeret (som å være full, flørte med voldtektsmannen eller ha på seg klær som er provoserende).
Disse personlige og situasjonelle egenskapene underbygger konstruksjonen av det vi har hevdet andre steder er en spesifikk «klassisk» eller «ekte voldtekt»-stereotypi spesifikt for eldre mennesker (Bows og Westmarland, 2017). Dette er spesielt tydelig i medieoppslag; de aller fleste sakene som får overskrifter i nyhetene involverer en yngre mannlig fremmed som voldtar en eldre kvinne enten hjemme (vanligvis i forbindelse med en annen forbrytelse, som for eksempel innbrudd) eller offentlig. Fremveksten av denne spesifikke stereotypen av lovbrudd som involverer eldre ofre er nesten identisk i kriteriene med Christies beskrivelse av det «ideelle offeret», og er sterkt avhengig av den iboende sårbarheten som antas at eldre mennesker har.
Så langt, så vel, men så fortsetter oppbyggingen av det akademiske resonnementet:
Et raskt nyhetssøk av nylig rapporterte saker som involverer eldre ofre for voldtekt bekrefter denne modellen. For eksempel rapporterte Press Telegram om en hendelse som involverte en mann som voldtok fem eldre kvinner etter å ha brutt seg inn i hjemmene deres og stjålet personlige eiendeler fra hvert offer (Dobruck, 2017). I Albertville rapporterte Waay TV at en mann ble arrestert for voldtekt og innbrudd av en 82 år gammel kvinne (Aiello and Christmas, 2017). I oktober 2017 rapporterte The Express om en sak i Tyskland der en 90 år gammel kvinne ble voldtatt av en 19 år gammel mann (Rogers, 2016). I mars 2017 innrømmet en 41 år gammel mann å ha voldtatt en 81 år gammel kvinne offentlig etter at han satt ved siden av henne på en buss, før han fulgte etter henne og dro henne inn i et bortgjemt område i Tooting, London. I en rapport om saken og i påfølgende samfunnsstøtte til offeret, inkluderte Wandsworth Guardian sitater fra lokale innbyggere, som beskrev frykt etter angrepet på et «sårbart» offer (Cuffe, 2017).
Mens akademikerne bak boken åpenbart klarer å se at eldre kvinner blir voldtatt, og registrerer at mediene skriver om disse grufulle hendelsene, har de en helt egen forståelse av hva dette innebærer. Ifølge forfatterne handler det om «sosiopolitisk stigmatisering av migranter og samfunnsrasisme» når mediene beskriver hva de gamle har blitt utsatt for.
Forfatterne begir seg inn i en analyse der de forstår mediene som partiske og endog «moralistiske» når de framstiller gamle mennesker som spesielt sårbare.
Ingen bevis for sårbarhet
Mens de aller fleste av oss har en naturlig forståelse for at eldre mennesker, ofte pleietrengende sådanne, selvsagt er mer sårbare enn andre, har akademia besluttet at dette er forutinntatt, og at medienes beskrivelser av voldtektsmennenes etnisitet og ofrenes alder handler om ren ondskap og fremmedhat:
Viktigere, i alle disse tilfellene var offeret hvitt. Det er få rapporterte tilfeller av voldtekt som involverer en eldre kvinne fra en etnisk minoritetsgruppe i media, som har bidratt til det ideelle «hvite» offeret. I en rekke av disse sakene er ikke gjerningsmannen hvit, og dette blir førende for mediekonstruksjonen av saken. I det tyske eksemplet var gjerningsmannen en mannlig migrant, opprinnelig fra Nord-Afrika. Politimesteren er sitert i artikkelen for å si at kriminelle migranter fra Nord-Afrika foraktet landet og «ler» av det tyske rettssystemet. Denne rasialiseringen av seksuell vold er knyttet til en bredere sosiopolitisk stigmatisering av migranter og samfunnsrasisme. Overskriften for denne artikkelen i en annen avis (The Daily Star) var «Migrant voldtar 60 år gammel kvinne». I et annet eksempel rapporterte The Express om en annen voldtekt av en 69 år gammel kvinne av en «rumensk migrant» (Scheldrick, 2016) i Worthing, England. Statusen til gjerningsmannen (migranten) og hvor lenge han har vært i landet (mindre enn tre måneder) er beskrevet før detaljene om voldtekten eller offeret. Det er interessant at gjerningsmannen i denne rapporten er sitert på å fortelle retten at dersom han skulle begå en voldtekt, ville det være mot en på hans egen alder.
Den underforståtte sårbarheten til eldre mennesker (spesielt kvinner) er spesielt viktig i mediedekningen av saker om eldre ofre for voldtekt. Emosjonell terminologi som henspiller på skrøpelighet og sårbarhet brukes ofte, sammen med moralistiske termer som «sjokkerende», «grufulle» og så videre for å beskrive hendelsen, til tross for at det ofte ikke er bevis for at offeret er «sårbart». For eksempel beskrives en 56 år gammel manns voldtekt av en 80 år gammel kvinne som «uforståelig». Dommeren beskrev voldtekten som «en avskyelig krenkelse av en sårbar kvinne» (Cooper, 2016). Ettersom det ikke er gitt noen forklaring eller ytterligere detaljer om hva som gjorde offeret sårbart, antar vi at denne beskrivelsen var basert på hennes høye alder. I en Guardian-artikkel om voldtekten av en eldre kvinne i sitt eget hjem av en 18 år gammel mann, er aktor sitert på å beskrive offeret som «ekstremt sårbart» og angrepet som «avskyelig». Men hva gjør disse eldre ofrene mer eller mindre sårbare enn yngre ofre? Hva gjør angrepene mer grufulle, avskyelige eller sjokkerende enn noe seksuelt angrep?
Ja, hva i all verden kan det gjøre at man antar at mennesker over 80 er mer sårbare enn andre? Hvorvidt disse kynikerne i elfenbenstårnene sine har foreldre i live vites ikke, men noe mer hatefullt og lite respektfullt overfor menneskene som opplever de groveste overgrep på slutten av livet, skal godt gjøres å finne.
Forfatterne konkluderer forøvrig med at «sårbarhet hos eldre er en sosial konstruksjon» og at mediene ikke bare er «rasistiske» når de beskriver voldtektsmennenes opprinnelse, men også «aldersdiskriminerende» når de antar at 80- og 90-åringer er skrøpelige.
Det sies at kvaliteten på et samfunn kan måles ved å se på hvordan det behandler sine svakeste. Det skal vanskelig påstås at behandlingen vi tilbyr våre eldste sier noe hyggelig om hvor samfunnskvaliteten er på vei.