Rapporten Under press: Menneskerettigheter for kristne i Europa tar for seg tilstanden for kristne i de fem europeiske landene der det er vanskeligst for kristne å utøve sin tro. Totalt sett har antallet tilfeller av anti-kristen hatkriminalitet økt med 70 prosent i perioden 2019-2020, og «versting-landene» er Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Spania og Sverige.
I disse fem landene har kriminelle handlinger mot kristne aller størst forekomst. Tallene, som ved første øyekast ser lave ut, omhandler hatkriminalitet kartlagt av OIDAC i perioden 2019-2020.
Intolerant toleranse
Rapporten peker på en rekke livsområder der kristnes frihet i det moderne, sekulære, demokratiske Europa er innskrenket, og drivkreftene bak disse negative endringene er hovedsakelig to øyensynlig motstridende, men likevel sammenfallende faktorer; progressiv sekularisme og islamsk undertrykking.
Forskningen indikerte to hovedtruende dynamikker som påvirker livet til kristne: Sekulær intoleranse og islamsk undertrykkelse. Mens sekulær intoleranse er drivdynamikken i de fleste tilfellene og livsområdene vi observerte, forekommer islamsk undertrykkelse hovedsakelig i konsentrerte hotspot-områder, der kristne konvertitter er gruppen som er mest berørt, sammen med andre kristne bosatt i samme områder.
Den intolerante sekulære toleransen og diskrimineringen av kristendommen ser ut til å være være basert på motstanden mot de kristnes mer tradisjonelle og konservative moralske syn, skriver rapportforfatterne. De hevder at det ikke bare er Europas politikere som forfekter dette synet, men at diskrimineringen av kristne promoteres av vestlige medier.
Det ble også avdekket at det er en høy andel «religiøs analfabetisme» blant statlige myndigheter, offentlige tjenestemenn og journalister. Forbedring av «religiøs leseferdighet» vil være et avgjørende element for forbedre dialogen og takle diskriminering og intoleranse mot kristne.
Rapporten mer enn antyder at europeiske medier er «religiøse analfabeter» som med viten og vilje stigmatiserer og marginaliserer kristne stemmer i samfunnsdebatten. Kristen tro og troende blir sett ned på, parallelt med at de samme «progressive» mediene har en overdreven respekt for islam. De bidrar altså til både undertrykking og diskriminering i «toleransens» navn.
Demokratiske friheter
Rapporten har delt kartleggingen i ulike friheter som er gitt i sekulære demokratier, og forskerne har videre sett på hvorvidt kristne opplever disse frihetene som gitte eller som truet. De fire frihetene – eller rettighetene – forskerne har tatt utgangspunkt i, er alle nedfelt i menneskerettskonvensjonen. De har sett på ytringsfriheten, samvittighetsfriheten, undervisnings- og foreldrefrihet, samt arbeids- og avtalefrihet.
På alle disse grunnleggende områdene er det tiltakende vanskeligere å være kristen, fastslår rapporten.
Et annet funn er at alle de fem observerte landene har problemer knyttet til beskyttelse av ytringsfriheten.
Storbritannia er landet med flest rettsforfølgelsessaker for påstått «hatfulle ytringer». De andre landene presenterer bare noen få saker, men har ifølge intervjuobjektene høye forekomster av selvsensur.
Det er likevel selve religionsutøvelsen og menighetslivet som er under sterkest negativ påvirkning i de fem europeiske landene, og det kan se ut til at de kristne på mange måter er «de nye jødene».
Vi fant at området menighetsliv er mest synlig berørt pga et økende antall hatkriminalitet i de fleste land, mens utdanning, arbeidsplass og politikk følger like etter.
Den tragiske brannen i Notre-Dame-katedralen i Paris i 2019 ble et bilde på et Europa i endring, skriver rapportforfatterne. Analysen de gir faller stadig tilbake på det faktum at overdreven toleranse fører til intoleranse, og at det er de kristne som blir ofre for denne samfunnsutviklingen.
Ti dager før brannen hadde The Times sluppet en artikkel kalt «Hærverk mot hundrevis av franske kirker», som minnet om urovekkende hendelser der menneskelig avføring ble smurt på kirkeveggene og andre kirker ble vandalisert av en rekke gjerningsmenn, mange motivert av en «militant sekularisme». På slutten av året hadde det vært over 20 brannattentater mot kirker i Frankrike, og over tusen tilfeller av hærverk mot kirker og kristne bygninger ble registrert av fransk politi.
I 2020 var prester i Spania, Frankrike og Tyskland ofre for fysiske overfall eller voldelige trusler. Den spanske presten Javier Contreras Beorlegui ble knivstukket i overkroppen og armene mens han forberedte seg på å åpne kirken for dagen. Dessverre hadde ikke disse historiene vekket publikum til å erkjenne erosjonen av kristnes religionsfrihet i Europa, før det skjedde en tragedie som gav gjenklang internasjonalt, slik terrorangrepet i Nice som endte i tre troendes død gjorde.
Vesten oppnådde angivelig et høyt nivå av toleranse i forrige århundre, men internasjonale organisasjoner har funn som indikerer at det fortsatt er mye arbeid som må gjøres. På bakgrunn av en for altomfattende form for sekularisme, går samfunnet tilbake til intoleranse overfor avvikende tro. Det virker som innsatsen for å utvide og fremme toleranse for alle har ført til en intolerant blindhet mot noen få.
Islamsk undertrykking
Rapporten viser at islamsk undertrykking er et fenomen Europa blir stadig mer kjent med, og problemet er forutsigbart mest omfattende i de landene som har hatt størst innvandring fra muslimske land. Islamsk undertrykkelse beskrives som «en spesifikk radikal og politisk dynamikk innenfor det muslimske samfunnet, som oppfatter andre religioner eller kulturelle former som en trussel mot sin egen kultur».
Ethvert sted der majoritetsbefolkningen er blitt minoriteter i eget land, det rapportforfatterne omtaler som «hotspot-områder», er ofre for denne formen for undertrykking. Rapporten peker på at det ofte er kristne konvertitter som diskrimineres, utsettes for vold og noen ganger drepes for sin kristne tro.
Men rapporten viser også et annet problem; offentlighetens manglende evne og vilje til å se hvor farlig det er å være kristen i et muslimsk majoritetsmiljø.
Islamsk undertrykkelse kan for det meste sees i det vi kaller «hotspot-områder» i europeiske byer og forsteder, hvor de innfører unike juridiske og moralske koder som ofte er i strid med demokratiske prinsipper og menneskerettigheter. I mange tilfeller bruker de tvang og trusler mot kristne konvertitter på alle nivåer i livet (privat, familie, kommunalt og politisk).
Andre trusler er oppfordring til vold og diskriminering av andre religioner, den vestlige sekulære staten, og bruk av vold mot konvertitter, kirker, kristne grupper og/eller kristne individer. I tillegg, på grunn av en demografisk endring i disse voksende områdene, blir kristne en kulturell minoritet som deretter blir marginalisert og fortrengt fra områdene.
I en offentlig spagat mellom inkludering av muslimer og forakt for konservativ kristendom er kristne den tapende part, og ofte en selvsensurerende sådan, fastslår rapportforfatterne. Fordi kristne ofte ikke snakker høyt om problemene de møter eller trusler og vold de utsettes for, bidrar de også selv til at problematikken forblir uopplyst og usynlig for allmennheten.
Et svensk eksempel
Rapporten trekker fram «klassiske» eksempler som vandalisme mot kirker og vold og forfølgelse av konvertitter, men den trekker også fram et område der kristen tro diskrimineres i arbeidslivet. Et aktuelt eksempel her er svensk abortlovgivning, som ikke har reservasjonsrett for helsepersonell. Det innebærer at kristne leger, jordmødre og sykepleiere som nekter å gjennomføre aborter risikerer å miste jobben.
Det nevnes spesielt to jordmødre som har blitt nektet å jobbe i Sverige fordi de har villet reservere seg fra å gjennomføre abortinngrep. Ifølge de to, er dette brudd på både deres rett til samvittighetsfrihet og religionsfrihet, men det «sekulære hensynet» trumfer disse frihetene. Saken har forøvrig også blitt avvist av Den europeiske menneskerettsdomstolen.
I vedtaket for den ene jordmorens sak begrunnes avvisningen blant annet med at hun ikke skal ha uttømt alle de rettslige mulighetene i Sverige.
I vedtaket heter det: «Sverige tilbyr landsdekkende aborttjenester og har derfor en positiv forpliktelse til å organisere helsesystemet på en måte som sikrer at effektiv utøvelse av samvittighetsfriheten til helsepersonell i yrkessammenheng ikke er til hinder for å tilby slike tjenester.»
I Dagens intervju med direktør Madeleine Enzlberger bak organisasjonen som har utarbeidet rapporten, sier Enzlberger at presset mot Europas kristne innbefatter en mer snikende utvikling enn den grove volden.
Det gjelder en type gradvis innskrenking av grunnleggende rettigheter, som ytringsfrihet, religionsfrihet, samvittighetsfrihet, avtalefrihet og foreldrerettigheter. Enzlberger nevner blant annet kristne som blir tvunget til å velge mellom sine moralske verdier og jobben sin, kristne studenter og foredragsholdere som blir kneblet på studiestedene, foreldre som blir utsatt for overdreven statlig innblanding i familielivet og asylsøknader fra kristne flyktninger som blir vilkårlig avvist.
Paradoksalt
Det er et stort paradoks at kristne som uttrykker seg negativt til at barna skal få undervisning i eksempelvis kritisk raseteori og kjønnsinkongruens skal sanksjoneres, mens muslimske foreldre som ifører 1.klassingen hijab skal motta samfunnshyllest for sitt mangfoldsdbidrag.
Det er god grunn til å importere og anvende begrepet «religiøs analfabetisme» som brukes gjennomgående i rapporten. Det vises til at det moderne samfunnet i stor grad har mistet forståelse for kristendommen og de kristne i den progressive politiske virkeligheten. Men faktum er at begrepet er like nyttig overfor de påstått tolerantes toleranse av intolerant islamsk tankegods.
Støtten islam har kunnet finne i venstrevridd akademia skyldes ikke en fascinasjon hos sistnevnte for islam, men tvert imot en likegyldighet overfor islam. Det er alltid interessant å se argumentene, der de liberale for eksempel hevder at angrep på hijaben som islamistisk symbol er et angrep på frihetsverdier.
Det er alltid interessant å høre kulturelitens forsvar for muslimer, men aldri høre dem nevne verken koranen eller sharia i samme åndedrag – som om muslimsk identitet er helt løsrevet fra religionen.
Men nettopp dette er identitetspolitikkens håpløse forsvar for undertrykkelse og diskriminering. De forsvarer det undertrykkende ved å henvise til at det er undertrykkende å stille krav, de ignorerer at ytre tegn på islamisme, slik som hijaben, faktisk har noe med religionen å gjøre, at kvinner og barn har lavere status og er skambærere for egen religion. I identitetspolitikken har «muslim» fått betydningen «undertrykket minoritet» – og religionsaspektet er fjernet fra enhver politisk bevissthet.
Vi belyste fenomenet i saken Venstresiden forstår ikke at muslimer tror på islam.
Selvsagt er venstresiden mot jihad og terrorisme, men de klarer ikke godta at også dette gjøres i islams navn, at det gjøres med henvisninger til koranen, til Allah, til Muhammed. Når terror «ikke har noe med islam å gjøre», så er det bare halve resonnementet. Den andre halvdelen er at de resterende, ofte problematiske sidene ved islam, heller ikke har noe med islam å gjøre. Det ideologiske identitetsfokuserte landskapet har ingen plass til religion overhodet, kun for offerroller, og muslimene er ikke først og fremst troende, de er først og fremst ofre i venstresidens optikk.
På samme måte er venstresiden døve for at den europeiske kristne kulturarven har noen verdi og har fjernet det religiøse aspektet fra bevisstheten, og dermed – all den tid kristne ikke omfattes av offerideologien – anses kristne bare som reaksjonære og lite verdt å lytte til. Det er ingen grunn til å tro at det går mot noen snarlig endring der realkunnskap skal være styrende eller der kristne kan forvente mer beskyttelse.
Rapporten konkluderer med den samme bekymringen.