Sengetøyet på hotellrommene på Soria Moria har knapt rukket å bli skiftet etter besøk av Taliban-terrorister, før det er Holocaust-dagen, dagen vi minnes de mer enn seks millioner jøder som i perioden 1938–1945 ble drept i nazistenes folkemord.
Den 27. januar er valgt fordi det var denne dagen i 1945 at Sovjetunionen frigjorde de rundt 7.000 fangene i den største konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau i det tyskokkuperte Polen. Da hadde rundt 60 prosent av Europas om lag 10 millioner allerede blitt drept, mange av disse var polske jøder.
Bildet viser frigjøringen av Bergen-Belsen konsentrasjonsleir, april 1945. Dr. Fritz Klein, leirlegen, står i en massegrav ved Belsen. Klein, som ble født i Østerrike-Ungarn, var tidlig medlem av nazipartiet og meldte seg inn i SS i 1943. Han jobbet i Auschwitz-Birkenau i ett år fra desember 1943, hvor han hjalp til med utvelgelsen av fanger som skulle sendes til gasskamre. Etter en kort periode i Neungamme, flyttet Klein til Belsen i januar 1945. Klein ble deretter dømt for to tilfeller av krigsforbrytelser og henrettet i desember 1945. Bilde og billedtekst: Wikimedia Commons
Irrelevant
Dagen er åpenbart ikke relevant nok lenger til at skolebarnas undervisningsøkt om hinduismen kan byttes ut med en markering av Holocaust-dagen. Jeg husker selv tilbake på markering av dagen da jeg gikk på barneskolen. Den gang ble hele skolen samlet i skolegården og rektor holdt tale. Jeg husker både det svarte mikrofonstativet, kalde føtter fordi det var en lang seanse, rosene vi satte til minne om ofrene i en diger snøhaug i skolegården og lysene som ble tent. Jeg husker tankene om det forskrekkelige de voksne fortalte og hvordan det bet seg fast og ble liggende i bakhodet som en forferdelig visshet om hva menneskeheten er i stand til. Det var en ondskap som var ubegripelig for et barnesinn.
At dagen 35 år senere skulle «markeres» med Supernytt i matpausen – dersom den i det hele tatt nevnes – kunne aldri falt meg inn den gangen. Jeg fikk et minne jeg fremdeles bærer med meg. Barna i dag får se Supernytt i matpausen igjen i morgen. Det de så i dag gjorde ikke inntrykk nok til at niåringen kom på det før en stund etter at jeg hadde spurt om dagen var markert.
Mona Levin, som selv ble reddet over grensen til Sverige da hun var barn under krigen, skriver følgende på Facebook i dag:
I dag, 27. januar er den internasjonale Holocaustdagen. Seks millioner jøder endte sine liv i nazistenes konsentrasjonsleire. Nå er antisemittismen på fremmarsj igjen, samtidig som massemordene forsøkes bagatellisert. I Norge bruker antivaxere Davidstjernen som symbol på forfølgelse. Som om de hva hva det innebærer…
Et leserinnlegg i Fædrelandsvennen hevder at hvilket symbol som benyttes er irrelevant. KLASSEKAMPEN observerer presist: «Omtrent like irrelevant som om du får Pfizer eller Zyklon B.»
Bagatelliseringens fallgruve
Det er en tendens ikke bare i Norge, men i hele den vestlige verden, å relativisere fakta til det ugjenkjennelige. Ingenting er viktigere enn noe annet, ingenting betyr mer enn noe annet. Relativisering og bagatellisering av Holocaust er ikke unntatt fra denne intellektuelle miseren, tvert imot.
Jeg måtte kikke innom statskanalens Supernytt for å sjekke hvordan dagen som markerer minnet om jødene som ble drept. Jeg fikk vondt i magen av det. Jeg har full forståelse for at NRK ikke kan beskrive nazistenes grusomhet i detalj for barn, men likevel… Det må være mulig å belyse dette traumet på en mer respektfull måte enn dette.
Igjen presenterer statskanalen lettversjonen av Holocaust, en «mindre belastende» versjon som enkelt kan sammenliknes med rasisme, og i neste øyeblikk hverdagsrasisme. Resultatet: en hel generasjon som mangler en sann følelse av ondskapen og omfanget av drapet på jødene. At et prepubertalt jentebarn iført hijab sier at det er fint at det er laget en dag for å tenke på jødene, gjør innslaget nær absurd. Det er med dette relieffet det er mulig å komme med den vanvittige påstanden om at muslimske innvandrere er «de nye jødene».
Til og med i regjeringens Handlingsplan mot antisemittisme framkommer det jødene selv er fullstendig klar over: Den tiltakende antisemittismen er utløst av innvandring fra den islamdominerte verden. Ifølge rapporten støtter muslimske innvandrere negative påstander om jøder i større grad enn befolkningen generelt, og antisemittismen lever i beste velgående i de muslimske miljøene.
I The End of the Holocaust, utgitt i 2011, framholder forfatter Alvin H. Rosenfeld at spredningen av bøker, filmer, TV-programmer, museer og offentlige minnesmerker knyttet til Holocaust, perverst nok har ført til en reduksjon av betydningen av og en forringelse av minnet om jødeutryddelsen. Rosenfeld skriver at «det nazistiske folkemordet på jødene vil ikke snart bli glemt, men måten det opprettholdes i minnet og overføres på, avhenger i overveldende grad av hva vi velger å hente fram fra fortiden».
I avslutningskapittelet beskriver han hvordan relativiseringskulturen har evnet å fjerne Holocausts unike grusomhet og redusert folkemordet til et menneskerettighetsspørsmål. Når den økende bruken av ordet «holocaust» brukes for å beskrive alt fra abort og islamkritikk til vaksiner, forringer det selve Holocaust.
I kveldens Dagsrevyen på NRK var Arbeiderpartiets Anette Trettebergstuen (Ap), kultur- og likestillingsminister i Jonas Gahr Støres regjering, filmet på dagens markering i Oslo.
-Det er enormt viktig å snakke om Holocaust i vårt eget land. Hatet finnes der fortsatt. Hatet mot alt og alle som er annerledes – og hatet mot jøder, sa Trettebergstuen.
Men det er jo ikke sant. Hatet mot «alt og alle som er annerledes», det «hatet» Arbeiderpartiet har messet om hele valgkampen, det påståtte hatet som gir seg til kjenne ved ord og meninger Ap ikke liker, er slett ikke det samme som å ønske å utslette folk, å ønske folk gasset ihjel i gasskamre, å sulte folk til døde. Slike ekstremt grusomme tanker og holdninger «finnes» ikke «der fortsatt». Det er en uhyrlig påstand, hvem er det hun snakker om? Det er nettopp denne formen for retorikk som undergraver jødenes historie og opplevelser.
Når man sidestiller påstått hat med massedrap, og ord med ekstreme handlinger, blir ikke bare meningsrommet så trangt og lite at knapt andre enn venstresiden får plass, det er også en hån mot det jødiske trossamfunnet å påstå noe slikt.
Faren er at historien vil gjentas. Når vi ikke lenger klarer å se at det slett ikke er muslimene som er «de nye jødene», men at de tvert imot står bak den voldsomme økningen i alvorlige antisemittiske angrep, bør det vekke bevissthet om at det fortsatt er jødene som er «de nye jødene». Jeg klarer ikke fri meg for tanken om at det i vår relativiserende tidsalder glipper når historien skal fortelles videre til nye generasjoner. Det er bare få dager siden «Hitler» dukket opp igjen, denne gang i privatfly, som «forhandlingspartner» på jakt etter finansiering av videre terrorvelde.
Vi må minnes grusomhetene for å gjenkjenne dem.
Hovedillustrasjon: Wikimedia Commons