Nestleder i Ap og arbeid-og inkluderingsminister Hadia Tajik har latt seg provosere av en kronikk på NRK Ytring av retoriker Kjell Terje Ringdal. Det er forståelig, men som nettopp arbeid-og inkluderingsminister er svaret til Tajik svært så avslørende.
Myteskapning
La oss starte med retoriker Ringdal, som for øvrig til tider blir så retorisk at budskapet nesten drukner. I kronikken kritiserer han – berettiget nok i mine øyne – regjeringen for å benytte polarisering (sette grupper opp mot hverandre) og nostalgi (de gode gamle dager) som politiske verktøy, som igjen bidrar til myteskapning:
- Myten om at noen er vanlige og andre er uvanlige.
- Myten om at rikfolk kun er egoister.
- Myten om at private helseløsninger er skapt av velferdsprofitører som kun tenker på egen vinning.
- Myten om at private bedrifter kun vil utnytte sine ansatte.
- Og supermyten: Offentlig er trygt. Privat er skummelt.
I Ringdals tolkning fører det til at regjeringen bedriver politisk mobbing av grupper de ikke liker. Ringdal kunne lagt til «utstøtelse», noe HRS selv har erfart gjennom mange år og som kumulerte med at vi ble fratatt statstilskuddet fra og med i år. Han har også rett i at de skapte mytene «fremmer entusiasme i den gruppe man definerer som sine venner – og motsatt». Regjeringens venner i Agenda er et godt eksempel, da de hyller regjeringens slagord om at «nå er det vanlige folks tur».
Men om Ringdal har flere gode poenger, så er grunnlaget hans svakt.
Alt blir ingenting
Han tar blant annet utgangspunkt i kong Haralds tale i Slottsparken 1. september 2016, der kongen gjorde Norge til «alt». I Ringdals tolkning er denne talen et bevis på «den åpne og rause tilnærmingen til det å holde et land samlet». Det Ringdal hopper bukk over er at når en gjør noe til «alt» risikerer det å bli til ingenting, det blir grenseløst og flytende, som igjen kan bidra til utrygghet og ustabile forhold. Som vi har omtalt før, oppdaget også kongen det. Kanskje noen minnet kongen om at mottoet «Alt for Norge» forplikter, i alle fall uttalte han året etter:
Jeg tror det (flerkulturelle samfunnet, vår anm.) beriker norsk kultur. Vi får mer mangfold. Samtidig tror jeg vi skal holde fast ved det som er norsk. Vi behøver ikke slippe det, selv om vi får impulser utenfra, sa kongen til Aftenposten, og videre:
Nordmenn bør bli tryggere og mer konsekvente på eget kulturgrunnlag i møte med flyktninger og innvandrere.
De som kommer hit, føler seg tryggere med å møte en kultur som er til å kjenne igjen som konsekvent, selv om den ikke er deres egen. Vi holder på å utvanne vår, hvis vi ikke er forsiktige.
For skal man være «åpen og raus», må vi være både kultur- og verdibevisst, og vi skal sette krav til å være borger av dette landet. For å inkludere noen, om det så er i termen innvandrere, rike eller «vanlige folk», krever at det er «noe» å inkluderes i. Det må vi vite hva er, vi må kjenne rammene for det vi jobber frem mot og vi må jobbe for «å holde landet samlet». Og vi må finne ut av hva som er myter og hva som er fakta. Her kommer Hadia Tajiks svar inn.
Utenfor målskiva
Tajik mener at Ringdals påstand om at regjeringen driver med «politisk mobbing av grupper de ikke liker» er «sterk kost». Men alle som følger en smule med har registrert at politisk mobbing er blitt den sporten som nærmest alle politikere behersker, om enn i ulike divisjoner. Der det en gang var meningsbrytning og debattører med ulik oppfatning og meninger, er det nå utstøtelse, no-platforming, stempling, woke og identitetsfokus som går over alle støvleskaft. Med andre ord forvitrer fellesskapet under dekke av å «utvides» – altså bli til «alt».
Det som imidlertid faller Tajik tungt for brystet er at regjeringens «vanlige folks tur» i Ringdals bilde skulle bety utstøtelse av eksempelvis rikfolk og private bedrifter.
For slik er det altså ikke, fastslår Tajik, og forklarer det ut fra den tiden Ap faktisk var et parti å stole på, for så å havne i finansieringssporet. «Argumentene» kommer som perler på en snor, uten å treffe målskiva:
- Når de rikeste blant oss de siste åtte årene har fått store milliardbeløp i skattekutt av Høyreregjeringen, så har det gjort fellesskapets evne til å finansiere alles velferd svakere. Det er ikke polarisering å påpeke dette. Det er et nøkternt objektivt faktum.
- (…) det økonomiske handlingsrommet blir mindre fremover, fordi vi har et finansieringsgap mellom skapte inntekter og behov for utgifter til velferd.
- (…) de rikeste blant oss må bidra mer.
- En omfordelende skattepolitikk både styrker evnen til å finansiere velferd, og det bidrar til sosial utjevning.
- (…) et samfunn med større grad av økonomisk likhet og sosiale muligheter, gjør det lettere å gjennomføre nye investeringer. Større økonomiske forskjeller derimot, øker faren for sosiale konflikter, mistillit og ustabilitet.
- Knyttet til faste, hele stillinger, stramme inn bruken av innleie og fjerne karensåret på arbeidsavklaringspengeordningen: Det handler både om mulighetene til hver enkelt – men også om hva som lønner seg for oss som samfunn.
Men det mest sentrale poenget utelater Tajik totalt: den ekstremt kostnadskrevende ikke-bærekraftige innvandringen. For vi kan være enige eller uenige om skattekutt, men vi kan være helt enige om at fellesskapets evne til å finansiere alles velferd er blitt svakere, fordi det er blitt så mange «alle» som fellesskapet skal fø på. Det er et nøkternt objektivt faktum, som i regjeringens vennskapskrets (og Høyres) helst skal være en myte. Og ja, vi har et finansieringsgap mellom skapte inntekter og utgifter til velferd, men er da det en veldig god idé å gå løs på de rike med krav om å «bidra mer»? Hva med å ta tak i roten til problemet? Der Høyres finansminister skyldte på eldrebølgen, vil denne regjeringen at rikfolk skal betale mer for en styrking av velferden og den sosiale utjevningen. Hvordan tror Tajik velferden (for alle) i Norge hadde vært uten rikfolk? Tror arbeid-og inkluderingsministeren det hadde skapt flere arbeidsplasser, om det så er hel- eller deltid, innleide eller utleide, eller at fjerning av karensåret på arbeidsavklaringspenger vil få flere i arbeid?
Når vi vet hva som først og fremst skaper økonomiske forskjeller i dette landet, er det også klart at faren for sosiale konflikter, mistillit og ustabilitet øker. Men det er ikke rikfolk som utgjør noen trussel, hvis de da ikke flytter for å bidra til nettopp sosial utjevning. De som virkelig begynner å bli lei er vanlige folk, lei av å finansiere, eller miste velferdsgoder eller jobber, for en fortsatt ikke-bærekraftig innvandring og en mislykket integrering. Det er et nøkternt objektivt faktum.
Så til rosinen i pølsa: vi må se på hva som lønner oss som samfunn, påpeker Tajik. Ja, det er akkurat det vi må. Og da må vi også snakke om det som ikke lønner seg, for som vi minnet Høyres finansminister om etter hans reaksjoner; å peke på fakta er nettopp å unngå konflikt og polarisering.
Så kan vi jo legge til at Norge, ifølge SSB, i 2021 hadde den høyeste veksten i nominelt BNP på flere tiår, først og fremst takket være en voldsom prisvekst på råolje og gass – men også på strøm. Så staten håver inn, mens innbyggernes og næringslivets utgifter øker. Og nå kommer rentehevingene.
(Fotomontasje: HRS)