Det mest fascinerende ved prosessen fram til dagens utnevnelse av Stoltenberg som sentralbanksjef er høyresidens forutsigbart manglende evne til å selv plassere en av sine egne i posisjon for stillingen. Det er som om det politiske høyre har så god erfaring med å mene ingenting at passiviteten har blitt institusjonalisert. Hvorvidt de nå evner å ta ballen som definitivt ligger på høyre banehalvdel er dermed også et godt spørsmål.
Så skal det sies at sies at det ikke er merkelig om høyresiden står passive på sidelinjen også nå, for Arbeiderpartiets ballferdigheter så langt er en serie bom på åpent mål kombinert med selvmål.
Samrøre
Helt grunnleggende er det åpenbart de politiske bindingene til Ap som gjør Stoltenberg til feil mann for sentralbanksjefstillingen – en maktposisjon som fordrer uavhengighet. Den tverrpolitiske enigheten om dette er bred, og man må antakelig være ihuga Ap-entusiast for å ikke se hvor politisk naivt det er å tro at Stoltenberg til enhver tid skal ignorere et parti han har et livslangt – og tett – forhold til.
Sjeldent har kvalifikasjoner spilt mindre rolle for valg av en kandidat, for at Stoltenberg er kvalifisert er udiskutabelt. Det er den tykke sausen av samrøre som er problematisk – og som i respekt for «vanlige folk» burde blitt utslagsgivende for et annet utfall.
Når Venstre-nestleder Sveinung Rotevatn påpeker til Nettavisen at det er «dårlig politisk gangsyn av Trygve Slagsvold Vedum», er det en underdrivelse.
– Jeg frykter at dette vil svekke uavhengigheten til Norges Bank, og det er ikke en liten sak. Norges Bank tar veldig viktige beslutninger. Så vi får bare håpe at Stoltenberg klarer å være så ryddig og profesjonell som han bare klarer i tida framover, sier Rotevatn til Nettavisen.
Statsminister Jonas Gahr Støre erklærte seg inhabil grunnet vennskapet med Stoltenberg, mens Stoltenbergs tidligere rådgiver og også statsråd under Stoltenberg II-regjeringen, Hadia Tajik, er setteminister, og utnevnelsen ble gjort av han som var landbruksminister i Stoltenberg II-regjeringen, nemlig Vedum.
Allerede har buketten Høyre, Venstre, Fremskrittspartiet og Rødt bekreftet at de kommer til å sende inn spørsmål til kontrollkomiteen på Stortinget om ansettelsen av Stoltenberg. Dette er selvsagt som forventet, og like forventet vil lite komme ut av en granskning av prosessen, men heller ikke full «renvaskelse» etter en eventuell granskning vil fjerne hovedproblemet.
Bakteppet er ikke bare Stoltenbergs mangeårige ledelse av Ap, det er også et Ap som i regjeringsposisjon har ignorert «vanlige folk» så ettertrykkelig at det mangler sidestykke i moderne norsk politisk tid.
Bakteppet
Hvordan folket skal kunne tro på de statsbærende partienes vilje til å kjempe deres sak når de hegner om sine egne snarere enn om folket som har valgt dem, er det grunnleggende spørsmålet etter en høst og vinter med fadeser i kø for regjeringen. Først var det Aps nyslåtte stortingspresident, Eva Kristin Hansen, som oppga feil opplysninger til Stortinget for å få tildelt pendlerbolig – med de økonomiske fordelene det innebærer – til tross for at hun bodde så nær Oslo at hun ikke hadde krav på pendlerbolig. Påstanden hennes om at hun «misforsto reglene» står fremdeles ikke til troende, men Støre uttrykte tillit til Hansens forklaring. Vi omtalte det som oppskriften på politikerforakt.
Men det var på ingen måte over. Regjeringen utnevnte Masud Gharahkhani til ny stortingspresident etter en tvilsom intern nedvurdering av kandidaten Sverre Myrli, som indirekte fikk #metoo-stempel i pannen for et helt alminnelig kjærlighetsforhold som var avsluttet på nittitallet.
Gharakani-utnevnelsen kan definitivt også stilles spørsmål ved dersom man ser på hans statsborgerskap. Han er iransk statsborger enten han velger å innrømme det eller ei, og han prioriterte å reise til Tyrkia framfor å holde stortingspresidentens avsluttende juletale for de øvrige stortingsrepresentantene. «Forsvinningsnummeret» ble i tillegg forsøkt kamuflert ved å legge ut opptak fra Stortinget og publisere dem mens han i realiteten var i utlandet, sannsynligvis Tyrkia.
Arbeiderpartiets håndtering av korona-situasjonen ble enda en fadese i jakkeslaget for partiet, en pågående prosess som fremdeles ikke er over, og der statsminister Jonas Gahr Støre ble fotografert på lystig pub-besøk onsdag, etter tirsdag å ha oppfordret alle å overholde «meteren» og bruke sunn fornuft.
Strømkrisen har gjort sitt for at regjeringen Støre faller som en stein på meningsmålingene, og mens vanlige folk sliter både med permisjoner og husholdningsbudsjettet som følge av koronanedstenging og enorme strømregninger, har regjeringen utnevnt Marte Mjøs Persen som Arbeiderpartiets øverst ansvarlige for landets olje- og energipolitikk. Energiministeren har vist seg så dårlig egnet for stillingen at det synes direkte slemt å ha gitt henne vervet, og har blant annet argumentert for at «når strømprisen stiger, får man også mer«. Derfor er det vel ikke så underlig at hun skygger unna banen på Stortinget, der andre må svare på spørsmål for hennes ansvarsområde.
Når omtrent 80 prosent av velgermassen i dag har vendt partiet ryggen, er det etter i tillegg til overnevnte hinsidige politikk å hemmelig ha planlagt, og deretter gjennomført, møter med terrororganisasjonen Taliban på norsk jord. Hemmeligholdet bak initiativet vitner om en regjering som ser det opportunt å fatte beslutninger over hodet på ikke bare «vanlige folk», men også over hodet på Den utvidede utenriks- og forsvarskomiteen.
– Noen ganger overgår virkeligheten fantasien. Norges forhandlinger med Taliban er et slikt eksempel. Under ett år etter Taliban satte i gang med å gjeninnføre sitt terrorregime, ønsker regjeringen å forhandle med dem. Det hører ikke hjemme noe sted, sa Frps Christian Tybring-Gjedde.
Og at folket heller ikke synes noe om terror-flørt, viser meningsmålingene med all tydelighet. Likevel, med dette realpolitiske bakteppet, fortsetter regjeringen med ansettelsen av Stoltenberg som sentralbanksjef, sin praksis med å ignorere både stortingsflertallets motforestillinger og folkets tillit.
Risikoprosjekt
I ettermiddagstimene fredag dukker det opp flere som ønsker å forsvare regjeringens valg og mener at bekymringene om samrøre ikke blir et problem i praksis. Kari Due-Andresen, sjeføkonom i Akershus Eiendom, sier at det er enkelt å avsløre dersom Stoltenberg viser seg å ha fortsatte interesser for Ap-politikk i stillingen som sentralbanksjef.
– Dersom Stoltenberg skulle hatt en egen agenda i utøvelsen av pengepolitikken, vil dette raskt blitt avdekket. Da måtte han i så fall ha overtalt hele komiteen til å gjøre som han sier, og det er bare helt urealistisk. Norges Bank tar konsensusbaserte beslutninger, så argumentet om tillit og uavhengighet er jeg ikke med på i det hele tatt, sier Due-Andresen og legger til:
– Noe sånt ville fort blitt avslørt og ødelagt hele hans ettermæle, sier hun til Nettavisen.
Hvor enkelt bindingen til partiet vil kunne avsløres er det derimot varierende meninger om. Pål Foss, som har doktorgrad i økonomi, har betenkeligheter om hvorvidt Stoltenbergs politiske bindinger til Ap vil være så enkelt gjennomskuelige som Due-Andresen mener. Han baserer sine vurderinger på et argument av James Buchanan, som fikk Nobelprisen i økonomi i 1986, og skriver 2. februar at «en eventuell sentralbanksjef Jens Stoltenberg vil aldri være en partipolitisk evnukk».
Sjefen i Norges Bank har mye makt. Norges Bank kan et stykke på vei manipulere den norske økonomien. Problemet med å ha en tidligere statsminister som sentralbanksjef er ikke primært at han er venner med sin etterfølger som partileder. Nesten alle i den norske eliten har gått på skole, studert med eller kysset og paret seg med andre jevnaldrende medlemmer av samme stratum. Problemet er at Stoltenberg aldri vil kunne frigjøre seg fra sin rolle i AP og fjerne mistanke om at han vil ha partiets beste i bakhodet. Politikere og byråkrater vil være rasjonelle og et stykke på vei også egeninteresserte. Stoltenberg er ingen interessemessig evnukk, han er en erfaren politisk spiller med en lang historie i AP.
Sentralbanken påvirker makroøkonomien ved å manipulere rentenivået, og slik hvor mye penger folk har mellom hendene. Det er veldokumentert at sentralbanksjefer kan og påvirke regjeringens popularitet og gjenvalgssjanser ved å manipulere rentenivået noen måneder før et valg.
En ‘politisk konjunktursyklus’ skapes ved å stimulere økonomien rett før et valg. Slik kan man for å få øke/redusere sjansen til å få regjeringen og dens partier gjenvalgt. Ved å senke rentenivået får man en økt økonomisk aktivitet i forkant av stortingsvalgene, velgerne vil føle at økonomien går bra. På liknende måte kan man redusere økonomisk aktivitet landet i etterkant av stortingsvalgene om nødvendig. Det er ofte en tendens til lavere arbeidsledighet i forkant av valgene, og en økt arbeidsledighet og inflasjon i etterkant av valgene.
Stagflasjon og politisk skapte konjunktursykluser var viktige årsaket til at mange land på 1970 og -80-tallet gav sentralbanksjefer øket frihet og uavhengighet fra de politiske myndighetene. Ideen var at regjeringer skulle binde seg selv (til masten – som Odyssevs) ved å endre ‘den økonomiske konstitusjonen’. Det rasjonelle valget for myndighetene er å gi fra seg makt til å trykke penger og manipulere renten til en ganske uavhengig sentralbank for å kontrollere politikernes kortsiktighet og inflasjon. Rasjonell politikk er vanskelig, formålet med denne politikken var å redusere inflasjon og økonomisk vanstyre ved å gi fra seg makt. Faren er at Jens Stoltenberg sannsynligvis ofte vil ha Arbeiderpartiet i bakhodet når han agerer som leder for sentralbanken. Politikere i et politisk marked søker popularitet og gjenvalg, noe som lett fører til overbudspolitikk. Politikere kan gjennom generelle spilleregler binde seg selv – og opposisjonen – ved å gi makt til sentralbanken binde seg selv – til økonomisk ansvarlighet for ikke å gi inn overfor politiske krav som skulle skape et inflasjonsdrivende jag etter popularitet.
Økonomiske spørsmål gir ofte litt rom for litt ulike tolkninger. Sentralbankens og sentralbanksjefens rolle gir dem ofte makt og en god del diskresjon over den norske økonomien. En sentralbanksjef Stoltenberg vil ha en lang tjeneste bak seg i AP, han er ingen politisk evnukk. Han kan neppe legge sin tid i AP bak seg.
Stoltenberg har en god hovedfagseksamen i sosialøkonomi, dette gjør ham ikke i seg selv til en god sentralbanksjef. Mange sterke økonomer tar i dag doktorgraden i økonomi.
Befester tillitskrisen
Selv om Stoltenberg er velkvalifisert, karismatisk og utvilsomt har et internasjonalt navn i kraft av sin nåværende posisjon som NATO-sjef, vil verken sjeføkonomers, politikeres eller egen tiltro til uavhengighet kunne fjerne den nagende følelsen av nepotisme og øvrig samrøre folket blir sittende igjen med.
Jens Stoltenberg sier selv om ansettelsen at han «vil være svært bevisst på integriteten og uavhengigheten til Norges Bank», og det er liten grunn til å betvile at han mener det. Utover landets grenser vil ansettelsen heller neppe heve øyenbryn, men det er en gang slik at sentralbanksjefens stilling er viktigst i Norge, for Norge. Men det er klart, diverse «sensitive» endringer i oljefondets portefølje kan kanskje kaste et politisk slør over seg i utlandet, berettiget eller ikke.
Mest av alt vil ansettelsen fortsette å befeste den tillitskrisen Arbeiderpartiet står i, og slik sett sette partiet selv i et langt dårligere lys enn hva den nyansatte sentralbanksjefen selv settes i.
Så kan den sittende Høyre-opposisjonen fortsette sin strategi der de sier og mener minst mulig – og antakelig lykkes med det, for Ap klarer å fortsette den nedadgående spiralen helt på egen hånd. Men i bakhodet bør norsk høyreside ha i mente at de heller ikke gjorde stort for å forhindre Stoltenbergs utnevnelse.