I trusselvurderingen framholdes at «Det er i første rekke akselerasjonister som vurderes å utgjøre den største trusselen blant høyreekstremistene. Vi forventer fortsatt tilfeller der høyreekstremister i Norge vil bli radikalisert av akselerasjonistisk tankegods.»
Rapporten gir en løs definisjon av begrepet «akselerasjonisme», der det heter at «Akselerasjonisme er en retning innen høyreekstremisme. Sentralt er ideen om at en rasekrig er nært forestående, og at det haster med å fremskynde en samfunnskollaps mens hvite fremdeles er i demografisk flertall i Vesten, for å redde den hvite rase. Akselerasjonister fremhever terror som et viktig verktøy for å destabilisere samfunnet og igangsette rasekrigen. Gjerningspersoner i flere utførte og avvergede høyreekstreme terrorhandlinger i Vesten de siste årene har vært inspirert av dette tankegodset.»
Hvem, hva, hvor?
Hvem som bedriver akselerasjonisme er dog noe uklart. I et intervju med Nettavisen i juli i fjor, ga PST-sjef Hans Sverre Sjøvold følgende forklaring:
– Det er ikke sterke organisatoriske nettverk med én leder på toppen. Det er ulike chattekanaler. Man kan ha ulike profiler. Det er ganske løse strukturer. Vi evner ikke å trenge inn i dem. Der er litt av vår utfordring, sier PST-sjefen.
Disse «løse strukturene» utgjør terrortrusselen fra høyreekstreme, og spesifikt nevner trusselvurderingen Den norske motstandsbevegelsen (DNM), som skal kunne radikalisere enkeltpersoner.
Den høyreekstreme gruppen Den nordiske motstandsbevegelsen (DNM) har et langsiktig mål om å innføre et nasjonalsosialistisk styresett i de nordiske landene. DNM vil fortsette å utøve aktivisme, både fysisk og digitalt, for å påvirke, radikalisere og rekruttere nye medlemmer. Vi forventer fremdeles svært lite nyrekruttering av medlemmer til DNM i Norge. Aktivismen disse medlemmene utøver, kan imidlertid bidra til at enkeltpersoner blir radikalisert.
At det forventes liten rekruttering til DNM er på ingen måte underlig. DNM i Norge er et så marginalt fenomen at til og med Antirasistisk Senter omtaler bevegelsen på denne måten:
I 2019 falt flere medlemmer fra. Sentrale personer forsvant. Det var tydelig at organisasjonens norske gren var i ferd med å bryte sammen på grunn av frafall og press utenfra, samt at også de andre nordiske grenene opplevde motgang.
(…) Sommeren 2019 førte de interne problemene i organisasjonen til at en gruppe med sentrale aktivister i Sverige brøt ut og dannet Nordisk Styrke (NS). De fikk følge av ledende medlemmer i Norge: Håkon Forwald (tidligere leder i Norge og daværende medlem av Nordenrådet) og Tommy Nyberg (tidligere redesjef for Rede 1 og daværende leder i Norge), Eskil Nielsen (daværende redesjef for rede 1). Fra da har bevegelsens norske gren hatt store problemer. Ledelsen framstår som inkompetent, og det er lav kapasitet blant de få gjenværende medlemmene.
Å forvente terror fra denne gjenværende håndfullen medlemmer, som baserer «terrorvirksomhet» på å marsjere i takt og dele ut flygeblader, synes noe søkt.
Den gjenværende trusselen fra høyreekstreme er dermed redusert til en løselig sammenrasket gruppe som PST kaller «Ytre høyre». Og det er her trusselvurderingen blir problematisk, fordi PST blander sammen lovlig og ulovlig politisk engasjement.
Videre ser vi at møter og samlinger, samt nettsider og digitale grupper for høyreradikale, kan fungere som en inngang til høyreekstremisme. Den høyreradikale aktiviteten er legitim i et demokrati, men det er en utfordring at enkelte radikaliseres på slike arenaer, oppsummerer rapporten.
Problematisk begrepsbruk
Når PST bruker begrepet «ytre høyre» i terrortrusselvurdering, er det ikke problematisk utelukkende fordi de sauser sammen demokratiske og ikkedemokratiske politiske aktører, men det er også problematisk at de anser høyreradikale som en naturlig del av akselerasjonismen. Dersom man fremmedgjør enhver som uttrykker ønske om et mer nasjonalkonservativt demokrati ved å tillegge denne skyld for andres voldsvilje, kan terrortrusselvurderingen fungere som en selvoppfyllende profeti, snarere enn å virke forebyggende.
PSTs terrortrusselvurdering legger seg på en linje der de øker risikoen for «trykkokereffekt», snarere enn å se til en fersk forskningsrapport utarbeidet av C-Rex – Center for Research on Exstremism.
Rapporten heter Right-wing terrorism and violence in Western Europe, og i et intervju om funnene i Forskning.no sier Jacob Aasland Ravndal, forsker ved C-REX senteret at muligheten til åpent å diskutere spørsmål om innvandring offentlig rett og slett er preventivt for høyreekstremisme.
– Når det er vanskelig å diskutere spørsmålene om innvandring offentlig, blir det lettere å selge inn de høyreekstremes fortelling om at de blir undertrykt, forklarte Ravndal til forskning.no.
Vi skrev om rapporten i saken Frp og HRS bidrar ikke til høyreekstremisme – vi demmer opp for ekstremisme, og funnene samsvarer dårlig med PSTs påstand om ikke-voldelige, demokratiske aktørers rolle i radikaliseringsprosesser.
Forskerne mener at Frp gjør det vanskeligere å være høyreekstrem i Norge, og forklarer dette med den såkalte «trykkokereffekten». Folk trenger å føle seg sett og hørt og «blåse ut» frustrasjon, mens trykkokereffekten går ut på at «folk med ytterliggående meninger som ikke føler seg hørt, til slutt bikker over og tyr til vold», skriver Forskning.no
Ravndal har selv studert historier fra folk som sier at opplevelsen av undertrykkelse var en viktig faktor i deres egen radikaliseringsprosess.
– Selv om Frp ligger helt i randsonen i den høyreradikale partifamilien, har de satt innvandringskritikk på agendaen i Norge, sier Ravndal.
Dermed kan ingen hevde at innvandringskritikk ikke har blitt diskutert, og at ingen politiske partier ikke har tatt det opp, mener han.
– Sånn sett kan Frp ha hatt denne effekten. De har gjort, og gjør det fremdeles, vanskeligere for de høyreekstreme å hevde at deres sak ikke er representert, sier han.
Funnet er interessant, ikke minst i etterkant av 22/7-terroren, der Ap har holdt både Frp og HRS moralsk ansvarlige for et påstått terrorfremmende hat. Det motsatte er altså tilfelle, konkluderer forskerne.
Rekrutteringsbaser
Ser vi videre på hvor PST forventer at radikalisering vil foregå, er det interessant å sammenlikne rekrutteringsbasene til hhv høyreekstreme og islamistiske ekstremister. Om høyreekstrem radikalisering skriver PST følgende:
Deltakelse i sosiale, digitale fellesskap kan føre enkelte inn i en radikaliseringsprosess. For noen kan denne prosessen skje raskt.
Vi forventer også forsøk på radikalisering av personer i egen vennekrets, innad i familier, på skoler og arbeidsplasser, samt andre steder hvor radikaliserte ser en mulighet for å overbevise andre. Dette kan skje fra person til person, eller ved at den radikaliserte inviterer andre inn i høyreekstreme digitale nettverk.
Fordi trusselvurderingen er uspesifikk er det vanskelig å vite hvilke «sosiale, digitale fellesskap» PST her i realiteten omtaler, og rekrutteringsbasene «venner, familie, skoler og arbeidsplasser» står i sterk kontrast til rekrutteringsbasene ekstreme islamister benytter.
Mens PST omtaler det som «mulig» at både høyreekstrem terror og islamistisk terror vil kunne skje i løpet av året, er det vanskelig å se hvordan denne «likevekten» er reell når man ser på den islamistiske rekrutteringsbasen. Under overskriften «Fortsatt lite omfang av radikalisering til ekstrem islamisme» skriver PST følgende:
Fravær av en kampsak med høy nok appell bidrar til at vi ikke forventer etablering av organiserte ekstreme islamistiske grupper i Norge i 2022. Til tross for et vedvarende lite omfang av radikalisering til ekstrem islamisme i Norge, forventer vi imidlertid fortsatt å se tilfeller av dette.
Radikalisering vil foregå via transnasjonale, digitale nettverk på krypterte plattformer som lar brukerne opptre og kommunisere anonymt. I disse nettverkene bygges det relasjoner og utvikles tillit som er nødvendig for terrorplanlegging og støttevirksomhet. Det deles blant annet ekstremistisk propaganda og oppskrifter på hjemmelagede eksplosiver, og det gis veiledning i hvordan et terrorangrep kan gjennomføres.
Vi ser at stadig yngre personer, helt ned i 12-årsalderen, deltar i slike transnasjonale, digitale nettverk. Dette har blant annet sammenheng med at mye ekstremistisk propaganda er utformet på en måte som appellerer til et yngre publikum. Ungdommene som tiltrekkes av slike nettverk, er ofte sårbare, lettpåvirkelige og har generelt lavere konsekvensforståelse enn voksne. Det kan øke sannsynligheten for at unge blir inspirert til å utføre volds- og terrorhandlinger.
Enkelte blir også radikalisert til ekstrem islamisme i sin egen fysiske omgangskrets. Vi forventer fortsatt å se tilfeller av radikalisering innad i familier, blant venner, i fengsler, på asylmottak samt på religiøse arenaer og andre steder der radikaliserte personer ser muligheter for å radikalisere andre.
Det er vanskelig å se at informasjonen samsvarer med overskriften. Dersom både fengsler, asylmottak og moskeer er rekrutteringsbaser der det allerede finnes radikaliserte personer som kan radikalisere både voksne og barn ned i 12-årsalderen, synes trusselen fra ekstrem islam langt mer tilstedeværende enn trusselen fra norske høyreekstreme nettverk.
Kontraterrorstrategi
Mens man selvsagt ikke skal kimse av risikoen for høyreekstrem terror, må det påpekes et ekstra vesentlig forhold som ikke adresseres i PSTs nasjonale trusselvurdering for 2022, men som gis stor oppmerksomhet i den nasjonale kontraterrorstrategien. For mens Norges mest kjente terrorister, Anders Behring Breivik og Philip Manshaus, sitter bak lås og slå, er de mindre kjente terroristene i landet – de som tilsluttet seg terrororganisasjonen IS – på vei ut på gatene etter gennomført soning.
Flere forhold kan skjerpe trusselen fra ekstreme islamister fremover. Selv om Norge har en perifer posisjon i al-Qaida og ISILs fiendebilde, kan hendelser i Norge som oppfattes som krenkelser av islam, raskt kunne spres på internett og i utenlandske medier, og slik ha potensiale til å endre Norges posisjon i fiendebildet. Tilsvarende kan hendelser i andre land som kan oppfattes som stigmatiserende eller provoserende av ekstremistmiljøer, også påvirke det norske og nordiske trusselbildet. Eksempler på dette er karikatursaken i Danmark i 2005, publikasjoner i det franske magasinet Charlie Hebdo og drapet på en lærer i Frankrike høsten 2020, som alle påvirket trusselsituasjonen i Norge. I tillegg kan eksempelvis norske militære bidrag i utlandet og radikaliserte personer som løslates etter å ha sonet terrordommer, påvirke trusselbildet. Større terrorangrep og nettverksbygging blant ekstreme islamister i Europa kan også påvirke situasjonen i Norge negativt, i form av økt mobilisering og radikalisering.
Hvor alvorlig løslatelse av terrordømte er, gjenspeiles i kontraterrorstrategiens fire prioriterte tiltak, der radikal islam er direkte målrettet av ett av tiltakene. Tiltaket er kalt «reintegrering», altså «integrering en gang til», selv om tilslutning til islamistisk terror neppe er en god indikator på at integreringen noensinne har vært vellykket for denne målgruppen.
Kunnskap om utfordringer og tiltak ved reintegrering skal økes.
Det skal legges opp til en kunnskapsbasert metodeutvikling og erfaringsdeling om risikovurderinger og effektive tiltak innenfor reintegrering. Det vil være en vedvarende utfordring å sikre varig reintegrering til samfunnet for terrordømte. Eksempler fra andre land viser at terrordømte har planlagt og/eller gjennomført ny terror etter å ha sonet sine dommer. Dette vil også kunne utgjøre en risiko i Norge, siden flere norske terrordømte vil løslates fra kriminalomsorgen i årene fremover. Det vil også være en vedvarende utfordring for PST å vurdere hvem som utgjør en reell trussel blant radikaliserte enkeltindivider. Kunnskap på dette området må derfor videreutvikles fremover. Disse tiltakene har høyest prioritet, og skal implementeres og/eller videreutvikles i perioden 2021-2022.
Vi registrerer at PST selv poengterer at trusselvurderingen er en «ugradert redegjørelse for det sammensatte trusselbildet som det norske samfunnet står overfor dette året». Men graderingen kan ikke være så unyansert at den jevne leser ikke forstår hvilken terrortrussel som er størst, en «inkluderende» trusselvurdering der alt er like farlig, være seg demokratiske, upopulære meninger eller reell erfaring med å utøve terror.
Når man må lete på detaljnivå for å forstå at rekrutteringsbasene for hhv høyreekstrem terror og islamistisk terror er vidt forskjellige, ikke bare i alvorsgrad, men i utbredelse, har PST et formidlingsproblem der de risikerer å fremmedgjøre snarere enn å forebygge.