Sveriges såkalte «utsatte områder» er de segregerte bydelene i landets storbyer, der normaltilstanden er at elevene ikke kan svensk når de begynner i første klasse, der miljøet er sterkt preget av importert klankultur og kriminalitetsstatistikken er skyhøy. Det er i disse områdene barnehager har innført trening for at barna skal takle skyteepisoder, der ran, trusler og ydmykelser er hverdagen for en stor mengde barn.
Inn i disse områdene vil Miljøpartiet sende etnisk svenske barn, gruppevis, slik at andelen svensktalende barn blir høyere. Partiet påstår at foreldre «bidrar til segregering» ved å velge å la barna sine gå på andre skoler.
– Språket kommer mye raskere når man har en blandet sammensetning på skolene. På den ene siden mener vi at det stimulerer til språkutvikling for de som har svensk som morsmål fra starten av. Vi tror også at det vil være en bedre språkstimulering for barna som ikke har svensk som morsmål. Det ville komme alle til gode, sier Karin Pleijel, som topper Miljøpartiets liste i Göteborg til GöteborgPosten.
Ofrer barna
Det er noe hinsidig ved viljen til å ofre egne barns trygghet og fysiske og psykiske helse for å fremme egen ideologi om det multikulturelle samfunnet. Assosiasjonen som ufrivillig dukket opp i hodet var en studie om menneskeofringer jeg husket å ha lest for flere år siden. Etter noen minutter googling fant jeg studien, som oversatt til norsk heter Rituelle menneskelige ofringer fremmet og opprettholdt utviklingen av lagdelte samfunn.
Studien konkluderer med at jo tydeligere klasseskiller det fantes i et samfunn, jo mer sannsynlig var det at samfunnet ofret mennesker. Den konkluderer også med at menneskeofringene bidro til å opprettholde disse klasseforskjellene.
Parallellen kan selvsagt sies å være grotesk, men fellestrekkene er likevel tilstede. I dagens Sverige finnes ikke noen brutal konge som ofrer utvalgte fra de laveste klassene, men det finnes politikere som opphøyer seg til moralske dommere over vanlige folks liv og viser vilje til å ofre de svakeste, altså barna, for å triumfere egen makt, alternativt for å skjule egen avmakt.
Drar man parallellen enda lenger er det liten tvil om at den grenseløse innvandringen til Sverige har resultert i en ny underklasse – en importert sådan. Skal vi trekke historiske sammenlikninger er det ikke utenkelig at den nye formen for ofring av barn – altså barn fra de lavere klassene, de barna som bor i nærheten av de segregerte områdene – vil befeste et tydelig klasseskille. Hvordan skal disse barna evne sosial mobilitet dersom de frarøves normal oppvekst, men settes inn i et utrygt miljø for politikernes velbefinnende?
Det er liten tvil om at Miljøpartiets Karin Pleijel er villig til å frata foreldre muligheten til fritt å velge hvilken skole barna skal gå på. De noe bedre stilte foreldrene bør kunne tvinges til å sende barna sine til de segregerte skolene, mener hun.
– Det handler om mange ting. Det handler blant annet om hvordan man planlegger byen og nye områder. At man plasserer skoler i lokalmiljøer hvor det finnes forutsetning for å ha elever med blandet bakgrunn. En annen del gjelder valg av skole. I dag er dessverre enkelte skoler valgt bort av foreldre med sterkere sosioøkonomisk bakgrunn. Vi må gjøre noe med det, sier Pleijel til GöteborgPosten.
Den svenske barndommen
Den svenske barndommen er definitivt i endring. I den siste Stockholm-undersøkelsen oppga 8 prosent av alle guttene i niende klasse og 4 prosent av jentene at de var blitt ranet i 2020. Men i Skarpnäck-distriktet i Sør-Stockholm oppga hele 13 prosent av guttene at de hadde blitt ranet.
Barn ned i 10-årsalderen utsettes for ran og trusler. Mens frykten etser seg fast i de yngste barna, går de under radaren i svenske statistikker. Samfunnet er rett og slett ikke forberedt på grov kriminalitet mot så små barn, men kriminaliteten foregår likevel. Da vi belyste den svenske barndommen for et år siden, skrev vi følgende:
Noen barn tør heller ikke rapportere til politiet av frykt for å bli kontaktet av de som raner og truer. De er så redde at de ikke tør dele opplevelsene sine med noen, langt mindre anmelde.
– De er truet. «Vi vet hvor du bor, og vi vil knulle mora di hvis du anmelder», kan de få høre. Disse truslene etser seg fast, og det er frykt for at gjerningsmennene vil oppsøke dem hjemme. Det som er skremmende er at det er en resignasjon i deres vitnesbyrd. “Sånn er det bare”, sier de, sier Madeleine Adaktusson.
Bekymringer spres rundt middagsbordet og i samfunnet. Selv om ikke alle barn ranes, har alle hørt historier om ran og trusler, alle kjenner til noen som har vært utsatt for det. Det er en enorm samfunnsendring, påpeker SVTs Anna Alandh.
– Det føles som om dette er den nye normalen. At foreldre må ta denne samtalen med barna allerede når de er så små. At hvis noen truer deg, gi dem det de vil ha. Det er veldig bekymringsfullt, sier Anna Alandh.
Men det er altså ikke mer bekymringsfullt for Miljøpartiet enn at de ønsker at enda flere barn skal utsettes for utviklingen.
Frivillig tvang
Den svenske Miljøparti-politikeren ser for seg en modell der «frivillig tvang» kan brukes for å få flere svenske barn inn i de segregerte skolene. Metoden skal gå ut på å påvirke foreldre gruppevis til å tro at det er de selv som er ansvarlige for segregeringen, forstår vi at intervjuet i GöteborgPosten.
– Vi ønsker å prøve å stimulere foreldres valg i grupper. Få dem til å tenke – hvordan bidrar jeg til segregering? Og hva kan jeg gjøre med det? En forelder i dag tenker kanskje – å, det er bare barnet mitt som har svensk som morsmål hvis jeg velger denne skolen, sier Karin Pleijel og fortsetter:
– Men hvis man i stedet samler foreldre i grupper, og aktivt stimulerer dem til å ta et felles valg som fremmer integrering, så blir de ikke like bekymret. Det kan for eksempel gjøres ved å holde åpent hus. Hvis du blir oppfordret til å ikke å gå hjem til egen stue og tenke der, men heller ta skolevalget sammen med andre foreldre, så har du større mulighet til å bryte de vanlige mønstrene.
Vi går ut fra at Karin Pleijel selv ikke er villig til å sende egne barn til de utsatte områdene, men at det utopiske multikultiprosjektet med barn som innsats gjelder alle andre. Det har en tendens til å være sånn for høytlønnede politikere. De kan enkelt moralisere over andre, mens de selv er bosatt i områder som ikke berøres av slike vanvittige prosjekter. Det er lite som bidrar mer til å opprettholde klasseskiller enn viljen til å ofre de svakeste.