Spørsmålet er betimelig i disse dager da ingen vet hva Russland kan finne på i Ukraina, og derfor er også kommentaren fra Christian Foldager, dansk kommunikasjonsrådgiver, skribent og TV-vert, viktig.
Han har sett nærmere på hvordan europeere stiller seg til å forsvare USA, men svaret er urovekkende: det finnes knapt noen kampvilje for USA i Europa.
Europeere vil ikke forsvare USA
Foldager har tatt frem en større undersøkelse (2019) fra tenketanken European Council on Foreign Relations, hvor det avdekkes at ingen europeisk befolkning vil hjelpe amerikanerne i en konflikt med russerne. I store land som Spania, Nederland, Frankrike og Italia vil mindre enn en femtedel støtte USA i en konflikt mellom de to landene. I Tyskland vil bare 12 prosent støtte amerikanerne. Motsatt vil såpass mange som 7 prosent av tyskerne støtte russerne. Det er nokså utrolige tall.
Og selv om Danmark kommer høyere opp hva gjelder kampvilje for USA, utgjør de bare 28 prosent. I Sverige teller de samme 12 prosent. Svaret som vinner gang på gang er «ingen av dem» (Norge er ikke inkludert i denne undersøkelsen).
At europeerne ikke vil forsvare USA bekreftes av spørsmålet knyttet til Kina; hvilken side ville vi valgt i en konflikt mellom USA og Kina? Bildet endrer seg ikke, men USA taper enda mer terreng:
Utvilsomt er vi ikke-krigens generasjoner. Vi skjønner ikke krig, vi forholder oss knapt. En krig ville ført til at de fleste av oss sivile, menn som kvinner eller hvilken kjønnsidentitet den enkelte måtte føle en har, rømte inn i skogen og holdt oss for ørene, mens vi sutret over hvor urettferdig det er at en krig kunne ramme oss. Så ville vi lagt vår skjebne i hendene på USA – for også Nato-landene sliter med det som er selve kjernen i alliansen.
Støtter vi artikkel 5?
Foldager viser til at Pew Research Center har undersøkt støtten (2020) til artikkel 5 i Atlanterhavspakten, som er den artikkelen som danner grunnlaget for alliansen, da den representerer den grunnleggende sikkerhetsgarantien for medlemslandene. Artikkel 5 stadfester at dersom ett eller flere Nato-land utsettes for et væpnet angrepet, skal dette regnes som et angrep på samtlige av landene.
Vil så europeerne betrakte et angrep fra russerne på et østeuropeisk land som et angrep på alle? spør Foldager, som for øvrig synes å ha glemt at også Norge har grense til Russland. Og hvordan Norges forhold er til Russland, eller omvendt, vet vi lite om. Men vi husker at statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) i sin nyttårstale sveipet innom med en advarsel om en eventuell krig i Europa. For øvrig er det heller ikke lange biten fra Nord-Amerika til Russland, kun skilt av Beringstredet.
Pew Research Center kan fortelle at svaret på om europeerne ville anse et slikt angrep fra russerne som et angrep på alle, er kort og godt nei. Bare et flertall av amerikanere, kanadiere, nederlendere og briter vil komme de østeuropeiske Nato-landene til unnsetning i tilfelle en konflikt med russerne. Et overveldende flertall av franskmennene, tyskerne, italienerne og spanjolene vil ikke forsvare våre østeuropeiske allierte i en konflikt med Russland. Selv polakkene kan ikke samle flertall for et forsvar mot russerne hvis de angriper ett av de andre østeuropeiske medlemslandene.
Men samtidig mener et stort flertall av europeerne at USA vil bruke militærmakt for å forsvare en Nato-alliert fra Russland. I de fleste Nato-medlemslandene som er undersøkt fremkommer det at respondentene forventer at USA vil forsvare en Nato-alliert fra et russisk angrep heller enn at deres eget land bør gjøre det. Man kan virkelig stille spørsmål ved sikkerhetspolitikken i Europa, og ikke minst hvilken holdning den vanlige europeere har til dette komplekse spørsmålet. Vi vil åpenbart ikke ha blod på hendene, selv om vi kanskje må – for det skal andre ta seg av for oss.
Budsjett for Forsvaret
Så minner Foldager oss om at mange europeere og europeiske medier klaget, ja noen klager enda, på at ekspresident Donald Trump sendte brev til en rekke land, inkludert til Norge, der han forlangte at landene hevet budsjettene til 2 prosent av BNP til Forsvaret. Brevet til Tyskland, da adressert til forbundskansler Angela Merkel, hadde en særdeles streng tone. Hun ble direkte beskyldt for å motarbeide Natos sikkerhetspolitiske linje.
Klagingen på Trump er derimot meningsløs, for som Foldager sier; Trumps krav var helt i tråd med hva Nato-landene i fellesskap har vedtatt.
Og ser vi hvordan det går, så pusler seg fremover. Men altfor mange har fortsatt en lang vei å gå. I 2017 hadde seks land 2 prosent eller mer av BNP til Forsvaret (Polen og Romania 2,0 %, Estland og Storbritannia 2,1 %, Hellas 2,3 % og USA 3,6 %), mens det i 2020 var 10 land over 2 prosent, ifølge en annen undersøkelse fra Pew Research Center.
For Norges del, ett av verdens rikeste land, går det trått. Vi hadde 1,6 prosent i 2017, i 2020 var vi på 1,85 prosent. Tyskland ligger enda dårligere an med bare 1,56 prosent.
De svake ledd
Mens Ukraina har bedt om hjelp, er det ikke mye hjelp å hente fra Tyskland. For nettopp mektige Tyskland, i tillegg til Frankrike, er de som har vært mest kritisk til at Ukraina skal få Nato-medlemskap. De har vært opptatt av at ukrainsk medlemskap kan skape problemer i forholdet til Russland, mens de baltiske landene og USA har ivret for medlemskap. Norge skal stå nærmere Tyskland enn USA i dette spørsmålet.
Mens både Nato, Storbritannia og USA har lovet Ukraina hjelp i forhold til Russland, USA mest med blant annet etterretningsdata og Javelin-raketter, har Tyskland tilbydd seg å sende et feltsykehus og 5.000 hjelmer (!). Tysklands røde-gule-grønne regjeringskoalisjon viser til at skiftende tyske regjeringer siden andre verdenskrig har nektet å levere våpen til konfliktområder (der det for øvrig er en unntaksbestemmelse som ingen nevner), men det er kanskje på høy tid at Tyskland trer ut av skyggen av nazitiden. For det er på tide at vi utfordrer tyske politikere når de gir oss dårlige historiske unnskyldninger for ikke å ta medansvar for Europas sikkerhet, slik en lederartikkel i Berlingske hevder. Sannheten er vel heller at tyskerne har gjort seg avhengig av russisk gass, og nå sitter de i saksa.
Statsminister Støre har tidligere vist til at «vår jobb er å passe på områdene i nord», som passer som en fin unnskyldning for ikke å «blande seg», Nato-medlem eller ikke. Det er som Foldager sier: «Dersom dagens konflikt med russerne skulle utarte til en krig i Ukraina og resten av Øst-Europa, må vi være takknemlige for amerikanernes fortsatte forsvarsvilje i Nato. Uten det ville europeere måtte lære seg maktens språk på den harde måten i det 21. århundre.»
Imens fortsetter Putin å holde krigstrusselen varm, og det er så langt ingen fredelig løsning i sikte. Putin fastholder kravet om at Natos medlemsutvidelse skal stanses. Nato skal trekke alle styrker og strategisk utstyr vekk fra de russiske grenser. Nato skal gå tilbake til den militære infrastruktur den hadde før landene i øst ble medlem. Ingenting av dette mener Putin han har fått noe godt svar på, og dermed oppfattet han at det ikke er noen diplomatisk løsning i sikte. Da er det Nato, Europa og USA som «tvinger» han til krig – noe han hevder han egentlig ikke vil. Bedre blir det jo ikke av at Russland og Kina bare ser ut til å bli bedre og bedre venner.
Så man en også stille seg spørsmålet: har USA nok med å redde seg selv?
Vi er utvilsomt inne i en vanskelig tid.