Så var vi der igjen: Sveriges kultur- og demokratiminister Jeanette Gustafsdotter (S) fikk i spørretimen i Riksdagen i går spørsmål om hva hun anser kultur for å være. Statsråden svarte med å vise til «hat og trusler», som hun anser som en trussel mot «den demokratiske dialogen».
Spørsmålstiller Kristina Axén Olin (M) fulgte opp:
– Jeg synes ikke jeg fikk svar på mitt spørsmål om hva kulturministeren anser å være kultur. Men jeg kan snevre det inn litt, og spør: Anser kulturministeren at det finnes noe som er svensk kultur, og hva er det?
Kontroversielt
Jeanette Gustafsdotter, jurist- og journalistutdannet, som tidligere har jobbet som blant annet faktasjekker i TV4, ulike roller i SVT, som informasjon- og kommunikasjonssjef og generalsekretær for Sverige museer, burde ha et kvalifisert grunnlag å uttale seg på, men svaret lød som følgende:
– Det er noe som heter kultur i Sverige. Det er det absolutt viktigste for meg. Og det skal finnes kultur over hele landet for alle, uansett bakgrunn. Det er a og det er o. Vi skal ikke ha en demokratisk dialog som drukner i hat og trusler.
Tobias Andersson (SD) lot seg overraske over svaret og har fulgt opp med et skriftlig spørsmål til statsråden:
«Er det kulturministerens oppfatning at det finnes en svensk kultur, og hvordan har kulturministeren tenkt å arbeide for å ivareta denne?»
Andersson mener det ikke bør være kontroversielt for Sveriges kulturminister å konstatere at det finnes en svensk kultur, og at hun også burde være i stand til å gi noen eksempler hva som kjennetegner svensk kultur. Men da har samme Andersson fulgt særlig dårlig med i svensk politikk de siste 18 årene.
For kontroversielt er kulturspørsmålet, og kanskje spesielt svensk kultur.
Svensk kultur?
Når kultur, og i særdeleshet svensk kultur, ble synonymt med hat og trusler, er jeg noe usikker på. Men allerede i 2004 ble det hevdet at det ikke fantes noen svensk kultur, i alle fall ingen svensk kultur som er verdt noe.
Fra talerstolen i moskeen til det svenske Kurdiske Rigsforbund, og «respektfullt» ikledd slør, sa daværende statsråd for integreringen, Mona Sahlin (S), at mange svensker er misunnelige på innvandrerne fordi de har en kultur, en identitet, en historie, noe som binder dem sammen. Svenskene derimot, de har kun midtsommernatten og slike sære/fjollede ting.
– Jag tror att det är lite som gör många svenskar så avundsjuka på invandrargrupper. Ni har en kultur, en identitet, en historia, någonting som binder ihop er. Och vad har vi? Vi har midsommarafton och sådana töntiga saker.
Året etter, i 2005, fulgte Hege Storhaug opp. På en nordisk konferanse om integrering i Stavanger, spurte Storhaug den daværende regjeringens representant for integreringspolitikken, statssekretær Lise Bergh, om svensk kultur er verneverdig? Svaret fra statssekretæren var nedslående, selv om hat og trusler enda ikke var kommet inn i bildet:
– Ja, hvad är svensk kultur? Och då har jag vel svarad på frågan.
Snart to tiår etterpå har svenskene enda ikke klart å finne noe (godt) svar på hva svensk kultur er, så det blir spennende å se hva kulturministeren gir Tobias Andersson til svar. Det er også spennende i en norsk kontekst, for her tiltar også debatten, om enn ikke direkte knyttet til kulturbegrepet, men om norsk og ikke-norsk, og da knyttet til identitet, både den personlig identiteten hos våre borgere og som nasjonal identitet. Debatten er kommet i kjølvannet av det såkalte flerkulturelle samfunnet, som ikke ble den smeltedigelen som mange trodde, men der det heller er kommet krav om en reorientering av hva det norske er.
For nøyaktig 10 år siden hadde vi imidlertid en (slags) kulturdebatt, og den kan være verdt å minne om i lys av dagens debatt.
Debatten som forsvant
På slutten av 2012 stilte Christian Tybring-Gjedde (FrP) spørsmål til daværende inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen (SV) og kulturminister Hadia Tajik (Ap) om hva som er unikt med norsk kultur, hvor det kom frem av svarene at ingen tok spørsmålet særlig alvorlig. Mediene på sin side kastet seg over Tybring-Gjedde som kunne tillate seg å komme med et slikt spørsmål, for de så det som et angrep på Tajik fordi hun er muslim og har innvandrerbakgrunn. Nei, forklarte Tybring-Gjedde, for han hadde stilt spørsmålet, for øvrig noe han burde gjort for lenge siden, da han opplevde hvis vi ikke er trygg på egen kultur vil vi heller ikke kunne være et vellykket innvandringsland.
Så kom journalist og forfatter Jon Hustad med kronikken «Ikkje min kulturminister» i Aftenposten på nyåret 2013. Det ble nærmest oppfattet som et bakholdsangrep på MSM, som jo var blitt skjønt enige om at Tajik skulle fredes og norsk kultur ikke var noe å diskutere. «Kva skal vi seia om ein kulturminister som ikkje ein gong er villig til å prøva å definera norsk kultur? At det ikkje er bra nok», konkluderte derimot Hustad, og kronikken fikk virkelig ben å gå. Den ble heftig kommentert, som i seg selv fortalte at folket ønsket en slik debatt velkommen.
Noen av daværende reaksjoner er også verdt å merke seg: Sveinung Rotevatn (V) ville avlyse hele debatten, som han kalte en «kulturkrig» (Aftenposten 03.01.13). Kjetil Wiedswang, da i Dagens Næringsliv, skrev under tittelen «Kulturkrigerne» (04.01.13) at det riktignok «finnes en norsk kultur», men mest av alt var han opptatt av at alt ved den ikke er like verneverdig. Det er kanskje det vi kan kalle fremskritt, som for eksempel kvinnelige prester, men utfordringene for norsk kultur er vel nettopp at den utfordres av fremmede kulturer som kan bidra til tilbakeskritt.
Astrid Meland i VG slo derimot den gang fast at «Av og til er norsk kultur best», og skrev blant annet:
Den nasjonale identiteten laget vi i et kulturhistorisk prosjekt. Et selvstendig Norge trengte en kultur som ga hele befolkningen en gjenkjennbar og samlende måte å være norsk på, trøndere, vestlendinger, nordlendinger og sørlendinger.
Behovet er ikke borte. Norge tar i forhold til folketall imot flest innvandrere i Europa. Et samfunn med tydelige, felles koder gjør det lettere om de som kommer, da vet de hva de kan integrere seg inn i.
Overnevnte har vi omtalt tidligere her, men i ettertid ble det rimelige stille om kulturdebatten. Og nå er vi på vei inn i en «identitetsdebatt», der spørsmålet om hva som er substansen i norsk identitet skal avklares. Jeg tviler på at vi klarer det bedre denne gangen.