På ett år fikk den franske jenta Mila i snitt 137 hatefulle meldinger per dag, totalt over 50.000 trusler på ett år. Ikke engang hæren har sett seg i stand til å forsvare jenta, nå 18 år, etter at hun tok et oppgjør med islam og ukultur blant muslimer i 2020. Mila lever et liv i en bunker – akkurat som de voksne, ansatte i terrorrammede Charlie Hebdo.
Den da ungdomsskoleeleven Mila, er således fjernet fra en militærskole hvor hun søkte tilflukt etter å ha mottatt de titusenvis av drapstrusler i 2020, i en alder av 16 år, fordi hun kritiserte islam på Instagram. Mila sa følgende:
«I koranen er det bare hat, og islam, det er noe dritt (…) Jeg er ikke rasist, overhodet ikke. For man kan ikke være rasistisk mot en religion, men jeg sier det jeg mener.»
(…)
«Deres religion er noe dritt, og jeg stikker fingeren opp i ræva på deres gud. Takk, farvel.»
Den lange rekken av drapstruede
Drapstruslene mot henne inkluderer trusler om å lide samme skjebne som læreren Samuel Paty; å få hodet kappet av.
I en rettssak formulerte Mila seg slik:
«Jeg er sikker på at hvis jeg hadde formulert min kritikk av islam uten vulgaritet, uten banning, ville de ha reagert akkurat på samme måte, med andre argumenter. For deres mål er først og fremst å forhindre enhver kritikk av islam. Men jeg gir ikke opp.»
Mila er langt fra alene med å være fanget av «rettroende» og potensielt voldelige muslimer. Republikken har en lang, skremmende rekke av ofre for islam.
La oss begynne med en imam. Hassen Chalghoumi lever også under vakthold. Etter at han støttet loven som forbyr burka i offentligheten, beleiret islamister moskeen hans og gikk inn i bønnerommet. En av islamistene utbrøt: «Aiqtalah aiqtala! La oss drepe ham! La oss drepe ham!» Han beskyttes nå i pansrede kjøretøy, voktes av seks politimenn og sover aldri to netter på samme sted. Terrorister har plassert en dusør på 150.000 euro på hodet hans.
Vi fortsetter med filosofen Robert Redeker, som etter en kronikk i Le Figaro i 2006 måtte gå under jorden – der han fremdeles er. I kronikken forsvarte han de kontroversielle påpekningene om islam i den berømte talen som paven holdt på Universitetet i Regensburg.
Det stopper langt fra der: Journalisten Mohamed Sifaouis’ mobiltelefon inneholder 853 nummer til politi- og sikkerhetsoffiserer: alle tildelt for å beskytte ham. Sjåføren hans begynte sin karriere med ham. «Det vil være 19 år i april», sa Sifaoui til Le Point. «Jeg møtte ham ung og vi ble gamle sammen». Denne journalisten, en spesialist i terrorisme og radikal islam, har rekord: siden 2003 har han med jevne mellomrom levd under politiets øyne. «Da jeg ikke orket mer, dro jeg på utenlandsoppdrag for å komme vekk fra det hele».
Tvunget til å endre adressen sin regelmessig, har Sifaoui betalt en høy pris for å bli «beskyttet av republikken».
«For pårørende er det et uutholdelig press. Å planlegge timeplanen rundt politimannen din er et helvete, selv om du ender opp med å venne deg til ikke lenger å gå på terrassen, besøke visse nabolag og oppleve uforutsette hendelser. Du blir vant til det, som en amputert kan venne seg til å leve med ett lem som mangler…»
Listen fortsetter ….
Trettifem personer i Frankrike lever nå under politibeskyttelse for å ha kritisert islam. Kvinner inkluderer Zineb el Rhazoui, Marika Bret, Claire Koc, Christine Kelly, en stjerne på CNews-kanalen og mangeårig studiopartner til Éric Zemmour, som er truet med halshugging av islamske fundamentalister. Fatiha Agag-Boudjahlat, en lærer og forfatter lever også under jorden fordi hun rettet en kritisk finger mot noen få elever som ikke ville respektere ett minutts stillhet under en hyllest av Samuel Paty, og nå sist Ophélie Meunier, som vi nylig omtalte. Meunier er reporter for TV-programmet Zone Interdite, som filmet en dokumentar om islamiseringen av den nordfranske byen Roubaix, der ansiktsløse dukker selges til barn og kvinner sitter bak gardiner i egne avlukker på restaurant. Hun er den tredje franske statsborgeren på én uke som må ha politibeskyttelse. En realfaglærer på videregående skole i Trappes og Amine Elbahi, en advokat som var kilde i filmen, ble begge truet med halshugging.
Flere titalls mennesker i Frankrike har blitt kastet inn i et parallelt univers der frykt og trusler råder, overlatt til politifolk som følger dem overalt, og som er ført opp på islamisters dødslister. Alt dette foregår ikke i Pakistan, Iran, Saudi-Arabia eller Somalia, men i opplysningstidens vugge, Frankrike.
Det handler ikke bare om politikere som Marine Le Pen eller dommere som Albert Lévy. Hele landet lever nå i frykt for islam. Alle som tør å snakke om det islamske problemet, i en sober språkdrakt, kan forvente sikkerhetsalarmer, pansrede dører, «safe rom», metalldetektorer, automatvåpen, daglige forholdsregler, og at ens bevegelser skal koordineres med politiet. I mellomtiden blir to kirker om dagen vandalisert, og i 2021 emigrerte ti jøder om dagen fra Frankrike.
Frankrike var symbolet på sivilisasjonen, Frankrike var «kirkens eldste datter» i Europa. Nå blir imidlertid Frankrikes kirker brent, revet og forlatt, og dets tilhengere ofret på den politiske korrekthetens alter. Frankrikes jøder, «kanarifuglene i kullgruven», blir fysisk angrepet og forlater landet sitt. Siden 2000 har mer enn 60.000 flyktet.
Vil avslutte kampen, men nektes
«Islamismen vinner terreng på vår jord», skrev 60 franske parlamentsmedlemmer i Le Journal du dimanche. Islamisme forgifter Frankrike, den råtner folks sinn, den råtner mange nabolag som nå er tapte territorier for republikken.
Presidentkandidaten Éric Zemmour har blitt kalt «den mest truede mannen i Frankrike», den fremtredende franske forfatteren, Michel Houellebecq, og et dusin lærere og professorer, fra Trappes til Grenoble, lever også under vakthold. Mange har sett sine karrierer, liv og navn ødelagt.
Hele redaksjonen i satiremagasinet Charlie Hebdo lever fortsatt beskyttet bak 85 politifolk og 6 pansrede dører etter terrormassakren for syv år siden. Huset til den tidligere redaktøren av magasinet, Philippe Val, lever bak skuddsikre vinduer og har fått installert et pansret «safe room» (som Kurt Westergaard også hadde sine siste leveår) med en direkte telefonlinje til en utrykningssentral. En morgen i innenriksdepartementet fikk Val vite at al-Qaida hadde avsagt en dødsdom over ham. Plakaten viste et foto av han, flekket med blod.
En tidligere journalist for Charlie Hebdo, Zineb El Rhazoui, snakket med politiet om sitt daglige liv:
«Ser du innesperringen? Vel, jeg har vært innesperret siden 2015. Jeg fortsatte å kjempe mot noe som ble stadig sterkere. Skjebnen som islamistene har gitt meg er uakseptabel, men jeg vil begrave stridsøksen.»
El Rhazoui velger altså nå underkastelse, men de blodtørste gir seg nok ikke før de eventuelt en dag får has på henne.
De franske avisene kaller henne «kvinnen i fare» og «den mest beskyttede kvinnen i Frankrike». El Rhazoui, opprinnelig fra Casablanca, Marokko, har for sikkerhets skyld flyttet fra hjem til hjem i Paris gjennom årene, og har flere livvakter enn de fleste ministre. Å gå nedover gaten eller ta T-banen er utenkelig. Sosiale medier renner over av tips om måter å drepe henne på – kuler, eksplosiver, knusing av hodet, hodeavskjæring eller å brenne henne til døde, slik vi husker IS i sine velmaktsdager tok livet av fanger ikledd oransje kjeledresser innesperret i bur. «Zineb El Rhazoui må drepes for å hevne profeten», beordret en fatwa etter angrepene. Hun kjenner et presserende behov for å forlate kampen for ytringsfriheten, sa hun til Le Point. At denne modige kvinnen og journalisten, etter alle årene med drapstrusler ønsker å avblåse kampen er forståelig, men det betyr at da taper vi definitivt kampen for den europeiske sivilisasjonen.
Journalistene tier og ser en annen vei
– Hvis du kritiserer meg, vil jeg drepe deg – halshugge deg eller skjære halsen over deg. Dette er islamistenes budskap for ved makt og trusler å skape et nytt samfunn i kopi av diktaturstater.
I mellomtiden viser staten og rettsinstitusjonene seg å være papirtigre. Frykt virker. Ingen ønsker å se navnet sitt på en liste over mennesker som skal likvideres, eller urettmessig bli kalt rasist. Journalister ser flittig den andre veien. De har sviktet sitt samfunnsoppdrag.
«Dette er hva som skjer når du viser det franske folket islamiseringen av landet vårt», skrev Éric Zemmour, en av få som snakker sant.
Dette er Frankrike 2022. I april skal landet stemme. Dagen etter vil det være mulig å fortelle hvilken retning landet – og med det Europa – vil ta.
«Hva mer trenger du for å våkne opp og forstå at vi må forsvare oss?» spurte den avdøde italienske journalisten Oriana Fallaci. Fallacie ble ikke hørt, tross salg av millioner av bøker om den faretruende islamiseringen.
2022 kan bli helt skjebnesvangert med nasjonalvalg både i Frankrike og Sverige. Våkner Europa, eller velger kontinentet fortsatt å sove, der søvnen mer og mer preges av mareritt?
Hovedillustrasjon: HRS