Da Tajik fredag la ut en lang status på Facebook om at hun var utsatt for trusler fra Aftenposten, fikk hun umiddelbart mange sympatierklæringer, men det tok ikke lang tid før det viste seg at Tajiks påståtte rene sti ikke var fullt så ren likevel.
«I 12 år har jeg valgt å ikke ha pendlerbolig. Unntaket er tre måneder i 2019. Dette forsøker Aftenposten nå å lage en skandale av», skrev Tajik fredag, før VG publiserte avsløringen om at Tajik før disse 12 årene utnyttet pendlerboligsystemet ved å skrive leiekontrakt med naboer av foreldrene sine for en kjellerleilighet hun aldri benyttet.
Offerrolle, røykteppe og lynavleder
Tajik har måttet stå i stormen etter både sitt eget angrep på Aftenposten og pendlerboligsaken, og landets aviskommentatorer har ikke vært nådige mot henne – med rette. VGs kommentator Tone Sofie Aglen kalte Tajiks manøver et røykteppe:
Men man kan også se det som at Hadia Tajik har lyktes usedvanlig godt med å legge et røykteppe over ikke bare Aftenpostens sak, men også en VG-avsløring hun visste ville komme. Her velger hun å gå til frontalangrep på Aftenposten, vinne sympati og overskygge saken med å fortelle sin side av historien.
Nettavisens politiske redaktør skrev at Tajik vanskelig kunne påberope seg en offerrolle, mens Minervas Aksel Fridstrøm poengterte at Tajiks utspill mest av alt var en «skitten lynavleder«, der hun forsøkte å rette fokus mot Aftenpostens angivelige «presseskandale», mens hun visste at avsløringen av den urettmessig skattefrie pendlerboligen var under oppseiling:
Og når man har slike forhold å skjule, burde man være forsiktig med å gå til angrep på aviser som strengt tatt ikke gjør noe annet enn jobben sin når det kommer til å oppklare rent faktiske forhold. Da kan lynavlederen raskt bare tiltrekke seg flere lyn, og det kan bli vanskeligere og vanskeligere å avlede dem. I siste instans kan det hende det ville vært lettere å få tilgivelse for gamle synder om man faktisk bekjente dem – i stedet for å skylde på farens kontrakter, ung alder og norsk presse.
Det er ikke vanskelig å si seg enig i den massive kritikken av Tajik, den er høyst betimelig, men likevel er det viktig å se at Tajik har et poeng når hun på nær komisk vis i en egen Facebook-oppdatering påpeker ikke mindre enn tre ganger at hun «var bare 23 og det er 15 år siden». Men poenget den nå 38 år gamle Ap-nestlederen med frekkhetens nådegave mener å formidle, er at en 23-åring er «ung og dum». Det er ikke dét poenget som er interessant i dette tilfellet.
«Bare 23»
Den idag helpolerte karrierepolitikeren Hadia Tajik viser ved poengteringen av egen unge alder da hun jukset med pendlerboligordningen, at hun ønsker ansvarsfraskrivelse. Det er kanskje ikke så rart, for her er det all grunn til å grave dypere i kulissene enn å konkludere med at Tajik selv tok initiativ til jukset.
Undertegnede har selv barn som nå er tidlig i tjueårene. Til tross for hennes Mensa-medlemsskap og sylskarpe resonneringsevne, kan jeg likevel ikke tiltro datteren min så stor risikovilje og egenrådighet at hun i starten av voksenlivet på eget initiativ ville tørre å utforske svindelmuligheter slik Tajik gjorde på samme alder.
Dersom man ser for seg et ungt voksent menneske på vei ut i et særdeles lukrativt, men samtidig synlig virke som rådgiver ved Stortinget, vil man også se at dette unge mennesket vil være prisgitt omgivelsene og opptatt av å gjøre det samme som eldre i samme eller liknende posisjoner. Når Tajik beviselig først har oppgitt at hun ikke hadde boutgifter i hjembyen, for deretter å grave fram boutgifter som ga skattefritak straks hun fikk beskjed om at hun måtte skatte av den økonomiske fordelen av pendlerboligen, så har hun ikke foretatt disse «justeringene» i et vakuum. Det står rett og slett ikke til troende at et 23 år gammelt menneske skal kunne opptre som en økonomisk ringrev, selv ikke når den 23 år gamle Tajik utvilsomt var både intelligent og fremadstormende.
Det som er langt mer sannsynlig, og som gjør Tajiks egen poengtering av egen unge alder interessant, er at jukset med pendlerboliger har vært ansett som et slags frynsegode av mennesker som allerede var vel bevandret i Stortingssalen, og at en eller flere av disse raskt har villet hjelpe den unge Stavangerjenta med dådyrøynene når hun plutselig sto overfor en skatteregning hun enkelt kunne komme seg unna.
At Tajik valgte å utnytte muligheten må hun likevel ta på egen kappe. Som jurist må hun utvilsomt ha visst at det hun foretok seg ikke var lovlig, ei heller om hun hadde utgifter til å ivareta mor og far når hun var på besøk i hjembyen. At hun framsetter slike påstander i dag vitner om at utviklingen av hennes holdning til rett og galt ikke har beveget seg i betryggende retning i de 15 årene som har gått. Og kravet til særbehandling sees på flere områder.
I slikt henseende er det rett og slett underordnet at hennes eget parti ved ulike anledninger har gått inn for stemmerett for 16-åringer og at Tajiks påstander om at man er for ung til å vurdere noe som helst av gyldighet når man er syv år eldre framstår nær absurde.
Doble standarder
Når man som ungt menneske opplever å ha rettigheter som ikke er alle andre forunt, er det slett ikke unormalt å internere denne opplevelsen som et slags normativt faktum i tilværelsen – og handle deretter. Tajik har da også visst å søke maktposisjoner og ikke vært redd for å gå noen ufine snarveier for å befeste sin maktposisjon.
Så er det da også slik at god moral er aller best når man kan kreve den av alle andre enn seg selv. Anser man seg selv unntatt den gjengse moralforståelsen, er det fort gjort å opphøye seg selv til dommer. Visst ser det pussig ut i dag at Tajik selv har kommet med utspill som eksempelvis «Skatteunndragelse er en trussel mot velferden«, der hun nå beviselig selv har unndratt skatt, men det er andre eksempler som er mer graverende.
Når Tajik påberoper seg å være utsatt for en «presseskandale» av Aftenposten, må det forstås med et bakteppe av svært velvillige medieaktører i Tajiks karriere. At det er overraskende for Tajik at det er normalt at politikere snakker med journalister som bedriver gravende journalistikk, er kanskje ikke så merkelig, all den tid hun er mest vant til å omgås langt mer velvillig innstilte journalister privat.
Tajik har hatt god tid til å opplyse saken, men har ikke ønsket å stille til intervju. Hun har kun kommunisert skriftlig, uten å ville la seg intervjue. Hun har ikke ønsket å snakke med journalister, kun redaksjonsledere. Det har gjort informasjonsinnhentingen vanskelig, skrev sjefsredaktør i Aftenposten, Trine Eilertsen, på sin Facebookside.
Det er verdt å minnes hvordan Tajik trakk i trådene for å felle Trond Giske, partikollegaen hun ville rydde av veien, og hvordan hun benyttet egne pressekontakter i prosessen, best oppsummert i Mina Ghabel Lundes nå famøse debattinnlegg i Natt og Dag; Noen har bæsja i andedammen.
Trond Giske innrømmer ikke seksuell trakassering, kaller noen av varslene grunnløse og falske, men beklager at hans atferd har vært belastende for andre og lover å skjerpe seg. Flere i Ap – blant dem bydelspolitiker Line Oma – krever at han skal gå som nestleder. I dagene som følger kommer anonyme kilder med sterke beskyldninger mot Giske i avissak etter avissak. Så rapporterer VG real time fra et lukket møte om at Giskes argeste rival og nestlederkollega Hadia Tajik, trosser partileder Støre og leser opp detaljer fra varslene. På Facebook gjør Tajik det klart at hun støtter varslerne. Et par dager etter står Oma fram som en av varslerne, og to dager senere går Giske av som nestleder i Arbeiderpartiet.
(…) I september 2018 slutter også Kristian Skard, han som har dekket saken for DN, i jobben sin. Først i november blir det kjent at årsaken var at han og Hadia Tajik er kjærester. I et koseintervju med VG sier Tajik at de to fant tonen i juni på sommerfesten til pr-byrået Kruse Larsen.
Er det to yrkesgrupper som har tette relasjoner og bygger nettverk på tvers av hverandre, er det nettopp politikere og journalister. Politikere som er inni folden og deres tilsvarende journalistvenner er kjent for å pleie ganske andre forbindelser enn de rent profesjonelle. Det er med avsløringen av Tajiks uryddighet rundt pendlerbolig all grunn til å huske hennes og nåværende ektemann Skards pølsefest og se på hvilke journalister som har pleid omgang med de hittil avslørte svindlerne, for Tajik er jo ikke alene om praksisen. Det er all grunn til å stille spørsmål ved hvorfor pressen ikke har avslørt pendlerboligsakene – inkludert Tajiks – for årevis siden.
Vanlige folks bosted
Mens Tajiks Facebook-post om hvor slemme de er i Aftenposten nå har mistet interesse fordi pendlerboligavsløringen er en mye varmere potet, er det all grunn til å se nærmere på den likevel. Den sier nemlig mye om hva den nåværende Arbeids- og inkluderingsminister Tajik mener om vanlige folks boform. Slikt skal hun selv ha seg frabedt.
Det var ikke aktuelt for meg å be PST gjøre vurderinger av eller sikre boligen til min nåværende ektefelle, Kristian, i 2019. Dette fordi leiligheten han hadde da uansett ikke kunne være mitt faste bosted på den tida, selv om Aftenposten feilaktig forsøker å fremstille det slik. Det var kun to soverom i denne leiligheten, og på det tidspunktet vi ville i perioder være fire. I praksis ville dette bety at et familiemedlem da måtte flytte ut på sofaen, skriver Tajik.
Som om hun skal ha folk til å tro på at leilighetens to soverom ikke kunne huse fire personer, kommer Tajik med et merkelig argument som tilsier at hennes nåværende ektemann til vanlig ikke kunne la barna sine dele soverom. Hvordan hun mener utsagnet skal forstås vites ikke, men det synes lite troverdig å anta at Skard brukte det ene soverommet til ett barn og hadde det andre på eget soverom når han hadde samvær, mens Tajik benyttet det ekstra soverommet når barna ikke var tilstede. Det er faktisk eneste mulige tolkningsramme for Tajiks merkelige påstand. Hun mener i fullt alvor at dette underlige kravet om eget soverom er skattebetalernes ansvar.
Men det blir jo enda merkeligere, for pendlerboligen hun endte opp med for seg og sin familie var også en treroms leilighet. Noen trerommere er kanskje finere og mer beboelige med mann og tidvise barn enn andre, hva vet vi?
Halvsannheten om PSTs vurdering er forøvrig belyst godt av Aftenposten, som endelig publiserte saken Tajik advarte om. Der framkommer det at PST aldri vurderte sikkerheten da Tajik søkte om pendlerbolig i 2019, og sikkerhet er heller ikke nevnt i Stortingets tildelingsbrev, som Aftenposten har fått innsyn i.
Det vesentlige her er at Tajik selv mener seg berettiget til større bolig enn øvrigheta – og forventer at det skal betales og serveres. Det vitner om et selvbilde som ikke er direkte hyggelig og inkluderende, men snarere kravstort og storforlangende, og saken bør ikke få ligge til tross for at den kun omhandler en tidsperiode på tre måneder.
Bør gå av
Etterhvert som Hadia Tajiks huskestue blir stadig vanskeligere å stå oppreist i, kommer også det forventede kravet om at hun bør fratre stillingen sin. Advokat Olav Lægreid er koordinerende advokat under rettshjelpsordningen for de mange ofrene for Nav-skandalen. Han er slett ikke imponert.
– Tajik bør ta denne saken på stort alvor. Det er klart dette går ut over tilliten til henne som statsråd. Da bør hun vurdere de konsekvenser det er vanlig å ta. Det er å trekke seg, sier Lægreid.
Advokaten mener saken kan være mer alvorlig enn saken hvor tidligere Krf-leder Kjell Ingolf Ropstad trakk seg i fjor.
Han mener det virker spesielt at Tajik ikke husker mer av det som ble gjort.
– En Nav-klient som sier at han ikke husker, vil i hvert fall ikke bli trodd, sier Lægreid til NRK.
Tajik har vært så lenge i folden hos både eget parti og hos mediene at hun ikke evner å se seg selv som et helt alminnelig menneske og heller ikke underlagt alminnelige moralske vurderinger. Det hun derimot bør oppleve seg underlagt, ikke minst i kraft av selv å være jurist, er de rent rettslige spillereglene, der det er økonomisk juks er straffbart.
Imponert er heller ikke vi, som har opplevd Tajiks selvberettigelse og kommanderende form. HRS har flere ganger blitt kontaktet av folk rundt Tajik, der vi er blitt «bedt» om å fjerne noe vi har sagt om henne eller bedt om å omskrive. Hun hadde sittet kun noen dager i dagens statsrådspost før vi på e-post fikk kjeft for en bildemontasje av henne, der det ble «truet» med brudd på presseetikk.
Eksempelet er i det store og hele lite, men at Tajik lot muligheten til å selv trekke fram ungdommens dårskap og dårlige vurderingsevner ligge da Ropstad måtte gå av, er helt påtakelig. Når man ikke selv ser at en selvinnsiktens bønn om tilgivelse og løfter om bot og bedring fungerer bedre enn å avvente og kaste ut årets røykteppe, da har man mistet kontakten med både fornuft og vanlige folk.
Verden fungerer slik at folk er den de tillates å være. Tajik har blitt tillatt å være den hun i dag framstår som; hevet over både loven og normal folkeskikk. Det er mange aktører som har tillatt henne å bli sånn, så er spørsmålet som gjenstår hvorvidt hun kan fortsette å inneha disse autoritære tendensene og samtidig være Arbeiderpartiets kronprinsesse. Det handler verken om hennes politiske dyktighet, dådyrøyne, pølsefest eller intelligens. Det handler om hva demokratiet reelt sett tåler.
(Fotomontasje: HRS)