Jeg har et hijab-bilde som har brent seg fast på netthinnen, som dukker opp hver gang påstanden om at det er frivillig å bruke hijaben dukker opp.
I Tollbugata i min hjemby Drammen går et ungt par med barnevogn og hvite bæreposer. Det er juni og varmt og solbrente skuldre og shortskledde ben passerer leende. Kvinnen er kledd i sort fra topp til tå, det er vanskelig å skimte konturene av kroppen hennes. Hun dytter barnevognen foran seg og har stablet de fulle bæreposene under vognen. I tillegg har hun en pose i hver hånd. Hun ser ned. Mannen er kledd lett og ledig. Han bærer ingenting. I vognen sitter et jentebarn jeg anslår å være to år gammel. Kinnene er runde på småbarns vis. Den tilsvarende runde lille munnen og de runde øynene gir henne et dukkeaktig utseende. Også hun er tildekket, riktignok ikke i sort, men hijaben er stramt festet rundt det lille hodet. Jeg klarer ikke fri meg fra tanken om at hun femten år senere vil si hun har valgt den selv – og at hun vil hylles i norske medier for det «tøffe» valget.
Symbolikken
Det er hijabdagen 1. februar. At et religiøst, politisk plagg skal ha sin egen dag er i seg selv absurd, men at hijaben løftes fram i norske medier som symbol på alt fra feminisme og individuell styrke til skjønnhet, er strengt tatt ubegripelig. Og promoteringen av dette påståtte frihetssymbolet blir stadig sterkere.
Det nok ikke mange journalister eller politikere vet er følgende: 1. februar er neppe et tilfeldig dag for å hylle hijaben, for det var 1. februar 1979 at Khomeini landet i Teheran etter sitt exil i Frankrike. Dette gjør jo hijabdagen enda mer makaber.
Da vi omtalte hijabdagen for et år siden, skrev jeg:
Pussig nok har hijaben blitt et feministisk symbol i Norge. At det er i Norge og andre vestlige land dette tøysete paradokset oppstår, er selvsagt ikke tilfeldig. «Jeg kan velge selv!» roper du, iført symbolet på kvinneundertrykking og død. Ja, selvsagt får du velge selv. Du er i Norge. Du kan velge å gå med hva det måtte være, og samtidig si at det bare handler om identitet og nærmere deg, min Allah.
Jeg klarer ikke bli imponert. Jeg klarer ikke se noe annet enn at du bærer et trass-tørkle rundt hodet, et ikke-solidarisk plagg andre kvinner dør for å kaste. Stå der og trass, men forvent ikke å gjøre det uten å møte kritikk.
I løpet av året som har gått har ikke behovet for kritikk blitt mindre. Den trassige latskapsfeminismen har på samme tid blitt løftet gang på gang, kanskje verst av Dagsavisen, som viet en hel forside til hyllest av hijabkledde kvinner og omtalte dem som «modige» for å bruke verdens mest utbredte kvinneundertrykkende plagg. Selv ikke i forbindelse med årets hijabdag synes Dagsavisen at den nevnte forsiden var nok, de fortsetter hijabhyllesten mandag, og skriver:
Nabila er ikke Nabila uten hijab. Hun følger seg ikke trygg uten.
I Norge utsettes vi jevnlig for disse mediekampanjene for hijab, mens i Iran kjemper kvinner med livet som innsats mot denne ufriheten og tvangen. Hvorfor klarer ikke norske medier å innse at at hijabkvinnene de promoterer reelt sett kun gir uttrykk for en kultursammenblanding? Promoteringen av undertrykkelse er medbragt kultur, mens friheten til å velge plagget er en frihet gitt av norsk kultur.
#NoHijabDay
Det finnes reelle feminister som kjemper for retten til å kaste hijaben, retten til ikke å bli ansett som vandrende kjønnsorganer dersom de viser håret, retten til samfunnsdeltakelse på linje med menn, retten til individuell frihet. Mange av disse er kvinner både i og fra islamdominerte land, og de samler seg som en motstemme mot hijabdagen under emneknaggen #NoHijabDay.
Twitterbrukeren zaakra minner om hvorfor det er viktig å vise solidaritet med kvinner som påtvinges plagget snarere enn solidaritet med kvinner som påstår seg hetset i Vesten for selv å ha valgt å dekke seg til.
A reminder that February the 1st is #NoHijabDay pic.twitter.com/DV52N4NgU6
— zaakra ?️⚧️ (@zakrieyaa) January 25, 2022
På Facebook kjemper også gruppen My Stealthy Freedom mot bruken av hijab, som i dette innlegget vi tidligere har belyst, og som viser undertrykkelsens sanne ansikt.
My Stealthy Freedoms varemerke er kvinner i Iran som legger ut bilder av seg selv- uten den tvangspålagte hijaben.
Det er nettopp fra My Stealthy Freedoms Facebookside vi finner denne rørende historien om en mor og hennes syv år gamle datter. Mor skriver:
«Min lille jente er tvunget til å bruke hijab, men jeg går med henne hver dag til skolen uten det obligatoriske sløret. Å tvinge ei jente på syv år til å bruke hijab er barnemishandling og vi bør ikke tie.»
En uønsket dag
Hijabdagen er en uønsket dag for tusenvis av kvinner. Iranske Masih Alinejad har delt en video av en annen iransk kvinne som forklarer hvorfor dagen er uønsket. Hun sier rett ut at hijaben er et våpen som brukes for å kunne arrestere kvinner og kaste dem i fengsel, et middel for å straffe kvinner – helt uten grunn.
She has a message for World Hijab Day: “We don't want hijab day, we want #NoHijabDay. Hijab is a weapon used to arrest women and throw them in jail. To punish them for no reason.”
Walking unveiled in Iran, women can get arrested, lashed and imprisoned. #LetUsTalk#FreeFromHijab pic.twitter.com/AG7J87UWT2— Masih Alinejad ?️ (@AlinejadMasih) January 31, 2022
Vi må slutte å kjempe den omvendte kampen der kampen for å bruke hijaben likestilles med kampen for å kaste den. I respekt for og solidaritet med kvinner er vi nødt til å ha øye for hvordan kvinner i de muslimske regimene setter livene sine på spill for kampen for frihet og likestilling. Det er det som er reell feminisme.
Forsideillustrasjon: Fotomontasje HRS