Den vesteuropeiske keiseren står naken, og iherdig posering med multikultur, tredje kjønn og det grønne skiftet evner ikke å dekke over et nedbygget forsvar og tilsvarende nedbygget energisikkerhet. Alle disse skrittene Vesten har gått – med en skråsikker venstreside i front – har blitt tatt med en tro på at krig er utdatert, noe som hører fortiden til, noe som ikke vil forekomme i vår egen bakgård. Det er ikke bare en utopisk tanke, det er en gjennomført ideologisk tro på at alle mennesker på jorden enten er som oss eller vil bli som oss etter kort tid i møte med oss.
Oppvåkningen bør være like brutal som bildene fra Ukraina, der Putins raketter knuser et helt folks drøm om demokrati. At «alle» lar seg overraske av krigshandlinger som framstår uprovoserte, ulogiske og rett ut sagt uten fornuft, vitner om et Vesten uten forståelse for den autoritæres psyke. Autoritære mennesker motiveres ikke utelukkende av makt, de motiveres av situasjoner der de kan utnytte muligheter. Ikke fordi de må gjøre noe, men fordi de kan.
Utopiens utforbakke
Enhver som har lullet seg inn i den deilige selvpiskingen der Vesten er ansvarlige for all verdens lidelse, der hvite menn(esker) har et nær medfødt ansvar for ethvert overgrep og enhver dysfunksjon i andre samfunn enn vårt eget, bør se hvilken tankeonani de har bedrevet når de ser Putins herjinger. Man kan ikke legge skylden på verken USA eller NATO når man ser på hva som skjer, det er en selvsentrert, patetisk analyse. Uprovosert, ufornuftig krigføring er et uttrykk for en stormannsgal manns vilje til å vise at han kan, selv når han på ingen måte må.
Og selvsagt kan han – mot et Vesten som bærer preg av en svakhet han forakter. Jo mer irrasjonelle de vestlige, demokratiske samfunnene har blitt, jo mer forakt har Putin øyensynlig opparbeidet. Å anta at han har følt seg truet av et Vesten som i hovedsak vil føre dialog og bygge vindmøller er en svært lite sannsynlig antakelse. Snarere er Putins framferd et uttrykk for avsky og et reelt ønske om å skremme – fordi han kan skremme.
Den kanadiske psykologen Jordan Peterson la torsdag ut en tankevekkende påminnelse på Facebook, som omhandler temaet «hvordan du mister frihet». Dersom man ser Vesten i lys av hans forklaring, kan man kanskje enklere se hvordan Vesten har endret seg og således satt seg i en sårbar posisjon overfor en autoritær russisk president.
De vestlige demokratiene har trinnvis forflyttet seg fra rasjonell realpolitikk til utøvelse av stadig flere identitetspolitiske krumspring, der fellesskapets rettigheter og trygghet erstattes med ideologisk infantilisme, særgruppers rettigheter og et så stort fravær av ytre trusler at det grønne skiftet har skjedd på bekostning av opprettholdelse av reell energisikkerhet. Dette har skjedd trinnvis, og slett ikke med noe demokratisk flertall, men ved en stadig forskyvning av allmenn aksept.
Resultatet var en brå oppvåkning for Arbeiderpartiet da de med Senterpartiet tok makten i fjor høst, med påfølgende strømkrise som en av mange kriser, men ideologien er på ingen måte død som følge av krisen, den durer og går, men kanskje, om vi er heldige, vil den måtte bremses og erstattes med rasjonalitet som følge av krigen i Ukraina.
For parallellen kan selvsagt også overføres til Putins framferd. Skritt for skritt presser han på, ikke umerkelig, men med pauserom lange nok til at ingen helt lukter lunta. Men skrittene er jo der, med annekteringen av Krim i strid med 1994-avtalen for å sikre Ukrainas territorielle integritet, den brutale undertrykkelsen av tsjetsjenske «terrorister», mulige attentat mot politiske motstandere, masseslakting av syriske sivile og den langvarige tilstedeværelsen i den østlige delen av Ukraina. De historiske parallellene er påpekt så mange steder at de er unødvendige å nevne.
Tillitsbygging
Det som bør være åpenbart for enhver politiker er at krigen på europeisk jord vil få en rekke ringvirkninger som også vil ramme Norge og den norske økonomien, og at utfasing av olje eksempelvis vil være utopisk i en situasjon der Europa skal gjøre seg uavhengige av russisk gass. Tysklands avvikling av kjernekraftverk og reduserte bruk av kull vil bli stående som en hån mot eget folk i en slik situasjon, men samtidig er dette villet politikk, helt avgrenset fra verdens realiteter, der kun en brøkdel lar seg oppta av grønne vyer og identitetspolitikk.
I et nytt politisk landskap der krig er en realitet på eget kontinent, oppstår behovet for tydelig og troverdig statsledelse. Til tross for at Russlands krigføring i Ukraina neppe vil være en trussel mot Nord-Europa og Norge, vil ikke Norge være hensatt til et fredsvakuum der utopiske drømmer om multikultur og grønt skifte kan opprettholdes. Og det er i behovet for realitetsorientert politiske føringer det blir helt åpenbart at regjeringen må foreta noen grep, ikke bare realpolitisk, men med tanke på tillitsbygging til eget folk.
I en situasjon der folkets tillit til politikerne er for nedadgående, er det helt vesentlig at regjeringen tar grep og regi om Tajik-saken, i stedet for å innta en nær kollektiv taushet som underforstått signaliserer samtykke i at Tajik selv har gjort nok for å «rydde opp».
Djevelen i detaljene
Mens ettergivelsen for grønn ideologi og identitetspolitikk har vært muliggjort i et fredelig Europa, har Arbeiderpartiet vært det norske partiet som i størst grad har bedrevet press for disse endringene over tid. Pressmiddelet har vært godhet, og det har blitt brukt hard og støtvis, ikke ulikt Jordan Petersons beskrivelse.
Mens Putin er autoritær på en så aggressiv måte at han er villig til å gå til krig, vil det finnes autoritære trekk på alle arenaer der politikk utøves, og trekkene preger også norsk politikk og politikere. Vi har tidligere sett på Støres unnvikende lederstil, og påpekt regjeringens mange svakt kvalifiserte, anonyme statsråder i saken Stakkars Støre.
Støres vei til statsministerposten har vært lang og preget av alt annet enn anonyme, snille karakterer som ikke skaper personkonflikter. Når statsministeren i dag er omgitt av statsråder som ikke har andre kvalifikasjoner enn samarbeidsvilje og middelmådig underdanighet, er det med et bakteppe av rimelig brutale personkonflikter i Arbeiderpartiet.
Men i Støre-regjeringens persongalleri er Tajik på ingen måte verken svakt kvalifisert eller anonym. Tvert om er hun både kvalifisert og ikke redd for å være høyprofilert, men når hun nå – og også Støre – håper at pendlerboligsaken skal forsvinne i kruttrøyken fra Ukraina, er det verdt å merke seg noen detaljer ved hennes håndtering av pressens avsløringer. Djevelen ligger som kjent i detaljene.
Når man skal analysere adferd, leter man alltid etter tydelige markører, altså kjennetegn som gir en idé om personligheten bak de ofte polerte karrierepolitikerne. Mens Støre umiskjennelig viser sin konfliktskyhet og dermed avslører sin manglende evne til tydelig ledelse, er Tajiks kjennetegn like umiskjennelig koblet til en autoritær personlighetsstil, og reaksjonene blant menneskene rundt henne understreker mistanken.
Det er mangelen på ydmykhet, evnen til å skape drama og evnen til bagatellisering og til og med latterliggjøring av motstemmer som viser noen lite hyggelige egenskaper hos Tajik, for ikke å snakke om den nær øredøvende tausheten fra hennes egne partifeller – mennesker man skulle anta ville komme henne til unnsetning, men som velger å la være. Sistnevnte signaliserer oftest fryktkultur, en kultur Tajik selv har skapt.
Autoritære tendenser
Da andre verdenskrig var over var det stor interesse for å forstå psykologien bak Holocaust, og en gruppe forskere ved Berkeley-universitetet i California forfattet boken The Authoritarian Personality. Boken er å regne som et sosiologisk, ikke psykologisk, verk, men det er et svært interessant studium i personlighetstrekk som forekommer hos mennesker med autoritære tendenser. Forskerne identifiserte en rekke markører, blant annet disse:
- Fryktkultur: rask til å bruke trusler og drama for å forsterke frykten og utøve dominans
- Nedvurdering av andre: «mine prestasjoner vil alltid være bedre enn dine», latterliggjøring av andre og bagatellisering av egne feilvurderinger
- Aggressivt lederskap, kjennetegnet ved fravær av emosjonell intelligens
- Fordommer og rigid tenkning, ergo krav på å ha den fulle sannheten
- Forenklede resonnementer: dårlige reaksjoner ved opplevde trusler eller i situasjoner der de føler seg mindreverdige
- Projisering: anser seg i stand til å se farer, men projiserer dem over på andre
- Overdrevent opptatt av seksualmoral
Boken er nå over 70 år gammel, men den er likevel interessant, for mens tiden går, fortsetter selvsagt mennesker med autoritære tendenser å eksistere, og handlingsmønstre er det ikke så enkelt å komme utenom. Man kan selvsagt fnise litt av siste punkt og tenke på Tajiks påstand om at varslene mot Giske var «rystende lesning», men det er andre trekk som er verre og mindre forenlige med å være nestleder i landets største regjeringsparti.
Det er ganske åpenbart at Hadia Tajiks strategi for å håndtere avsløringene av skattesvindelen var å skape stort drama og tåkelegge i forkant, men reaksjonen hennes da forholdene ble lagt på bordet var heller ikke særlig gode. Resonnementet «jeg betaler ekstraskatt» er så dårlig at det faller på sin egen urimelighet, og reaksjonen hennes etter at en rekke aviser har begjært innsyn i e-postkorrespondansen med Aftenposten, vitner om vilje til både latterliggjøring og fortsatt bagatellisering.
«Kanskje kunne e-postutvekslingen vår egne seg som novellesamling. I så fall tror jeg vi kunne kalt boken: ‘Maktas språk. Et crescendo av misforståelser og fortvilelse.’ Vi får sikkert være oppført som ansvarlige forfattere begge to, Aftenposten og jeg», skrev Tajik i en kommentar til Journalisten.
Noen vilje til å beklage overfor de flere tusen som ga henne støtteerklæringer da hun kastet ut røykteppe på Facebook har ikke vært tilstede, men enda mer autoritært enn hva man på forhånd skulle forestille seg muligheten for er det fredag ettermiddag når Dagbladet kan melde at Tajik nekter pressen innsyn i korrespondansen:
Arbeids- og inkluderingsdepartementet nekter pressen innsyn i arbeidsminister Hadia Tajik (Ap) sin mye omtalte korrespondanse med Aftenposten.
Det blir klart gjennom svar på en innsynsbegjæring departementet sendte Dagbladet fredag ettermiddag.
Tajik oppfordret i praksis pressen til å søke innsyn i korrespondansen i en kronikk i Aftenposten. Men i avslaget fra departementet hun styrer gjøres det klart at innsynet ikke gis.
Ifølge Journalisten er avslaget begrunnet med at «den aktuelle korrespondansen av privat karakter», men det er vel stor sjanse for, siden den var så omfattende, både at hun bedrev den i arbeidstiden og at den omhandler hennes rolle som politiker? «Hei, Hadia her, chatte priv?» synes ikke som en sannsynlig inngang til korrespondanse mellom en toppolitiker og en av landets største aviser.
Her skal åpenbart Tajik ha regien selv, slik hun har villet ha den siste uken, mens hun til det kjedsommelige har gjentatt at «jeg var bare 23», som om 23 er en tilstand man kan befinne seg i i årevis.
Rettferdighet
Nordmenn er i ferd med å få nok av tøysete identitetspolitikk, og krigen i Ukraina vil forhåpentlig føre til en liknende erkjennelse hos våre folkevalgte, men samtidig er nordmann opptatt av redelighet. I et Europa i endring er behovet for politisk ledelse som har tillit hos eget folk helt avgjørende.
Det betyr noe at regjeringen tar et oppgjør med Tajik og at hun får beskjed om å gå. Det er et valg hun aldri selv kommer til å ta, all den tid hun mangler den emosjonelle intelligensen som må til for å se verden gjennom andres øyne. Vi har tidligere denne uken påpekt at «Tillitskrisen Støre står i handler om at vanlige folk ser en statsledelse som er fomlete og maktesløs i situasjoner der tydelighet og rask effektuering av tiltak har vært skrikende nødvendige.»
Krigen i Ukraina fordrer statsledelse som nettopp ikke er fomlete og maktesløs, men som evner å fatte riktige beslutninger og er tydelig på at det er likhet for loven. Likhet for loven handler om rettferdighet, ikke den «likheten» Tajik forfekter, der hun vil betale det samme som hun skulle betalt dersom hun var ærlig for 15 år siden.
Adferdsbiolog Jens Andreas Huseby har forklart forskjellen på likhet og rettferdighet godt, og viser at rettferdighet er vesentlig for fungerende samfunn.
Vi foretrekker rettferdig ulikhet fremfor urettferdig likhet
I eksperimenter hvor ulik innsats og behov tas med, blir det tydelig at vi foretrekker ulikhet dersom den er rettferdig. I stedet for å kaste premiene som blir til overs, gir barn det til den deltakeren som de har fått høre har gjort ekstra mye arbeid. Og seksåringer foretrekker at den som har gjort mest skal få enda mer av fellespotten enn det som blir til overs etter at alle har fått likt. Selv ettåringer forventer at den som har gjort mest også får mest i belønning.
Så svak er motviljen vår mot ulikhet at vi synes det er greit at en eneste deltaker får hele potten hvis vi er innforstått med at tildelingen skjedde helt tilfeldig på en rettferdig måte, for eksempel gjennom loddtrekning eller «flasketuten peker på».
Det eneste rettferdige er at Tajik må gå. Antakelig er Støre også inneforstått med dette, men hans ettergivenhet og den nær kollektive politiske tausheten omkring Tajik vitner om frykt for hva hun kan komme med av utspill dersom foten settes ned for henne. Vel vitende om at mennesker med autoritære tendenser i pressede situasjoner ikke har lojalitet til andre enn seg selv, fryktes det muligens med rette at Arbeiderpartiets kronprinsesse vil kunne si noe som andre ikke ønsker skal komme ut. Det er likevel ikke redelig overfor velgerne å la henne slippe unna, spesielt ikke slik det realpolitiske landskapet har endret seg de siste dagene. Nå trenger Norge politikere med både tillit, styringsevne og vilje til å stå på folkets side. Det er tross alt folkets vilje de skal representere.
(Fotomontasje: HRS)