24. februar 2022 er en trist dag for Europa. Det er dagen da krig igjen er blitt et tema man umulig kan utelate å forholde seg til.
Etter å ha fulgt med krisen rundt Ukraina og hørt hva Russlands president Vladmir Putin har sagt, har jeg hele tiden undret meg over hvorfor han ikke er blitt tatt alvorlig nok. Det er for meg uforståelig at ikke «alle» skjønte at Putins menn ville gå inn i Ukraina, det var bare et spørsmål om tid. For når Putin sier at han vil ha den østlige delen av Ukraina, så går han etter det. Vil han ha hele Ukraina, så går han etter det. Men hva mer vil han eventuelt ha?
I Putins verden er det ingenting å forhandle om. Dette halmstrået med å få Putin «tilbake» til forhandlingsbordet, viser bare hvordan vestlige ledere tenker. De krav som Putin i utgangspunktet la på bordet var så klar tale at det i realiteten ikke var noe å forhandle om. Det betyr ikke at Putins krav nødvendigvis er helt på viddene, men Vesten satte sin lit til at han ikke er så rablende gal at han iverksetter en ny krig i Europa. Og Putin er sikker på at Europa ikke vil gå i krig for Ukraina, ikke minst fordi Nato har uttalt at de ikke vil utøve militær makt overfor Putin.
Nå vil Putin møte et Vesten som kommer til å bruke de verste metoder de kan tenke seg for å få stoppet krigføringen. Den metoden heter sanksjoner – som så langt ikke har skremt Putin i det hele tatt.
Putins verden
Putin har gjentatt og gjentatt sine krav om en omorganisering av den europeiske sikkerhetsstrukturen med stans i Nato-utvidelsen og tilbaketrekking av alliansestyrker fra landene som grenser til Russland. Dette innebærer at Ukraina ikke skal inn i Nato-alliansen, og det skal gjelde for evig tid.
Kravet i seg selv kan være forståelig i russisk kontekst, da Russland opplever seg truet av naboland som ikke er nøytrale. Problemet er bare at nabolandene bør være i sin fulle rett til selv å avgjøre egne valg uten innblanding, ellers kan det være et brudd på folkeretten, hører vi politikere og kommentatorer si. Men folkeretten er, for å si det mildt, ikke for amatører, og her er jeg amatør. Man kan likevel i mange sammenhenger, særlig når det gjelder stater i konflikt, tolke folkeretten til å være en slags politisk ideologi. Dermed blir denne «retten» lett å forstå og forholde seg til for stater eller aktører med tilnærmet samme kultur og verdier, men med økte forskjeller blir den såkalte folkeretten mer og mer uklar.
Putins tale på mandag var også en utlegning av det nye russiske imperium han drømmer om, men det var også igjen en klar beskjed om at grensen mellom øst og vest går ved Ukraina. Og da er vi tilbake til den kalde krigen. Ulike Putin-kjennere har uttalt at det vil være åpenbar feil å overse det Putin har gjentatt mange ganger, nemlig at resultatet av Berlinmurens fall og Natos utvidelse mot øst har vært «den største geopolitiske feiltakelse i det 20.århundre». Etter murens fall har Nato bare ekspandert med nye medlemsland, noe Putin hevder er et svik mot hva som den gang ble lovet av det vestlige lederskapet (som det visstnok ikke skal finnes noen formelle avtaler om).
Putin mener, som han skal ha stor støtte for i den russiske befolkningen, at Vesten har snytt Russland etter Sovjetunionens fall. Slik skaper han både Europa, Nato og resten Vesten i sitt fiendebilde, men da ved å snu det på hodet: Nato, EU og resten av Vesten har erklært Russland som sine «uvenner». Derfor vil ikke Putins krav bli innfridd og da er Russland, i Putins verden, i sin fulle rett til å ivareta sine egne interesser, selv om det betyr invasjon og det vi vanlige folk oppfatter som krig.
Dilemmaer
Nato-alliansen har ikke har mye å stille opp med hvis det foregår utenfor dets ansvarsområde. Putins strategi har, for han, vært svært så treffende. Fra første dag presset han Nato inn i et hjørne ved å stille krav som truet alliansen grunnverdier. Det som tidligere var et desperat forsøk på å kjøpe seg tid med «forhandlinger», er fortsatt en realitet: Skal Nato forhindre at Ukraina, selv om de selv har uttalt ønske om det, blir medlem i alliansen for å imøtekomme Putins krav? Skal Europa endre sikkerhetsstrukturen og dermed belønne Putin for den militære offensiven han har valgt?
Det er de fleste enige om at man ikke kan, for å stoppe Natos utvidelse mot øst kan det ikke forhandles om. Det er neppe aktuelt heller med en tilbaketrekning av alliansen styrker i Polen og Baltikum, ei heller i Romania og Bulgaria. Dermed var det ingenting å forhandle om. Vestens indirekte krav ble at Russland skulle trekke seg «tomhendt» tilbake, for de hadde ikke noe å tilby i forhandlingene. Den gikk selvsagt ikke Putin med på.
Putins plan er antakelig å sikre seg kontroll med de nabolandene som allerede ikke er Nato-medlem, der spørsmålet er om det vil gå etter andre land enn de tidligere sovjetrepublikker? I så fall kan vi kanskje snakke om en ny kald krig. Og det er nettopp det den finske presidenten Sauli Niinistö frykter.
Niinistö har rykte på seg for å være en av de få som konsekvent og over mange år har holdt jevnlig kontakt med Putin, og heller ikke stått tilbake for å si Putin imot. Som kjent deler Finland hele sin østlige grense med Russland, ikke bare en flik som i Norges tilfelle, der Finland har beveget seg mer og mer i retning av Vesten. I 1995 ble landet medlem av EU, og det skal være et stadig tettere militært samarbeid med Nato og USA. Men Russland har gitt «klar beskjed» om at både Finland og Sverige skal holde seg unna Nato-medlemskap. At konfliktnivået øker så vi også i januar da Sverige sendte soldater, fly og skip til den viktige strategiske øya Gotland i Østersjøen fordi flere russiske skip seilte tett på.
Nettopp at situasjonen ligner på en ny kald krig kan bety at de virkemidler som ble benyttet da, kan tas opp igjen. Det vil i så fall bety større gjensidig åpenhet, nedrustning og økt samarbeid i Russland-Nato-området. Men selvsagt, det vil ikke nytte hvis Putin skal fortsette å opptre som en diktator. Å stå med lua i hånda er ingen politisk vei for en enehersker med våte drømmer om et Stor-Russland, det er faktisk dømt til å mislykkes.
Sanksjoner
Jeg tror ikke at Europa i dag behersker bruk av militær makt, i alle fall ikke godt nok. Siden 2. verdenskrig har alt handlet om ikke-krig. Derfor er det sanksjoner som gjelder, for å isolere og ramme Russland hardest mulig. Det skal være en massiv koordinasjon mellom EU, Storbritannia og USA for å finne frem til de mest treffende sanksjoner, som ikke minst handler om å ramme strategiske viktige finansinstitusjoner, altså ikke vanlige banker som rammer folk flest.
I tillegg spekuleres det i om Russland vil bli avskåret fra både lav- og høyteknologiske varer produsert i USA og andre steder, det vil kunne ramme alt fra kommersiell elektronikk, produkter til computer- og mobilchips (som det for øvrig er mangelvare på allerede i dag), laser, tele-, båt- og flyutstyr. Slik eksportkontroll kan ramme Russland hardt, da de trenger det i en allerede presset økonomi.
Denne strategien brukte USA også overfor Huawei, for å hindre Kinas 5G-mobilnett. Huawei, som tidligere var verdens største leverandør av mobilutstyr og også verdens nest største smarttelefonprodusent, kunne ikke lenger kunne bruke Googles Android-programvare på sine mobiltelefoner og kunne dermed ikke gi tilgang til Googles appbutikk Google Play. Dermed var det ikke mye igjen av Huaweis virksomhet.
EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen kunngjorde i dag en ny pakke med sanksjoner mot Russland. Det gjorde hun på en pressekonferanse med Charles Michel, president for Det europeiske råd, og Jens Stoltenberg, generalsekretær i Nato.
«President Putin valgte å bringe krigen tilbake til Europa (…) EU vil gjøre det så vanskelig som mulig for Russland å fortsette sine handlinger», påpekte von der Leyen, og sa at de nye sanksjonene vil ha en «sterk innvirkning» på Russland, og «vil alvorlig svekke den russiske økonomien», samt hindre Russland i å få tilgang til ny teknologi. Hun fortalte også at Ukraina er i ferd med å koble seg fra det russiske energinettverket og at EU er klar til å støtte dem i det.
Fra før vet vi at Tyskland har stoppet opp godkjenningen av Nord Stream 2-prosjektet, gassrørledningen som eks-kansler Angela Merkel trodde skulle redde Tyskland energiforsyning i det grønne skiftet. Men å gjøre seg avhengig av russisk gass er ingen god idé, noe USA over tid har prøvd å fortelle Tyskland. Men «mutti Merkel» skulle jo redde verden. Det er ingen tvil om at lukking av denne gassrørledningen vil ramme Russland hardt, men vi vil nok også merke det i Europa, blant annet med økte priser.
Så gjenstår det å se om sanksjonene biter på Putin, så langt virker det som om han ikke frykter for en sterk isolasjon. Men hvis sanksjonene blir så treffsikre at de rammer oligarkene, da kan det være at det også kommer et internt press på Putin. Vi får lytte til hva han sier, så vet vi mer om hva som vil skje.
(Saken bygger på så mange kilder at jeg etterhvert mistet oversikten, beklager det. Fotomontasje: HRS)