Den nevnte arbeidsgruppen ble nedsatt av Solberg-regjeringen og har vært ledet av lagdommer Elizabeth Baumann. Gruppens arbeid har konkludert i en rapport som ble framlagt tirsdag. Etter gjennomlesing av den 229 sider lange rapporten kan vi tørt bemerke at den snarere burde hete «Gjør døren høy, gjør porten vid».
Overse grove brudd på utlendingsloven
I rapporten velger flertallet av gruppen å se vekk fra at utvisningsinstituttet er et middel for å beskytte samfunnet mot personer som kan utgjøre en samfunnsfare, og for å bidra til respekt for norske lover og regler. Viktigere enn samfunnssikkerhet og respekt for norske lover og regler er det at «barnets beste» blir avgjørende i utvisningssaker, hevder arbeidsgruppen, som videre konkluderer med at det ikke er barnets beste å utvise en forelder som har begått grove brudd på utlendingsloven.
Dermed tilsidesettes hele utlendingslovens formål, nemlig regulering og kontroll med at innvandringen skjer i legaliserte former, og det er duket for en innvandringspolitikk basert på hvem det til enhver tid er synd på, i motsetning til hvem som har reelt beskyttelsesbehov.
– Jeg er glad for denne omfattende og grundige rapporten, som gir departementet et godt grunnlag for å vurdere dilemmaer og spørsmålet om eventuelle nye tiltak på dette området, sier justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl (Sp).
Nullvisjon
Hvor mange dilemmaer departementet reelt sett vil stå overfor er derimot ikke gjenstand for justisminister Mehls betraktninger, for leser man rapporten ser man at dilemmaene rett og slett er ryddet av veien.
Flertallets anbefaling er at det som utgangspunkt bare bør velges utvisning i de ekstraordinære tilfellene, og ikke i det hele tatt dersom barnet har sterke interesser i at forelderen får bli i landet. Det vises til at små barn som adskilles fra foreldre vil være særlig sårbare for negative konsekvenser ved en slik adskillelse, heter det i rapporten.
«Ikke i det hele tatt» gir definitivt ikke rom for å «vurdere dilemmaer». Snarere er barneloven brukt som brekkstang for å hoppe bukk over hele utlendingsloven, uten noen som helst høyde for at en slik endring kan fungere som incentiv for illegale migranter.
I praksis vil en slik oppmykning føre til at barn blir brikker i et innvandringspolitisk spill – neppe til «barnets beste» – og rapporten er slik sett også blottet for kunnskap om barndommens funksjon i MENA-landene.
Dersom rapporten blir førende for behandling av utvisningssaker – noe den med all sannsynlighet gjør – vil det bli umulig å utvise noen for grove brudd på utlendingsloven overhodet. Har de ikke barn allerede, er beskjeden at de ganske enkelt kan skaffe seg barn når de har mottatt UNEs avslag, og oppholdstillatelsen vil være i boks.
Det synes underlig å skyve barn foran seg i utarbeidelse av det som i praksis er en nullvisjon for utvisninger.
Foreslåtte tiltak
Ser vi nærmere på de foreslåtte tiltakene fra arbeidsgruppen, forstår vi at «barns beste» har annen betydning for illegale migranters barn enn for norske barn. Oppsummert er dette hva arbeidsgruppen felles anbefaler:
- Det bør for enkelte typer av saker som hovedregel ilegge krav til tilleggstid for permanent oppholdstillatelse i stedet for utvisning, slik loven nå åpner for. Dette bør særlig vurderes for følgende kategorier av tilfeller:
- Saker der det ikke er en reell mulighet til å henvise familien til å utøve familielivet i den utvistes hjemland.
- Tilfeller hvor det er et høyt konfliktnivå mellom foreldrene, slik at det ikke kan legges til grunn at den gjenværende forelderen vil bidra til at barnet får opprettholde kontakt med den utviste forelderen.
- Gi adgang til å søke om oppholdstillatelse fra riket (i stedet for å måtte returnere og søke fra hjemlandet) der en har funnet at det ikke skal fattes vedtak om utvisning av hensyn til utlendingens barn (uf § 10-1). Dette er etter den informasjon utvalget har innhentet, praksis i dag, men forslaget går ut på å presisere dette i forskrift.
- Dersom saksbehandlingen i en utvisningssak i UDI tar lang tid, kan det fremstå urimelig om nedtelling av innreiseforbudets varighet først starter å løpe fra tidspunktet for UDIs vedtak, dersom utlendingen på det tidspunktet allerede har forlatt Norge frivillig. Det foreslås derfor tiltak som gir mulighet for å ta hensyn til om utlendingen har reist ut allerede før utvisningsvedtaket.
- Styrke rettshjelpen i utvisningssaker for brudd på utlendingsloven i saker som berører barn.
- Innta en presisering i loven om at det ved vurderingen av om utvisning er forholdsmessig, skal foretas en rimelig avveining mellom de hensyn som taler for og imot utvisning.
- Innføre bruk av en standardisert liste over momenter som beskriver barnets situasjon, som kan innta i forhåndsvarsel om utvisning.
- Vurdere en adgang til å søke om familieinnvandring noe tid før et tidsbegrenset innreiseforbud utløper, slik at tillatelsen kan «ligge klar» når innreiseforbudet utløper.
- Tydeliggjøre i regelverket at en utlending som har vært utvist, kan få tillatelse til gjenforening med barn etter utløpet av innreiseforbudet, også der en ikke har kunnet utøve samvær i utvisningsperioden.
Det totale omfanget av tiltak kan oppsummeres svært enkelt: Arbeidsgruppen anser utvisning av illegale migranter med barn som en «straff» de ikke fortjener. Samvær med egne barn – med utgangspunkt i «barnets behov» – skal være førende for alle sanksjoner, og «krav til tilleggstid» skal sidestilles med – og foretrekkes – framfor utvisning. Det blir i realiteten en lovfestet rett til å tvære ut tiden, og til slutt ender tidtrøyten uansett i oppholdstillatelse.
Bedre stilt enn norske fedre
Det er noe smått absurd ved et barnefokus der illegale migranters rett til samvær med egne barn er viktigere enn norske foreldres rett til samvær med egne barn. Til sammenlikning har ikke norske foreldre samme rettsvern i «tilfeller hvor det er et høyt konfliktnivå mellom foreldrene». Mens illegale migrantforeldre skal sikres samvær med egne barn, finnes det ingen som bryter inn og sikrer det samme i norske familier. Samværssabotasje er et omfattende problem spesielt for norske fedre og bunner som regel også i høyt konfliktnivå.
Guttorm Grundt i Mannsforum viser i et intervju med Dagsavisen hvordan norsk praksis for samvær forfordeler norske menn.
Etter et samlivsbrudd bor barnet fast hos mor i 66 prosent av tilfellene, åtte prosent bor hos far. Resten har delt bosted. Og ifølge en SSB-rapport fra 2015 har cirka én av ti fedre som ikke bor sammen med barnets mor, svært lite eller ikke noe samvær med barnet.
– Når samlivsbruddet oppstår, settes forskjellsbehandlingen inn for alvor. Mange av våre medlemmer har trodd at de lever i et land med like plikter og rettigheter, men etter samlivsbruddet blir de fortvilet og føler seg sviktet av systemet. Da betyr ikke innsatsen de har gjort som fedre eller deres tilknytning til barnet noen ting, sier Grundt til Dagsavisen.
Men gode norske fedre har ingenting å stille opp med dersom de nektes samvær med egne barn. Grundt viser til et klassisk eksempel.
– Først får far en høyere regning fra Nav, fordi mor krever økt foreldrebidrag som følge av at barna bor flere dager hos mor enn avtalt. Hvis far klager til familievernet om at mor bryter avtalen, får han beskjed om at de ikke kan gjøre noe – men at han kan gå til sak.
– Far må da ut med store utgifter til advokat, og jo lengre tid det tar før saken er avgjort i retten, desto mer befester mor sin førsteforelderrolle. Saken ender som regel med at barnet blir boende hos mor, og far er redusert til annenrangs forelder.
– Og hvis far skulle vinne fram, men mor nekter å returnere barnet, og far ber om bistand fra barnevernet, så vil mor som regel få medhold. Dette begrunnes blant annet med at far er blitt fremmedgjort på grunn av manglende samvær, som jo nettopp skyldes mors samværssabotasje. Og hvis far ikke går til sak, kan mor hevde at han ikke bryr seg, og bruke dette som enda et argument for å nekte samvær. Far står med andre ord i en tap-tap-situasjon.
Illegale migranters tilstedeværelse for egne barn er øyensynlig langt viktigere sett med norske barnefaglige briller. Mens ingen utenom Mannsforum tar tak i det som i praksis er manglende rett til samvær med egne barn, opphøyer den regjeringsoppnevnte arbeidsgruppen illegale migranters foreldrefunksjon som så viktig at allmenn rettsfølelse og samfunnssikkerhet er verdt å legge vekk.
De foreslåtte tiltakene baseres på en forståelse av at foreldrenes utvisningsvedtak blir en straff for barna fordi de risikerer å miste sine nærmeste omsorgspersoner. Parallelt vurderes samlivsbrudd i norske familier der barna mister den samme kontakten som lite viktig for «barnas beste»-prinsippet. Dersom arbeidsgruppen ikke klarer å se det vanvittige i dette, er det nå i alle fall påpekt.
Ikke bærekraftig
Hvordan reelle flyktninger skal få plass i regnestykket der enhver illegal migrant skal få opphold dersom han tar seg til landet med barn eller produserer barn mens avslag – og klagesaker durer inn i systemet inntil opphold gis til slutt uansett, vites ikke. Det som derimot vites er at en eventuell regelendring vil fungere som en hel gulrotkake snarere enn bare en gulrot på en migrantgruppe med besluttsom vilje til å ta seg til Europa.
Å se til EUs yttergrenseland og anerkjenne den innsatsen som gjøres for å dempe innvandring av økonomiske migranter har neppe vært i bakhodet hos arbeidsgruppen. Men man må undres på hvorvidt bærekraft på nasjonalt nivå har vært drøftet overhodet, for milliardutgiftene tiltakene vil påføre Norge kan neppe bestrides.
Særskilt her bør man merke seg rapportens kapittel 9.3.5. på side 180:
Unntak fra underholdskrav ved søknad om familieinnvandring
Selv om utvisning blir funnet uforholdsmessig, vil det for mange familier være vanskelig å oppfylle krav til underhold i utlendingsloven § 58 ved søknad om familieinnvandring. Utvalgets flertall foreslår at det vurderes inntas et nytt annet ledd i utlendingsforskriften § 10-11 (unntak fra underholdskravet):
Det kan gjøres unntak fra bestemmelsene i § 10-8 til § 10-10 dersom det fremmes førstegangssøknad om oppholdstillatelse om familieinnvandring av en utlending som har barn bosatt i riket, hvor utvisning ble funnet uforholdsmessig av hensyn til barnet.
Dette vil sikre kontinuitet i omsorgen, ved at omsorgspersonen kan fortsette å bo sammen med barnet i Norge etter innvilget tillatelse.
Dette er i realiteten en beskrivelse av åpne grenser der det ikke stilles noen krav til forsørgerevne overhodet, men der illegale migranter skal belønnes ikke bare med opphold, men med direkte rett til påfølgende innvandring av familiemedlemmer på skattebetalernes regning.
Emosjonell godhet
At justisminister Mehl er begeistret for det store norske fokuset på å redde verdens barn, aka barn av illegale MENA-migranter, bør ingen la seg overraske av.
Flertallet i arbeidgruppen har foreslått kraftigere oppmykinger i flere av konklusjonene.
– Arbeidsgruppen slår fast at det har skjedd synlige oppmykinger i den senere tid, blant annet gjennom høyere bevissthet rundt hensynet til barn og mer kortvarige innreiseforbud. Vi vil nå bruke tid på å avklare hvilke av forslagene i rapporten vi eventuelt vil følge opp, samt avklare om det er andre tiltak vi selv ønsker å utrede, sier justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl (Sp) på regjeringens nettsider.
Dette er helt i tråd med tanken om Norge som «humanitær stormakt», opplest og vedtatt for alvor i denne NOU-en fra 2003.
Siden tidlig på 1990-tallet har «Norge» blitt bygget opp som en internasjonal merkevare, som et spesielt fredselskende og givervennlig land med særskilte oppgaver i verdenspolitikken. Merkevarebyggingen foregår gjennom «engasjementspolitikken» – arbeidet for konfliktløsning, fred, demokrati og menneskerettigheter – rundt omkring i verden. Bildet av Norge som en moralsk og humanitær stormakt har blitt et nytt nasjonalt symbol, på linje med andre symboler som former nordmenns nasjonale identitet. Noen av de disse nasjonalsymbolene er i dag i ferd med å gå tapt.
Symboler har makt fordi det knytter seg tenkemåter, assosiasjoner og følelser til dem. De virker samlende i noen retninger og trekker grenser i andre. Symbolene virker gjennom en kulturell og emosjonell resonansbunn som ofte er stilltiende og innforstått, men som også blir brukt bevisst for å påvirke tanker og følelser.
Joda, grunnlaget for den «emosjonelle resonansbunnen» er definitivt tilstede, noe Norges nylige samtaler med terrororganisasjonen Taliban viste til fulle. Nå er det MENA-innvandrere uten beskyttelsesbehov som skal få glede av den nasjonale merkevarebyggingen av emosjonell godhet. Hvem bryr seg vel om Brasils gatebarn eller barneprostitusjonen i Pattaya når man kan skyve tilgjengelige migrantbarn foran seg og paradere egen godhet?
Hør da: – Humanitær stormakt!
Vi går ut fra at rapporten fra arbeidsgruppen leses med interesse av menneskesmuglere som villig tjener noen ekstra kroner på å ha med et barn eller tre per økonomiske migrant som vil søke lykken i Norge. Hvilke traumer disse ungene skal gjennomleve på reisen eller hvilket liv i utenforskap som venter dem i andre enden, er det ingen som peker på. Innvandringsmaskineriet skal smøres med «barnas beste», og UNE skal bli Antirasistisk Senters forlengede arm.
Setter du kaffen i halsen av både rapporten og de foreslåtte «tiltakene» bør du ha i bakhodet at dette er villet politikk og at arbeidsgruppen ble nedsatt av Solberg-regjeringen. Vi kunne gjort som Finland og latt innvandringspolitikken styres av rettferdighet ved å overlate prosessen til forvaltningsdomstolene, men «vi» vil det ikke. «Vi» vil synes synd på og vi vil vise resten av verden at vi både vil og kan konstruere en verden der alle er velkommen.
Det er som utenriksminister Anniken Huitfeldt sa på NRKs nyhetsmorgen før hun reiste til New York for å lede møtet i FNs sikkerhetsråd, her gjengitt fra Bistandsaktuelt:
– Nei, vi er ikke små, vi er jo en humanitær stormakt!
– Det er ofte de svakeste som får en større og viktigere stemme i FN når Norge styrer!
Rapporten om behandling av utvisningssaker som berører barn viser at stormannstankene har gått over i innvandringspolitisk stormannsgalskap der det «humanitære barnehensynet» vipper over i ideologisk spinn a la forsvar for innføring av tredje kjønn. Det er sannelig ikke rart folk kvier seg for å diskutere innvandringspolitikk når man fra høyeste hold møtes med godhetsargumenter av den mest outrerte sorten.