Da Taliban forlot Soria Moria hotell- og konferansesenter etter tre døgn og satte seg i den norskfinansierte privatjeten som skulle frakte ekstremistherrene tilbake til Afghanistan, var de nok rimelig fornøyde. Ikke bare hadde Norges invitasjon, der de også fikk møte diplomater fra EU og USA, indirekte gitt Taliban-regjeringen legitimitet, men de hadde også sikret seg at penger ville finne veien til Afghanistan.
Utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap) var imidlertid mest opptatt av å fortelle omverden at invitasjonen ikke minst var så viktig for å bidra til kvinners menneskerettigheter i Afghanistan. Naivt blir således bare fornavnet.
For best mulig å «sikre» at Taliban skulle lytte til kvinnenes stemme, hadde regjeringen også hentet en kvinnelig afghansk feminist ved navn Hoda Khamosh (26). Stolt kunne utenriksministeren fortelle oss hun og regjeringen således hadde bidratt til at Taliban måtte ta en seriøs samtale med en kvinneaktivist og lytte til deres krav.
Men da Taliban dro, sto Hoda Khamosh igjen. Og hun har enda ikke dratt tilbake.
Er i fare
Aftenposten har møtt Hoda Khamosh og det er ingenting – ingenting – som tyder på at Taliban har endret sitt kvinnesyn, ei heller at det finnes et snev av velvilje for å gjøre det. Tvert om, de strammer skruen.
Hodas møte med Taliban i Oslo synes å ha satt hennes, og kanskje familiens, i alle fall ektemannens, liv i fare.
Ifølge Hoda, visste hun ikke at hun skulle møte ekstremistene i Oslo, men hun hadde grepet muligheten til å utfordre Talibans ledelse. Denne opplysningen lyder selvmotsigende, for hun visste vel hvem som er Talibans ledelse? Kanskje sannheten er nærmere det hun forteller nå, nemlig at hun trodde på Taliban, at de «ville respektere oss og ville snakke med oss». Det må i så fall også kunne kalles naivt, og hun forteller da også at «tilliten forduftet».
– Norge har støttet meg, særlig når det gjelder min sikkerhet. Jeg får bli en stund til. Hvis jeg drar tilbake nå, er jeg i stor fare, sier Hoda til Aftenposten.
Vel, Norge har vel egentlig ingen valg. Det har jo regjeringen, med Huitfeldt i spissen, sørget for.
Trusler
Det mangler ikke på trusler som Hoda mottar:
«Hvis du kommer tilbake til Afghanistan, skal vi sparke fotball med hodet ditt», avsender: fremmed mann på Whatsapp.
«Skitten hore, datteren til ingen som vet hvem faren er. Hvor enn vi fanger deg, bør hodet ditt bli skåret av. Du kommer fra Iran og prøver å støtte afghanske kvinner i Afghanistan, din horemor.» Ifølge Hoda er avsender Talibans støttespillere i Afghanistan.
Og for kort tid siden skal Talibans innenriksdepartement ha publisert en video på Facebook som viser arresterte afghanske kvinner som skal «innrømme» at aktivister i utlandet presset dem til å demonstrere mot regimet. Her er Hoda, men en rød pil pekende på sitt hode, en av de navngitte.
Aftenposten viser til at en annen afghansk aktivist, Samira Hamidi , omtaler videoen på Twitter. «Hun påpeker at kvinnene ser livredde ut. Stemmene deres skjelver.»
– Dette er en ny taktikk som Taliban bruker for å vanære kvinners rettigheter og kvinneaktivister i Afghanistan, skriver Hamidi.
Hva som er nytt med denne taktikken, står høyst uklart for meg. Å ydmyke kvinner på alle tenkelig vis er så velkjent at det nesten ikke er verdt å kommentere, vel, utover at den norske regjeringen åpenbart har en del å lære.
Asyl
Hoda forteller at hun også frykter for ektemannens liv i Afghanistan. På grunn av henne kan han ikke bo hjemme, men må flytte rundt.
– Vil du hoppe av, søke asyl her?
– Jeg ønsker å dra tilbake til hjemlandet mitt, samtidig frykter jeg for livet mitt. Men hvis de arresterer mannen min, må jeg dra tilbake.
– Hvorfor det?
Hun faller sammen, gjemmer ansiktet i hendene. Gråter.
– Fordi jeg elsker ham.
Aftenpostens dramaturgi er det ingenting å utsette på, men det kan jo også tolkes som en felles asylsøknad for de to. For øvrig vil jeg også anta at den øvrige familien, både hennes og hans, står i fare hvis ekteparet får asyl i Norge på bakgrunn av det aktuelle hendelsesforløpet. Det kan også føre til (enda) sterkere sanksjoner mot de gjenværende aktivistene.
Kvinneaktivister i Afghanistan, såvel som andre menneskerettighetsforkjempere, lever helt klart farlig. Men kanskje Huitfeldt kan dra til Afghanistan og smelle neven i bordet til Taliban-regjeringen?
(Fotomontasje: HRS)