Da statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) onsdag ble spurt om han fortsatt hadde tillit til Hadia Tajik etter pendlerbolig-avsløringene, svarte han «ja». Og noe valg hadde han selvsagt ikke, det finnes ingen mellomting for en statsråd – enten har hun tillit eller så har hun det ikke. Ubehaget Støre står i etter avsløringene av Tajiks skattefusk og antatte dokumentforfalskning er likevel åpenbart. Han skyver Russland og Ukraina foran seg som en buffer mot NRKs spørsmål om en kommentar til Aftenposten og VGs avsløringer de siste dagene.
– Det er litt andre ting jeg har øverst på dagsorden, sier Støre.
Det er vanskelig å ikke synes synd på statsministeren, der han står i spagaten mellom krise etter krise, men samtidig blir det stadig mer åpenbart at Støre synes personkonflikter er vanskelige, og hans manglende evne til å skjære gjennom og uttrykke tydelighet etterlater den umiskjennelige følelsen av medynk for ham. Hadde det vært mulig å dra fram en tryllestav, vifte den over ham og si «simsalabim, du er diplomat i stedet», hadde nok mange stått klare til å trylle ham ut av statsministerrollen i ren sympati.
Ønsket om samarbeid
Støre-regjeringens periode i førersetet har vært en en heisatur i utforbakke, og det er lite som tyder på at turen er over. Tillitskrisen Støre står i handler om at vanlige folk ser en statsledelse som er fomlete og maktesløs i situasjoner der tydelighet og rask effektuering av tiltak har vært skrikende nødvendige.
Undertegnede klarte ikke engang huske navnet på Arbeiderpartiets stortingspresident Eva Kristin Hansen i morges, jeg har lagret henne i hodet som «lille Kristin», men stortingsresidentens svært pinlige pendlerboligsvindel var starten på det som raskt skulle befeste seg som et inntrykk av Støre som utydelig og konfliktsky.
Diverse tildelte statsrådsposter til mennesker som framstår mer snille og naive enn reelt kompetente har bidratt til dette inntrykket. Hvordan en statsleder går god for en olje- og energiminister med bachelor i kultur- og samfunnsvitensskap og delfag i kvinne- og kjønnsteori, er komplett ubegripelig. Tilsvarende vanskelig er det å forstå hvordan Tonje Brenna med videregående skole og 2 i matte som høyeste utdanningsnivå er rett person i stillingen som kunnskapsminister, men valget av disse utvilsomt snille menneskene sier likevel noe om regjeringens tilsettingsprosesser og vurderinger som ikke speiler noe positivt tilbake på Støre.
Skal man skinne som statsmann er det klokt å velge kompetente folk snarere enn å velge folk som ser på deg med beundrende blikk. Beundrende blikk hjelper svært lite straks det oppstår situasjoner med krav til kompetent ledelse, og med energikrisen i fanget har energiministeren vist seg så ubrukelig at Stavanger Aftenblad i Norges oljehovedstad på lederplass har bedt Støre bytte ut Marte Mjøs Persen.
Statsrådene sier indirekte mye om statsministerens prioriteringer ved valg av menneskene han vil ha rundt seg. Han vil ha mennesker som er enkle å omgås og som lite trolig vil skape personkonflikter. Det er faktisk vanskelig å se noen annen grunn til at landets øverste ledelse er en bukett middelmådige politikere som vanlige folk aldri har hørt om tidligere. Dette er konfliktsky ledelse satt i system, og under overflaten er det ikke vanskelig å forstå hvorfor det ble sånn. Det intense ønsket om samarbeid som Støre-regjeringens statsråder er et uttrykk for, oppsto som et resultat av internkonflikt uten sidestykke i norsk politikk.
Maktkåte nestledere
Støres vei til statsministerposten har vært lang og preget av alt annet enn anonyme, snille karakterer som ikke skaper personkonflikter. Når statsministeren i dag er omgitt av statsråder som ikke har andre kvalifikasjoner enn samarbeidsvilje og middelmådig underdanighet, er det med et bakteppe av rimelig brutale personkonflikter i Arbeiderpartiet.
Lars Joakim Skarvøy og Marie Melgård belyste Arbeiderpartiets indre liv i boka Arbeiderpartiet – alle skal ned. Boka er breddfull av dokumentasjon, selv om kildene er anonyme, og den tegner mildt sagt ikke noe pent bilde av den interne maktkampen i partiet.
På utsiden framsto ledelsen i Ap som et drømmelag. Jonas Gahr Støre, en intellektuell og høyt respektert gentleman. Hadia Tajik, imponerende flink, og en ung kvinne med minoritetsbakgrunn. Trond Giske, den debattsterke sluggeren med enormt nettverk og nese for å vinne valg. Partisekretær Kjersti Stenseng var grasrotas kvinne, grepa og real, med mye erfaring fra organisasjonsarbeid. Det glansbildet varte omtrent fem minutter.
Boka ikke bare forteller, den gnir inn hvor dårlig forholdet har vært mellom de to nestlederne Tajik og Giske. Nå er det nok mange grunner til å bli litt var med Giske luskende rundt, men Tajik virket nesten manisk opptatt av ham. Tore O. Sandviks hjertesukk om at «Trond kan ikke slippe en fjert uten å bli beskyldt for maktspill» framstår ikke helt uten hold i virkeligheten. Når man leser noen av opptrinnene, kan en saktens lure på om sånne folk virkelig kan styre landet. Selv om boka stort sett er dyster lesning, må man noen ganger dra på smilebåndet. Scenen der Støre tok med seg en ledercoach for å bedre samarbeidet mellom nestlederne, er malerisk. Giske sitter og holder på med mobiltelefonen sin. Tajik satt helt taus. Coachen snakket og ga råd. Støre innså fort at dette var bortkastede penger. Nå er vel det etterlatte inntrykket etter å ha pløyd meg gjennom de drøye 300 sidene at toppolitikere er mennesker de også. Med alle svakheter og skavanker som vi vanlige dødelige har. Egentlig mer enn jeg ønsket å vite, skrev kommentator Tone Sofie Aglen i Midtnorsk Debatt etter å ha lest boka.
Det som er vesentlig å merke seg er hvordan Støre lot seg overkjøre av nestleder Hadia Tajik og satte seg såret og taus i baksetet mens hun kjørte som en dampveivals over Giske.
Den jevnt politisk interesserte vil utvilsomt ha registrert at Tajik aldri har gitt ved dørene etter episoden som gjorde henne til eneste nestleder og dermed partiets kronprinsesse i januar 2018. Hun fastholder sitt påståtte moralske imperativ i varslersakene internt i partiet og har aldri uttalt noen anger for å ha trosset Støre og lest varslene høyt på partiets krisemøte.
VGs politiske redaktør Hanne Skartveit mente dengang at Støre hadde mistet kontrollen, men det som i realiteten skjedde var at Støre hadde en forventet respons. Han «frøs», altså lot seg passivisere, av personkonflikten. Støre tåler ikke personkonflikter, han makter dem rett og slett ikke. Det er ikke særlig uvanlig, men det er en dårlig egenskap når man er leder, og Støre viser ingen tegn til å ha bedret sine evner som konflikthåndterer.
Tajik tar rattet igjen
Når Tajik nå igjen forsøker å ta rattet ved å tåkelegge og bagatellisere egen skattesvindel, blir det desto tydeligere at Støre ikke klarer å sette foten ned. Han gjør som han alltid har gjort, mumler noe om tillit, slik han også gjorde da det var åpenbart at «lille Kristin» var fullstendig uegnet som stortingspresident, og forsøker iherdig å fokusere på noe annet.
Støre evner ganske enkelt ikke å lære, selv om læringspunktene har kommet tett som perler på en snor siden han ble statsminister. Da Eva Kristin Hansen-saken ble avdekket, forholdt Støre seg taus, og kom dermed så bakpå at andre partiers ledere kunne vise hans konfliktskyhet til spott og spe.
Frp-leder Sylvi Listhaug sa – mens Støre var taus – til NRK at stortingspresident Eva Kristin Hansen burde vurdere sin stilling etter at det ble kjent at hun brøt reglene for pendlerbolig på Stortinget.
– Hun bør også gi en redegjørelse om saken i Stortinget, sa Listhaug til kanalen.
Og slik ble det. I Tajik-saken forholder Støre seg tilsvarende bakpå, mens partiets kronprinsesse håndterer avsløringene om henne så elendig at hun for all framtid bør brukes som illustrasjon på maktarroganse-begrepet. At Støre sitter musestille og håper å kunne «frede» henne grunnet foreldelsesfrist er bare leit. De få ordene har uttalt til VG onsdag formiddag befester inntrykket av en leder som lar sin maktarrogante nestleder fortsette å holde roret, slik at han selv slipper.
– Fikk du vite om denne saken i vettingen før Hadia Tajik ble statsråd? Hvis ikke, når fikk du vite om den?
– Det har jeg ingen kommentar til, sier Støre.
Regjeringen har samtaler med potensielle statsråder før de blir utnevnt blant annet for å avklare om det finnes problematiske saker som komme frem.
– VG har avslørt at Hadia Tajik fikk tildelt skattefri pendlerbolig på bakgrunn av en leiekontrakt hun aldri brukte. Hva er din kommentar til saken?
– Min kommentar er at hun svarer på de spørsmålene hun får. Det har hun gjort hele veien, sier Støre.
Men det er jo ikke at Tajik har svart på spørsmål hele veien som gjør det nødvendig for Støre å ta tak, det er hva hun har svart. Og det er vesentlig for folks tillit at Støre er tydelig på hvorvidt han visste hva Tajik hadde foretatt seg før pressen fikk tak i informasjonen. Støres uttalelser kan sees som et uttrykk for Arbeiderpartiets generelle maktarroganse, men framstår snarere som feig uthalingsstrategi.
Nå er det vanlige folks tur til å synes synd på Støre. Tajik oppfører seg som et uspiselig brelebarn som selv bestemmer at hun ikke fortjener smekk på lanken, og Støre har en historie med å ikke orke å gi den nødvendige smekken. Han må gjerne fortsette med uttalelser av typen «pappa er på jobb og har ikke tid», men Tajik-gate kan bli spikeren i kisten for Arbeiderpartiet. En ting er mange små fingre som stjeler av godteposen, en annen er statsledere i for store sko. Det er sistnevnte som vekker medynk, og da er løpet kjørt. Selv ikke trauste nordmenn stemmer på folk de synes synd på.