Vi sperret opp øynene i går da vi så denne artikkelen hos Nettavisen (se faksimile under). På artikkelens hovedbilde ser man med all tydelighet at personene på togstasjonen i Polen ved grensen til Ukraina er av afrikansk herkomst.
Det interessante er at Nettavisens artikkel ikke nevner med ett ord hva alle kan se. Avisen snakker kun om «ukrainske flyktninger».
Hevdes å bli møtt med rasisme
Expressen har på sin side en «rasisme-reportasje» om folk som stoppes på grensen mellom Ukraina og Polen. Under overskriften «De var fulle og slo oss med stokker» forteller avisen at de har møtt «flere mennesker av afrikansk og asiatisk herkomst som har vært i Ukraina for å studere og nå ikke kan forlate landet».
En av dem, en afrikaner fra Kamerun, forteller dette om grensen mellom Ukraina og Polen: Kvinner og barn fikk passere grensen uten problem. «Men de svarte mennene ble oppstilt i en flere hundre meter lang kø og vi måtte vente under forferdelige forhold. Ingen brydde seg om å høre på oss, de prioriterte bare hvite. Men vi vil ikke være igjen her, vi har rett til å forlate (Ukraina, red.), det er krig her.»
På togstasjonen i Lviv rapporterer Expressen at «togstasjonen er full av mennesker, både menn og kvinner av ulik etnisitet».
Expressen har også sett videoer av uniformerte menn som bruker vold for å stoppe menn fra å komme ombord i tog. Som kjent har Ukrainas president, Volodymyr Zelenskyj, beordret alle menn i landet mellom 18-60 år om å bli i Ukraina for å kjempe mot russerne. Hvem mennene som stoppes er, sies det ikke noe om.
Utnytter krigen?
Nyheter i dag sin journalist, Chang Frick, har nettopp besøkt et flyktningmottak i Polen like ved grensen til Ukraina. Han kan fortelle at på mottaket var arabisk det mest fremtredende språket.
«Jeg så også noen hazarer (sjiamuslimer i Afghanistan, red.). Utenfor flyktningmottaket snakket de fleste slaviske språk. De fleste fra Ukraina har noen som kommer og henter dem. Jeg forsøkte å finne ut hvorfor så mange fra Midtøsten, men også Nord-Afrika, flykter fra krigen i Ukraina. Jeg har en meget sterk mistanke om at det er snakk om personer som tidligere har forsøkt å komme inn i Polen via Hviterussland.»
Chiang Frick på Twitter 27. februar.
Dagen etter forteller Frick at han har fått «bekreftelse fra en ukrainsk kvinne at det sendes busser fra Hviterussland til Ukraina med mennesker fra Midtøsten. Hun er opprørt og gråter nesten. ‘Disse menneskene tar plassene som ukrainske kvinner og barn behøver'», sier Frick at kvinnen uttalte.
Bildet som tegner seg er at det er tre grupper afrikanere og menn fra Midtøsten som prøver å rømme Ukraina: 1. De er lengeværende migranter som aktivt har blitt transportert over grensen til Ukraina av hviterussiske myndigheter. 2. De arbeider i Ukraina. 3. De er studenter i Ukraina.
Uhørt
At disse mennene tar transportmidler ut av Ukraina nå på bekostning av ukrainske kvinner og barn er helt uhørt. Migrantene må ikke gis opphold i Europa, og hvis det var tak i disse arbeiderne og studentene, så hadde de jammen meg stilt opp sammen med ukrainske menn og kjempet for landet som både har gitt dem arbeid og mulighet for utdannelse.
Men de har nok ikke den nasjonale kjærligheten til Ukraina, som Inger Støjberg i dag påpeker som kjernen i det ukrainske folkets motstand mot Putin. Akkurat det signalet burde europeiske ledere, Norge inkludert, merke seg.
Som professor i sosiologi, Sigurd Skirbekk, har sagt det: 2. verdenskrig ble den ultimate assimileringstesten av tyske innvandrere i USA. Hvilken side ville de velge? Tyske amerikanere bestod prøven med glans og bidro til å bekjempe Hitler og hans menn.
(Forsidemontasje: HRS)