De foreldreløse ukrainske barna som eventuelt ender opp i Norge, kommer i all hovedsak fra ukrainske barnehjem, der de er ivaretatt av ukrainske ansatte. Det er barn som enten mangler foreldre eller har foreldre som av ulike årsaker ikke kan ta vare på barna, men hovedpoenget rettslig og barnefaglig sett er at barna er ivaretatt, og at de også ved retur til Ukraina vil være ivaretatt. Dette er ikke barn som kommer fra en situasjon med aktiv omsorgssvikt.
Direktør Mari Trommald i Bufdir vil likevel ikke gi Ukrainas ambassadør til Norge, Viacheslav Yatsiuk, noen garanti for at barna returneres til Ukraina etter krigens slutt, til tross for at Ukraina mener en retur vil være i barnas beste interesse.
– Nei, det vil ikke være snakk om en generell garanti. Det må vurderes i hvert enkelt tilfelle, sier Trommald til NRK.
– Hvorfor er det vanskelig å gi en slik garanti?
– I Norge er vi opptatt av å vurdere hvert enkelt barn for seg. Det handler om hvilken tilknytning man har, hvilken mulighet man har for å vokse opp i et trygt nettverk. Er det foreldre eller besteforeldre så er det helt klart at det blir jo en helt annen sak enn hvis man ikke har den typen relasjoner i hjemlandet. Så her må man vurdere dette i hvert enkelt tilfelle, fastholder Bufdir-lederen.
Dobbeltmoralen
Det er flere problematiske sider ved Bufdirs holdning til de ukrainske barna, men den aller mest åpenbare er presumsjonen om at norsk offentlig omsorg er bedre enn ukrainsk offentlig omsorg, for det er rimelig åpenbart at dette vil være omsorgsalternativene for disse barna.
Et annet stort problem ved Bufdirs holdning er at den er vekslende, for «barnets beste» defineres ulikt for ulik opprinnelse.
Ser vi tilbake til migrantkrisen 2015, utløste denne opphold for en rekke enslige mindreårige asylsøkere. Begrepet «ankerbarn» oppsto lenge før denne krisen, men det var i denne perioden en oppblomstring av enslige mindreårige migranter som var utsendt som «anker», slik at familien kunne følge etter ved å søke opphold på grunnlag av familiegjenforening.
Utlendingslovens §43 regulerer familiegjenforeninger for disse barna.
Familiegjenforening mellom barn med opphold etter §§ 28 eller 34 og barnets foreldre og søsken
Søkere som er foreldre til barn under 18 år med opphold i riket etter §§ 28 eller 34, har rett til opphold. Det er et vilkår at søkerne skal bo sammen med barnet. Dersom søkeren er enslig mor eller far, har den av foreldrene som hadde foreldreansvaret og som barnet bodde fast sammen med i hjemlandet, fortrinnsrett til opphold i Norge.
Det paradoksale her er at grov omsorgssvikt, altså å sende egne barn på en potensielt dødelig reise for å sikre familiens økonomiske framtid, «belønnes» med familiegjenforening. Hadde norske foreldre utøvd samme form for foreldreskap overfor barna sine, ville «belønningen» vært at staten overtok omsorgen for barna, men når det gjelder MENA-migranter er familiegjenforening «barnas beste».
Den norske forståelsen er altså at omsorgssviktende MENA-foreldre er til MENA-barns beste, mens ukrainsk omsorg ikke er barns beste. Det er en underlig dobbeltmoral, men fellestrekket ser ut til å være at den omsorgen som utøves på norsk jord og er bestemt av norske myndigheter er best for barna okke som. Det er sannelig ikke rart Norge får mye kritikk for sin barnevernspraksis.
Kan utløse diplomatisk krise
Om Bufdirs holdning til Ukraina vedvarer, vil den i verste fall føre til nok en diplomatisk krise utløst av norsk forståelse av «barns beste». Det er nemlig ikke første gang Norge påstår å vite best.
I forskningsartikkelen Diplomatisk hodebry: internasjonale reaksjoner på utvalgte avgjørelser i norsk barnevern av Sunniva Cristina Bragdø-Ellenes og Stina Torjesen, ser forfatterne nærmere på norsk barnevernpraksis og tre av sakene som har skapt reaksjoner internasjonalt.
Våren 2016 demonstrerte over 8000 personer i elleve land mot det norske barnevernet. I løpet av de siste ti årene har det vært flere saker som har utløst sterke reaksjoner i hjemlandene til utenlandske statsborgere berørt av det norske barnevernets avgjørelser. Høsten 2019 var over tjue saker klaget inn til Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD). Russland og Romania har også brukt sin taletid i Europarådets parlamentarikerforsamling (PACE) og i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) til å gi negative beskrivelser av norske barnevernprosedyrer.
I denne forbindelse er det verdt å nevne at Norge i løpet av de siste årene har fått 11 dommer mot seg i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD), samt at gjennomgangstema i dommene er at norsk barnevern for tidlig bestemmer seg for at omsorgsovertakelser skal være langvarige, samt at det har vært for lite samvær mellom barn og foreldre. Sakene Norge er dømt i omfatter både norske og innvandrede foreldre og barn.
Garanter retur
Det bør være med en viss ydmykhet Bufdir uttaler seg om ukrainske barns framtid. Norsk barneverns mandat er ikke at enhver avgjørelse skal være til barnets beste sett gjennom norske øyne, men at barn skal ha det godt nok totalt sett.
Til NRK sier Yatsiuk at også Ukraina har barnas beste i tankene, og at det beste for barna vil være å garantere dem retur til hjemlandet.
Ukrainas ambassadør til Norge er enig i at det som er best for barna må prioriteres i disse sakene.
– Det er akkurat det den ukrainske staten forsøker og oppnå i vår dialog med norske myndigheter. Vi tror også at mens denne russiske aggresjonen pågår mot Ukraina, vil det være bra for barna med et midlertidig opphold i Norge. Men vi er også sterkt overbeviste om at når krigen er over, vil det være veldig viktig for disse barna å komme tilbake til sitt moderland, sier ambassadør Viacheslav Yatsiuk til NRK.
De aller fleste barn ønsker seg hjem igjen når de er fjernet hjemmefra. Det må ikke Bufdir glemme når de lener seg på «individuelle vurderinger». Det er ikke alle verdens barns beste å forflyttes til Norge, selv ikke når hjelpeviljen er stor. Det beste for barn er ofte noe annet og mer enn hva det norske barnevernet gjør seg tanker om.