Bertel Haarder (Venstre) er en av Danmarks mest erfarne politikere og kjent både for sitt engasjement og temperament. Med totalt over 20 år i regjering er han dessuten Danmarks lengst sittende statsråd, og per se er han Folketingsrepresentant i en alder av 77 år. Haarder, som vi i HRS har gleden av å kjenne, er en mann som vet hva han snakker om.
I Jyllands-Posten (bak betalingsmur) gjør Haarder seg noen tanker om både kriger, kulturforskjeller og offerrollen.
Historie
Med henvisning til krigen i Ukraina, konstaterer Haarder at det igjen er en despot, som han ikke engang vil navngi, som har satt verden i fyr.
«Han føler seg omringet fordi alle Russlands naboland i Sentral- og Øst-Europa flykter inn i den frie verdens allianser. De flykter fra ham. Han drives av gamle russiske forestillinger om et Storrussland. Russlands vugge sto i Kiev. Han mener at han har historien på sin side. Men det har Danmark også, hvis vi vil ha Skåne, Halland, Blekinge og hele Slesvig tilbake. Det var pæredanske kjerneland.»
Poenget til Haarder er at forestillinger om historiske grenser er dødsfarlig, rett og slett fordi det kan føre til evig krig. For å forstå det bedre, er det bare å lese VGs Yngve Kvistad sin eminente kommentar «Kulturkrigen».
Haarder viser til at det var et mirakel at Danmark etter 1.verdenskrig fikk halvparten av Slesvig tilbake etter en folkeavstemning. Mirakuløst er det også at mindretallet ble sikret fulle rettigheter – som de kan lære noe av på Balkan.
«Men serberne kan ikke glemme deres nederlag til muslimene på Solsortesletten i Kosovo i 1389. Offertenkningen lever videre. Selv om Kosovo nå er 80 prosent albansk/muslimsk, kan serbiske ledere fortsatt begeistre folkemasser med nasjonalistisk retorikk. Det samme i Bosnia, hvor serberne i juli 1995 myrdet 7.000 bosnisk-muslimske menn og gutter i skogene i Srebrenica på ordre fra den krigsforbryterdømte Radovan Karadzic. (…)
Kroatene støttet nazistene under krigen og myrdet mellom en halv og en million serbere, hvoretter serberne og kommunistene hevnet seg og myrdet et tilsvarende antall kroater. På tross av at de to folkeslag ligner hverandre, både hva gjelder etnisitet, kultur, språk og religion. Blir de noensinne forlikt?»
Det tviler Haarder på, ikke minst etter samtaler med den serbisk-danske forfatteren Birgithe Kosovic.
Naivt
I en samtale mellom Birgithe Kosovic og Bertel Haarder, tilkjennegir Kosovic at hun finner den danske troen på integrering og multikultur «temmelig naivt». Ifølge Kosovic, vil folk, om de får valget mellom multikultur og apartheid-lignende adskillelse, foretrekke det siste, med henvisning til de etniske parallellsamfunn – som vokser uansett alle mulige velmenende tiltak.
«De kom hit fordi høyresiden ville ha billig arbeidskraft, og venstresiden ville være veldedige med sitt mislykkede folkeoppdragelsesprosjekt. Etter hennes syn er det flerkulturelle idealet like feil som kommunismen. Man kan ikke være både kristen, muslim, kroatisk og serbisk, svart og hvit, så lenge kulturforskjellene stikker dypere enn mat, musikk og toleranse.»
Språktilegnelse er kanskje noe av det letteste, selv om det kan ta et halvt liv, men det avgjørende er at innvandrere ikke ser seg selv som ofre. For jo mer offertenkningen får rotfeste, jo vanskeligere blir det å omtolke sin historie, fastslår Haarder, og viser til at Kosovic ikke har noen tro på at to eller flere folkeslag kan leve i samme land. Kosovic peker på USA, hvor sorte og hvite har levd sammen i 400 år – uten å bli ett folk.
Ifølge Haarder, vil tvangsblanding av folk med såkalte ghettopakker (en politisk bestemt plan for å forbedre de sosiale forhold i innvandrertette områder) innvandrerne igjen se på seg selv som ofre, mens den øvrige befolkningen vil oppleve seg som offer for innvandrerne som har endret Danmark.
Aksepter forskjellene
Så er det neppe noe galt med å endre Danmark – hvis det hadde vært til det bedre. Men det er akkurat det som er problemet. Mye av innvandringen i Danmark, som i Norge og i de fleste vestlige land, byr på så mange problemer at man skjønner at ideen om «å bli som oss» er totalt urealistisk. Slik er det derimot ikke med ukrainere, de er i utgangspunktet mer lik oss.
I Danmark var det rundt 13.000 ukrainere før flyktningkrisen ble utløst, og de skaper ingen problemer, sier Haarder. Nettopp derfor blir ukrainere nå mottatt med både åpne grenser og åpne armer, både av kommunene som får fylt noen tomme hus, og av landbruket, gartnerier og produksjonsvirksomheter som (igjen) får tilgang til utenlandsk arbeidskraft, påpeker han.
Men denne positive «forskjellsbehandlingen» ser som kjent ikke alle med like blide øyne på. Også i Norge har debatten dreid seg om påstander om umenneskelighet, rasisme og islamofobi. Det har vært klaget på forskjellsbehandling når ukrainere får ta offentlig transport gratis, men de som klager holder kjeft når ikke-vestlige innvandrere får skattefinansierte førerkort eller blir tildelt bolig med forkjørsrett i boligkøen. Da er det ikke mye roping om forskjellsbehandling, men nå er de ofre fordi noen får noe de ikke får. Offertenkningen er like skadelig som den er seiglivet, sier Haarder, fordi den stammer fra adskilte identiteter. Haarder spør: Vel, hvorfor blir det så ikke ansatt langt flere flyktninger fra Midtøsten og Afghanistan, herunder de altfor mange kvinner, som ikke arbeider?
Kosovics svar var at det er forskjell på ukrainere og muslimer. Det betyr noe om de lever som oss selv og har de samme verdiene. Det er én av mange grunner til at skiftende regjeringer – danske må jeg vel legge til – ønsker å hjelpe flyktninger i nærområdene fremfor å hjelpe dem her, sier Haarder.
Selvsagt skal vi forskjellsbehandle
Like selvfølgelig burde det være at europeiske flyktninger har særstatus i Europa, da vi er nærområdet til Ukraina. Ikke direkte, men indirekte da krigen ikke bare handler om Russland og Ukraina – den handler i høy grad om Europa, om EU og om NATO. Her er mottak av ukrainske flyktninger en viktig brikke.
Dessuten gir visumavtalen for ukrainske statsborgere dem gratis innreise til Schengen-landene med lovlig opphold i opptil 90 dager. Derfor er de ikke, som andre flyktninger eller asylsøkere, forpliktet til å søke asyl i det første EU/EØS-landet de kommer til. De står fritt til å reise videre til det landet de ønsker, for eksempel der de har familie eller venner. Det gjør også ukrainere umulig å sammenligne med flyktninger fra for eksempel Syria eller Afghanistan.
I Norge har hjelp i nærområdet fremfor her inntil nylig vært ansett som noe av det mest menneskefiendtlige man kan tenke, og slett ikke noe vi skal gjøre. Derfor roper «ofrene» opp igjen, også ved ofrenes selvutnevnte forsvare, men vi bør forskjellsbehandle enda mer. Som vi har sagt før: vi skal ta imot ukrainske flyktninger, men ikke som ofre, men som ressurssterke mennesker der vårt bidrag er å gjøre deres opphold her til det beste både for dem og for hjemlandet Ukraina.