Det er ikke enkelt å være et ungt demokrati, men det er heller ikke enkelt å være et langt eldre demokrati og forstå det unge fullt ut. Det synes å være det som utspiller seg nå med Polen og resten av Europa, ja, hele Vesten, i møte med krig.
Den russiske invasjonen av Ukraina er den ultimate opptakten til polakkenes verste mareritt: å komme tilbake under Moskvas styre. Men der Vesten var trege med å reagere, har polakkene forberedt seg i mange år, melder Berlingske.
Da Russland søndag bombet en ukrainsk militærbase bare 25 kilometer fra den polske grensen, overrasket det ikke mange i Polen.
– Vi har advart om det i mange måneder. Putin er absolutt klar til å angripe alle som står i veien for ham. Hvis vi lar ham vinne, vil han aldri stoppe, sa Polens viseutenriksminister Pavel Jablonski til Berlingske.
Polsk forsprang
Der Europa – i den lengste fredstiden i historien – har lullet seg inn i dialog, kompromisser, ansvarsfordeling, fred og fordragelighet, har Polen en helt annen nær historie. I det kollektive minnet og den nasjonale identiteten ligger traumatiske opplevelser fra nær fortid og vissheten om at staten Polens overlevelse igjen kan komme i fare. Polakkene er fullt ut kapabel til å kjenne igjen fienden og de vet hva som kan skape bråk og motsetninger. Det er nettopp deres hovedargument for å avvise multikultur som den ikke-vestlige innvandringen innebærer – og de tør si det, til ny hoderisting i Brussel.
Derfor har da også det polske forspranget rokert på det moralske hierarkiet i EU. For mens Polen handler, så gjør EU-byråkratene som de bruker; forhandler.
Dette ble også tydelig tirsdag da Polens statsminister Mateusz Morawiecki sammen med sine kolleger fra Tsjekkia og Slovenia viste et sjeldent mot ved å reise med tog til Kiev på vegne av EU for å møte Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj. Målet med møtet var å diskutere nye måter å støtte ukrainerne på. Hva disse «nye måtene» består i er ikke kjent enda, men bare det at noen forstår vi må tenke utenfor boksen er velkomment.
Polen har i tillegg åpnet grensene og sjenerøst nok tatt imot nærmere 2 millioner flyktninger så langt. Et tall ingen andre land er i nærheten av. I Norge er det ikke satt noe tak på antallet flyktninger fra Ukraina, men så har vi heller ikke kastet oss rundt for å avhjelpe situasjonen ved å lage luftbro. Vi har desentralisert asylregistreringen, det synes å være regjeringens nye «bidrag» innenfor landets grenser.
Offensiv
Polen er også ett av de land som presser på for å få Ukraina med i EU i ekspressfart. Berlingske minner oss om at Polen gjør alt som står i deres makt for å støtte Ukraina uten selv å gå i krigen. Selv den gamle flåten av sovjetiske MiG-29 jagerfly er Polen klar til å avgi. Ideen fikk imidlertid et klossete forløp fordi EUs utenrikspolitiske sjef, Josep Borrell, fortalte om dette på en pressekonferanse. I krig er ikke det smarteste en gjør å annonsere hva planen er. I ettertid har Polen offensivt forsøkt å «stille sine fly til rådighet» for USA, så overføringen av dem til Ukraina kunne være en Nato-beslutning. Det har visstnok ikke lykkes så langt – i alle fall ikke offentlig.
Hvor offensiv Polen er viser de også i forhold til russisk olje og gass. Som store deler av EU-landene er de avhengig av denne oljen og gassen, men målet er å frigjøre seg innen det kommende halvåret. For EU-landene samlet er målet å frigjøre seg fra de russiske klørne senest innen 2030. Det henger antakelig igjen sammen med at for Vesten er, eller kanskje vi kan håpe på «var», energi stort sett et spørsmål knyttet til klima. I Polen har det alltid vært knyttet til forsyningssikkerhet.
Ifølge Bloomberg skal den polske innsatsen være så massiv at EU for tiden vurderer å holde igjen med å utløse sin nye rettsstatsmekanisme. Denne mekanismen skal gjøre det mulig å holde tilbake utbetaling av EU-midler til medlemsland som ikke godt nok respekterer rettsstatens prinsipper, for øvrig en mekanisme som både Polen og Ungarn har sterkt kritisert.
Forsvarsstyrke
Det synes liten tvil om at mange polakker i disse tider tenker på 1939. Det var året da Tyskland – til tross for trusler fra Frankrike og Storbritannia – invaderte Polen. Og så startet 2.verdenskrig. Men nå er Polen medlem av Nato, og de har per se 10.000 Nato-soldater, inkludert 7.000 amerikanere, på polsk jord, skriver Berlingske. Så hvis Putin er gal nok til å angripe Polen, er det også som et angrep på Nato og USA.
Samtidig vekker Polens territorielle forsvarsstyrke, som ble opprettet i 2017, oppmerksomhet. Siden den russiske invasjonen av nabolandet har 600 nye polakker blitt tatt opp i styrken. 90 prosent består av sivile som jevnlig mottar militær trening, mens 10 prosent er soldater på heltid. I utgangspunktet het det at denne styrken ble opprettet som et vern mot naturkatastrofer, melder Berlingske, men det lukter «Russland» av hele prosjektet.
Berlingske har snakket med en i denne styrken, 38-årige Olga Krawczyk, som nettopp er kommet hjem etter en hard ukes øvelse.
– Jeg skal hele tiden tenke fremover. Både som mor og som soldat. Hvis noe skjer, leverer jeg barnet mitt på et trygt sted. Så tar jeg geværet mitt og går ut og kjemper, sier hun under videosamtalen med Berlingske.
Krawczyk, som er alenemor til en sønn på 13 år, jobber som markedsdirektør for et stort TV-produksjonsselskap, men i januar satte pandemien jobben på pause. Men for Krawczyk virker jobben nå helt meningsløs. Hun finner det helt irrelevant å tenke på produktplassering, så nå konsentrerer hun seg om å være soldat – 100 prosent soldat. På spørsmål om hun selv er redd, er svaret:
– Nei. Jeg vil bare ut og kjempe imot den drittsekken. Jeg håper på det beste, men jeg er forberedt på det verste.
Jeg klarer ikke å la være å tenke på hva vi i Norge ville gjort om krig sto på dørterskelen. Mistanken er at altfor mange ville klaget på nasjonalkonservatisme, diskriminering, rasisme og islamofobi, av ren vane, mens andre, også altfor mange, ville gjemt seg på hytta. Vi har mye å lære av denne krigen, det tragiske er at det måtte en krig til før vi klarte å våkne. Hvilket kollektivt minne kan vi skryte av? Hvilken nasjonal identitet har vi? Men likevel gjenstår det grusomme spørsmålet: Vil Putin gripe til kjemiske våpen eller atomvåpen?
(Fotomontasje: HRS)