Mens et samlet Europa står klar til å ta imot de ukrainske flyktningene, viser det seg at en stor andel av flyktningene som ankommer Frankrike har opprinnelse utenfor Europa, nærmere bestemt opprinnelse i MENA-land. Det er ikke noe som tyder på at andelen økonomiske migranter er mindre i andre land som mottar ukrainske flyktninger, forskjellen er utelukkende at Frankrike er alene om å ha undersøkt og tallfestet forekomsten så langt.
Garanteres opphold
Det ligger et tungt incentiv bak MENA-migrantenes forsøk på å utgi seg for å være ukrainske flyktninger, for disse er garantert opphold i europeiske land. Midlertidig kollektiv beskyttelse av ukrainske flyktninger gjør det fristende for syriske, irakiske og afghanske migranter å tilslutte seg den ukrainske flyktningstrømmen inn i EU, og mange migranter fra Midtøsten og Afrika prøver å utgi seg som internasjonale studenter fra Ukraina, skriver nyhetskanalen Remix News.
Frankrikes statsminister Jean Castex avslørte tirsdag at mer enn 5.000 potensielle asylsøkere nå har ankommet landet siden starten av den russiske invasjonen av Ukraina 25. februar, og at antallet «øker raskt». Mer enn 500 ankom mandag, mange av dem ble fraktet med buss fra Berlin, og andre kom til Frankrike med jernbane og fly. Det er angivelig mange som også ankommer uoffisielt via egne midler for å bo hos familiemedlemmer som allerede har bosatt seg i Frankrike, skriver kanalen.
Kanalen melder videre at den franske ministerdelegaten for statsborgerskap, Marlène Schiappa, har garantert husrom for ukrainske flyktninger, og selv om ikke alle vil få generell flyktningstatus og håpet er at mange vil reise hjem etter at krigen er over, vil ukrainerne få midlertidig, kollektiv beskyttelse, slik som i Norge. Dermed er de sikret de samme rettighetene som andre flyktninger, inkludert utdanning, økonomisk og medisinsk støtte.
MENA-migranter
Mange av flyktningene blir identifisert av myndighetene som ikke-ukrainske, og Le Figaro rapporterer at så mange som 30 prosent er migranter av andre nasjonaliteter. Ukraina-krisen har vist at europeere tilsynelatende har høyere engasjement for og er mer empatiske mot ukrainerne enn mot ikke-europeiske flyktninger, men det kan være gode grunner til at engasjementet er ulikt for de ulike gruppene.
Ikke bare er de ukrainske flyktningene geografisk nær de europeiske mottakerlandene, men flyktningene er kvinner, barn og eldre med akutt beskyttelsesbehov. At viljen til å hjelpe voksne menn fra MENA-land, som har begitt seg ut på reise i håp om en bedre økonomisk framtid, er lavere enn viljen til å hjelpe ukrainere er fullt ut forståelig, og ikke minst sitter erfaringen med manglende kontroll på hvem som kommer friskt i minne etter migrantkrisen i 2015.
Le Figaro avslører at 7,5 prosent av dem som utgir seg for å være ukrainske flyktninger har algerisk nasjonalitet, mens 3,5 prosent er fra henholdsvis Elfenbenskysten og Marokko.
Indere og kirgisiske statsborgere er neste på listen med 2,5 prosent hver, mens andre nasjonaliteter som ankommer inkluderer Kongo, Kamerun, Pakistan og Nigeria.
Mens hjelpeviljen for ukrainere er like stor i Frankrike som i Norge, er viljen til å huse enda flere MENA-migranter liten i det sydeuropeiske landet – med god grunn. Frankrike har hatt en massiv immigrasjon fra muslimske land. En spørreundersøkelse publisert av BFMTV onsdag 1. desember viser at motstanden mot islam er langt sterkere i Frankrike enn hva den er i Norge.
At nær en tredel av ukrainerne i realiteten er MENA-migranter vil med stor sannsynlighet øke det franske folks misnøye med muslimsk innvandring.
Et assimileringsspørsmål
«Det er ikke lenger tiden for å reformere Frankrike, men for å redde landet», sa Eric Zemmour i sin tale da han annonserte sitt kandidatur til det franske presidentvalget, og spørreundersøkelsen viste at hele 51 prosent av respondentene er enige i akkurat dette utsagnet. Da vi omtalte undersøkelsen, viste den flere bekymringer blant franskmennene:
Zemmours påstand om at både høyre- og venstresiden må holdes ansvarlige for «nedgangen» i Frankrike og at politikerne «løy, skjulte alvoret og pyntet på virkeligheten» om innvandringens konsekvenser er tilsvarende 51 prosent enige i.
50 prosent av respondentene er enige i at de har «følelsen av ikke å gjenkjenne landet de vokste opp i» og 49 prosent er enige i at «innvandring forverrer alle problemene i Frankrike».
Eric Zemmours uttalelser om å ta tilbake makten fra «minoriteter» og «beslutningstakere» er 46 prosent av de spurte enige i, og 41 prosent av respondentene føler seg «fremmede i sitt eget land».
Krisen i Ukraina kommer bare noen uker før det franske presidentvalget, og kandidatene vil nå uunngåelig måtte ta et standpunkt om omfanget av støtte som bør tilbys dem som flykter fra konflikten.
Den konservative presidentkandidaten Zemmour har hevdet at det er riktig for ukrainske flyktninger med fransk familietilknytning å motta midlertidige visum for å oppholde seg i landet, skriver Remix News.
«Hvis de har bånd til Frankrike, hvis de har familie i Frankrike … la oss gi dem visum,» sa Zemmour til BFM TV.
På spørsmål om hvorfor han støttet et slikt trekk, gitt hans historisk sterke holdning til strengere immigrasjon, insisterte Zemmour på at det er et «spørsmål om assimilering.»
«Det er mennesker som er som oss og mennesker som [er] ulik oss», bemerket den konservative populisten. «Alle forstår nå at arabiske eller muslimske innvandrere er for ulike oss og at det er vanskeligere og vanskeligere å integrere dem.»
«Vi er nærmere kristne europeere», la han til.
Og mens Frankrike nå vet at omlag 30 prosent av ukrainske flyktninger i realiteten er økonomiske migranter, gjenstår det å se hvor stor andel av flyktningene som kommer til Norge og andre europeiske land som har MENA-opprinnelse. At de vil forsøke å komme seg til europeiske velferdsstater i ly av de massive flyktningestrømmene bør det overhodet ikke være noen tvil om.
Ingen i vår redaksjon er overrasket over den høye andelen økonomiske migranter blant de reelle flyktningene, det er som forventet. I en prat i formiddag nevnte Hege at en ung norskpakistansk kvinne sa til HRS tidlig på 2000-tallet, i forbindelse med arbeid med 24-årsregelen:
«Uansett hvilke regler dere lager, klarer vi alltid å finne en omvei.»
Min iranske eks-kjæreste gjennom mange år, forøvrig bahá’í, sa noe tilsvarende om muslimsk tankegang:
“Det finnes en grunnleggende tanke, og den er å utnytte muligheter.”
Så kan man grunne på hvorvidt godtroenhet og naiv tro på reglers absolutte funksjon er den europeiske skjebnen. Uansett hvilke tiltak som iverksettes for å begrense MENA-migrasjonen, siger migrantene likevel inn på uforutsett vis. Denne gang kommer de som “ukrainske flyktninger» blant tusenvis av kvinner, barn og eldre med reelt beskyttelsesbehov. De finner en omvei, de utnytter muligheter.