Trine Mordal Jørgensen smiler strålende inn i Vårt Oslos kamera, og gir den lysluggede, selvpiskende antirasismen et ansikt når hun forteller at «det ofte kanskje ikke er helt enkelt for de yngste å faktisk forstå hva som foregår eller hva de utsettes for når det gjelder krenkende ytringer eller adferd.»
Nei, var du ikke krenket fra før, er det sannelig godt det kommer noen som kan fortelle deg at du bør oppleve deg krenket, og ikke minst forklarer deg reglene i krenkelsesideologien – helt fra du står bredbeint i sandkassa i barnehagen. At bydelsutvalget ikke selv har klart å tenke ut at de har større behov for noe slikt som et resiliensombud – altså en person som reiser rundt og forklarer at du tåler langt mer enn du tror – er åpenbart når man ser på sammensetningen i det antirasistiske Grünerløkka bydelsutvalg:
Miljøpartiet De Grønne: 4 representanter
Arbeiderpartiet: 3 representanter
Høyre: 3 representanter
Sosialistisk Venstreparti: 2 representanter
Rødt: 2 representanter
Venstre: 1 representant
Her er det rødt, grønt og krenkbart, og all grunn til å avnazifisere bydelen, forstår vi dem rett. Og tar man en titt på arbeidet som ligger til grunn for det nye ombudet, skulle man faktisk ønske man hadde vært flue på veggen, for dette er en studie i ren selvpisking.
Vanskelig å være ille nok
Jeg fant fram saksframlegget ARBEIDSDOKUMENT FOR INNSPILL – HANDLINGSPLAN MOT RASISME OG DISKRIMINERING/FOR MANGFOLD OG INKLUDERING, og allerede i den VELDIG VIKTIGE OVERSKRIFTEN som er skrevet med caps lock og fontstørrelse 22, avdekkes et stort dilemma. «Hva er vi? Er vi for rasistiske eller for lite mangfoldige? Hvordan kan vi beskrive oss selv i verst mulige ordelag?» synes å være tankene som har spunnet rundt i bydelsutvalget, og det avdekkes forsåvidt litt lenger ned i selve arbeidsdokumentet.
Handlingsplanen er tenkt å dekke alle former for diskriminering i bydelen, det betyr all diskriminering som skjer på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder eller andre forhold ved en person.
Vi foreslår at vi kaller det en handlingsplan for mangfold og inkludering, i stedet for en handlingsplan mot rasisme og diskriminering. Hva tenker dere om det?
Det tenkte bydelsutvalget til slutt at ikke var greit. Det skulle være rasisme og diskriminering – ferdig snakket.
Blar man bakover i prosessen finner man mer. Her heter det at målet er at «Bydel Grünerløkka skal være en mangfoldig og inkluderende bydel» og at «Målgruppe er både ansatte, innbyggere og organisasjoner. Men i følge de punktene vi har fått vil nok hovedfokus ligge mot ansatte.»
Ja, det er ifølge bydel Grünerløkka nok av rasisme å ta tak i blant de ansatte. Kommunalt ansatte kvinner som stemmer SV, MDG og Rødt er jo fryktelig rasistiske, det er sannelig best å la dem få påpakk. Og påpakk får de, for rasismen har mange uttrykk. Se bare her:
- Rasistisk representasjon blant ledere: «Bydelen har mange ansatte minoritetsbakgrunn, men den informasjonen vi har nå viser at det blir færre jo høyere opp i stilling, og at det er færre ledere med minoritetsbakgrunn.»
- Rasistiske tanker blant ansatte uten nok kunnskap: «Vi vil sette i gang kompetansehevingstiltak på flere felt. Kjønn og seksualitet, rasisme, negativ sosial kontroll, personer med funksjonsnedsettelser.»
- Rasistisk å si «minoriteter»: «Vi vil omdefinere minoritetsbefolkning til andre med utfordringer på arbeidsmarkedet og lage et eget punkt på dette.»
- Rasistisk at det antirasistiske arbeidet ikke er synlig nok: «Kommunisere ønsket om mangfold tydelig i alle utlysninger (og faktisk ansette) – se på dette i sammenheng med rekrutteringspunktet. Synliggjøre først i stillingsutlysninger at vi er mangfoldig og vil ha mangfoldige ansatte.
– Bruke «prideflagg» – synliggjøre dette mer på tjenestesteder – vise at vi er inkluderende
– Fremheve rollemodeller i tjenestene – se på dette i sammenheng med punktet om rollemodeller - Rasistisk at samarbeidet er for dårlig: «Tiltakene skapes for å lage samarbeid – handler mye om samarbeid på tvers.»
- Rasistisk at bydelen har for få rollemodeller: «Jobbe for å skape flere rollemodeller med minoritetsbakgrunn og synliggjøre rollemodeller og ildsjeler som bor, jobber og tilhører (hører til i) bydelen.
At rasismepunkt 3 brytes allerede i rasismepunkt 6, altså at bydelen omtaler minoriteter som minoriteter etter selv å ha pisket seg for å gjøre nettopp det, og lovet på tro å ære å kalle dem «andre med utfordringer på arbeidsmarkedet» i stedet, viser at det sannelig ikke er enkelt å slutte å være rasist når man først har vært det i så lang tid. Skrivet forteller ingenting om hvorvidt dette ble tatt tak i i et påfølgende dialogmøte. Ei heller løftes det noen problemstilling om hvorvidt de ansatte med minoritetsbakgrunn (oi, der var visst jeg også rasistisk og skrev m-ordet) synes det er spesielt morsomt å brukes som rekvisitter og vises fram som «rollemodeller» som om de var kyr på fesjå.
Vel, det kommer muligheter til å sjekke ut dette, for det er altså det nyutnevnte rasisme- og diskrimineringsombudet selv som har ledet arbeidet som munnet ut i disse alvorlige rasismepunktene.
Rasismestempling av barn
«Spesielt vil det nye ombudet jobbe tett mot skoler og ungdomsklubber i bydelen» forklarer Vårt Oslo, som har intervjuet det antirasistiske ombudet.
— For barn som utsettes for rasistiske eller diskriminerende uttalelser eller handlinger, er det veldig viktig å ha et sted å komme til. Det er her jeg skal forsøke å være til hjelp, forklarer Mordal Jørgensen.
Mordal Jørgensen skal både lytte og være empatisk.
Hun peker på at det ofte kanskje ikke er helt enkelt for de yngste å faktisk forstå hva som foregår eller hva de utsettes for når det gjelder krenkende ytringer eller adferd.
Det er heller ikke nødvendigvis lett å vite hva de skal gjøre i en slik situasjon.
— Det viktigste er at barn som blir utsatt for rasisme eller diskriminering, blir tatt på alvor. Vi må ha tid til å lytte til dem og forstå hva de føler de blir utsatt for, sier Mordal Jørgensen.
Og dermed går Mordal Jørgensen rett i tankefeilfellen. Mens jeg har harselert med bydelsutvalget og selvpisking tidligere i denne artikkelen, er akkurat dette slett ikke verken komisk eller på annen måte morsomt. Hvis man skal slippe dette «antirasistiske» kvinnemennesket løs på barn, så forfekter bydel Grünerløkka særdeles manglende evne til å forstå barns lek og motiver, og tilsvarende manglende kunnskap om hvordan man bør arbeide pedagogisk for å forhindre og forebygge utestenging.
Jeg har tidligere kommentert et meningsinnlegg av en barnehagelærer med samme tankefeil om barn som utsetter andre barn for rasisme. Et utdrag fra den kommentaren passer like godt til å kommentere det Mordal Jørgensen skal bedrive.
«At barn ekskluderer hverandre i lek er svært vanlig, og det handler ikke om rasisme, men om helt alminnelig adferd. Det foreligger mye forskning på mobbing og ekskludering, blant annet den norske studien bak dette heftet, som oppsummerer årsaker til at barn utestenges. Årsakene samsvarer for øvrig med funn i tidligere forskning på feltet:
Kjennetegn på de barna som blir utestengt fra lek:
• Mangler leke-kompetanse
• Mangler språk- / kommunikasjonsferdigheter
• Blir oversett og negativt definert av de ansatte i barnehagen
Når Osman (barnehagelærerstudenten, min anm.) har registrert at barnehagepersonalet ikke har fokus på hudfarge, vitner det om at han har observert en praksis som er korrekt. For barn sier alt mulig, ofte med utgangspunkt i observerbare forskjeller: «Du er liten», «du har rødt hår», «du har brun hud». Ikke noe av dette er ekskluderende eller rasistisk å si. Det er observerbare fakta, og du kan ikke forvente at barn skal ha medfødte identitetspolitiske krenkelsesferdigheter allerede i barnehagen. Barn aner ikke at det kan tolkes rasistisk å si at noen har brun hud når de har brun hud.
Undertegnede har mange års fartstid i barnehager, både som pedagogisk leder, styrer, spesialpedagog og som praksisveileder for studenter. Gjennom alle disse årene har jeg aldri erfart at barn har utelukket hverandre fra lek grunnet utseende. I samsvar med funnene over, er det slik at barn ofte utelukker de barna som ikke forstår lekekodene, de barna som er passive og de barna som er utagerende.
Det er åpenbart kjipt å bli avvist i lek, men det er fremdeles en erfaring de fleste barn gjør seg, og som de vokser på. Kun unntaksvis avvises barn systematisk. Igjen handler det da om punktene over, helt uavhengig av hvorvidt Anna beskriver Linneas røde hår eller Sumayas brune hud. Å anta at barn mobber med rasistiske motiver dersom de påpeker at noen ser annerledes ut, er svært alvorlig. Som barnehagearbeider plikter du å ivareta alle barna du har ansvar for. Det innebærer å legge vekk egne fordommer, også de fordommene du har om norske barns rasisme. Ta en prat med barna som avviser, og du vil antakelig få et godt svar på hvorfor de ikke vil leke med barnet som er «annerledes». Jeg setter mer enn en tier på at svaret handler om alt annet enn barnets utseende.
Hvordan vil du håndtere de helt alminnelige lekesituasjonene der barn utpeker ett av barna til å være en hund? Eller der ett av barna må være en tjener? Dersom du ser hudfarge i disse situasjonene er det duket for virkelig grove pedagogiske feilvurderinger, der du vil negativt definere en hel haug barn grunnet ditt eget oppheng i hudfarge.»
Det kan definitivt forekomme rasisme på Grünerløkka som på alle andre steder der mennesker bor og oppholder seg, men at bydelen skal være i behov av et eget rasismeombud- finansiert av skattebetalerne – som skal sørge for at ansatte og barn ikke er rasistiske, er fullstendig hinsides all fornuft. Den rasismen bydel Grünerløkka vil ta et oppgjør med er et fantasifoster. Det er ingen grunn til å fôre fantasifostre, da vokser de seg bare så store at de blir umulige å hanskes med.
(Fotomontasje: HRS)