Kulturdebatten har pågått i om lag en måned i svensk toppolitikk, dratt i gang av Moderaternas Kristina Axén Olin og Sverigedemokrateras Tobias Andersson.
17. februar fikk Sveriges kultur- og demokratiminister Jeanette Gustafsdotter, Socialdemokratern, spørsmål i spørretimen i Riksdagen om hva hun anser kultur for å være. Statsråden svarte med å vise til «hat og trusler», som hun anser som en trussel mot «den demokratiske dialogen».
Spørsmålstiller Kristina Axén Olin (M) fulgte opp:
– Jeg synes ikke jeg fikk svar på mitt spørsmål om hva kulturministeren anser å være kultur. Men jeg kan snevre det inn litt, og spør: Anser kulturministeren at det finnes noe som er svensk kultur, og hva er det?
«Kultur i Sverige»
Jeanette Gustafsdotter, jurist- og journalistutdannet, som tidligere har jobbet som blant annet faktasjekker i TV4, ulike roller i SVT, som informasjon- og kommunikasjonssjef og generalsekretær for Sverige museer, burde ha et kvalifisert grunnlag å uttale seg på, men svaret lød som følgende:
– Det er noe som heter kultur i Sverige. Det er det absolutt viktigste for meg. Og det skal finnes kultur over hele landet for alle, uansett bakgrunn. Det er a og det er o. Vi skal ikke ha en demokratisk dialog som drukner i hat og trusler.
Tobias Andersson (SD) lot seg overraske over svaret og har fulgt opp med et skriftlig spørsmål til statsråden:
«Er det kulturministerens oppfatning at det finnes en svensk kultur, og hvordan har kulturministeren tenkt å arbeide for å ivareta denne?»
Andersson mener det ikke bør være kontroversielt for Sveriges kulturminister å konstatere at det finnes en svensk kultur, og at hun også burde være i stand til å gi noen eksempler hva som kjennetegner svensk kultur. Men da har samme Andersson fulgt særlig dårlig med i svensk politikk de siste 18 årene.
For kontroversielt er kulturspørsmålet, og kanskje spesielt svensk kultur.
Nå har Andersson igjen fulgt opp kultursporet i Riksdagen, og utfordret samme Gustafsdotter. Igjen snakker hun rundt grøten. Hun kan ikke svare et ja eller et nei på om svensk kultur eksisterer. Hun kan heller ikke svare på om verdigrunnlaget i Sverige er bedre enn i land i andre deler av verden, ikke minst i et kvinneperspektiv. Sistnevnte unnlater hun helt å berøre.
Gustafsdotter snakker konsekvent om «kultur i Sverige», og når hun skal spesifisere begrepet nærmere, sidestiller hun knekkebrød med kebab. Hun peker på fotballspilleren Zlatan, på mediekjendisen og antisemitten Gina Dirawi (som også mener at Israel begår folkemord mot palesinere), i samme åndedrag som den verdensberømte, folkekjære Astrid Lindgren nevnes. Kebab har altså samme status som kulturarv som knekkebrød. En antisemitt skal ha samme status som kulturarv som forfatteren Lindgren og forfatteren Selma Lagerlöf. Det er knapt så man tror det man hører (20 minutters innslag fra Riksdagen).
Svensk kultur eksisterer ikke
Denne selvpiskingen må svenskene være verdensmestre i. Den startet jo allerede i 2004 med daværende statsråd for integreringen, Mona Sahlin (S). Hun hevdet at mange svensker er misunnelige på innvandrerne fordi de har en kultur, en identitet, en historie, noe som binder dem sammen. Svenskene derimot, de har kun midtsommernatten og slike fjollede ting.
Året etter fulgte jeg opp i Stavanger på en nordisk integreringskonferanse. Fra salen spurt jeg Sveriges representant, statssekretær Lise Bergh, om svensk kultur er verneverdig. Svaret fra statssekretæren var nedslående, selv om hat og trusler enda ikke var kommet inn i bildet:
– Ja, hva er svensk kultur? Og da har jeg vel svart på spørsmålet.
Ved hennes side satt vår integreringsminister, Erna Solberg, og Solberg var ikke imponert over sin svenske kollega. Solberg sa rett ut at norsk kultur selvsagt eksisterer.
På slutten av 2012 stilte Christian Tybring-Gjedde (FrP) spørsmål til daværende inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen (SV) og kulturminister Hadia Tajik (Ap) om hva som er unikt med norsk kultur, hvor det kom frem av svarene at ingen tok spørsmålet særlig alvorlig. Mediene på sin side kastet seg over Tybring-Gjedde som kunne tillate seg å komme med et slikt spørsmål, for de så det som et angrep på Tajik fordi hun er muslim og har innvandrerbakgrunn. Nei, forklarte Tybring-Gjedde, for han hadde stilt spørsmålet, for øvrig noe han burde gjort for lenge siden, da han opplevde hvis vi ikke er trygg på egen kultur vil vi heller ikke kunne være et vellykket innvandringsland.
Så kom journalist og forfatter Jon Hustad med kronikken «Ikkje min kulturminister» i Aftenposten på nyåret 2013. Det ble nærmest oppfattet som et bakholdsangrep på MSM, som jo var blitt skjønt enige om at Tajik skulle fredes og norsk kultur ikke var noe å diskutere. «Kva skal vi seia om ein kulturminister som ikkje ein gong er villig til å prøva å definera norsk kultur? At det ikkje er bra nok», konkluderte derimot Hustad, og kronikken fikk virkelig ben å gå. Den ble heftig kommentert, som i seg selv fortalte at folket ønsket en slik debatt velkommen.
Noen av daværende reaksjoner er også verdt å merke seg: Sveinung Rotevatn (V) ville avlyse hele debatten, som han kalte en «kulturkrig» (Aftenposten 03.01.13). Kjetil Wiedswang, da i Dagens Næringsliv, skrev under tittelen «Kulturkrigerne» (04.01.13) at det riktignok «finnes en norsk kultur», men mest av alt var han opptatt av at alt ved den ikke er like verneverdig. Det er kanskje det vi kan kalle fremskritt, som for eksempel kvinnelige prester, men utfordringene for norsk kultur er vel nettopp at den utfordres av fremmede kulturer som kan bidra til tilbakeskritt.
Astrid Meland i VG slo derimot den gang fast at «Av og til er norsk kultur best», og skrev blant annet:
Den nasjonale identiteten laget vi i et kulturhistorisk prosjekt. Et selvstendig Norge trengte en kultur som ga hele befolkningen en gjenkjennbar og samlende måte å være norsk på, trøndere, vestlendinger, nordlendinger og sørlendinger.
Behovet er ikke borte. Norge tar i forhold til folketall imot flest innvandrere i Europa. Et samfunn med tydelige, felles koder gjør det lettere om de som kommer, da vet de hva de kan integrere seg inn i.
Den europeiske opplysningstiden nøkkel til å forstå
Nå er kulturdebatten lagt død til fordel for «identitetsdebatt», der Aps Kamzy Gunaratnam aktivt har snudd ryggen til norsk identitet. «Jeg har gått bort fra å kalle meg norsk.» Slik gir hun et tydelig signal til Aps unge velgere om at det «store norske vi» ikke eksisterer. Limet i samfunnet oppløses. Det finnes ikke et folkelig fellesskap.
Vi har åpnet dørene for mennesker fra hele verden, enten vi er svenske eller norske, men vi klarer ikke å fortelle dem om vår kultur, vårt særpreg som folkeslag, og i Sverige heller ikke hvilke verdier vi hegner om som har skapt den mest vellykkede delen av kloden, Skandinavia.
Det er da assosiasjonene går til Romerrikets fall. Kultur er selvsagt noe langt mer enn kebab eller pinnekjøtt mat. Kultur dreier seg først og fremst om mellommenneskelige relasjoner, hvordan vi løser våre konflikter og, ikke minst, hvorvidt vi har eller ikke har tillit til hverandre. Kort sagt dreier det seg om hvorvidt Sverige eller Norge er et egalitært, demokratisk samfunn eller ikke. Om vi, etter at vi har løst våre konflikter på demokratisk vis, setter oss ned og spiser pinnekjøtt eller ris og karri, er nok ganske uvesentlig
Hvordan skal vi så bevare og om mulig forsterke vår demokratiske kultur? Norsk og svensk kultur er en vestlig kultur, utviklet i samsvar med de frihetsidealene som vokste fram i den europeiske opplysningstiden. Hvis man erkjenner dette, må man samtidig erkjenne at norsk og svensk kultur ikke vil overleve om det menneskesynet og den mangelen på tillit samfunnsborgerne mellom som råder i de fleste islamdominerte land, får fotfeste hos oss.
Det er dette kultur- og demokratiminister Jeanette Gustafsdotter åpenbart ikke har forstått noe som helst av.
Hovedfoto: Skjermdump av Gustafsdotter fra debatten i Riksdagen, YouTube.