For noen dager siden kom EU med et nytt direktiv som Norge har valgt å slutte seg til. I henhold til dette forslaget vil de som flykter fra krigen få midlertidig beskyttelse i EU/EØS, det vil si at de får oppholdstillatelse, og de vil ha tilgang til helsetjenester, utdanning og arbeidsmarkedet.
Ifølge president for EU-kommisjonen, Ursula von der Leyen, skal det ikke mangle på noe:
«Europa står ved sammen med dem som trenger beskyttelse. Alle som flykter fra Putins bomber er velkomne til Europa. Vi vil gi beskyttelse til de som søker ly, og vi vil hjelpe de som leter etter en trygg vei hjem.»
Kommissær for innenrikssaker, Ylva Johansson, fulgte opp:
«Jeg er stolt over hvordan EU og medlemslandene gir umiddelbar støtte til de som kommer fra de grusomme krigstruslene. Med våre forslag i dag vil vi gi medlemslandene ytterligere kapasitet til å håndtere denne krisen på en ryddig og effektiv måte. Vi vil gi oppholdsrettigheter, arbeidsmarkedsadgang og bolig til mennesker i nød, og til slutt vil vi med retningslinjene sørge for at de som flykter fra krigen i Ukraina kan komme seg raskt til EU, uten å gå gjennom lange formaliteter ved grensene.»
Alt dette er vel og bra, men det er selvsagt enkelt å sitte i Brussel å fortelle hva medlemsstatene skal gjøre – og dertil skryte av seg selv. Her har EU-kommisjonen skuffet så mange ganger, så applausen sitter ikke løst. For hvordan skal dette håndteres i de enkelte land?
Lett å si – men…
Kollektiv beskyttelse til ukrainske flyktninger bør være det minste problemet. Utfordringene starter med arbeidsmarkedstilgang og boliger. Det fikk vi til gangs erfare med de mange syriske flyktningene, som mange våre politikere var skråsikre på kunne komme i jobb fra dag én.
For kanskje vi tror at det denne gangen vil løse seg selv når tusenvis, per i dag er det vel kommet ca. 1.000, søker ly for krigen i Norge. Men det gjør det ikke, og vi bør slett ikke stue dem sammen i asylleire. Per nå skal det ha ankommet rundt 2 millioner ukrainske flyktninger, nesten halvparten til Polen, mens det foreløpige maksimale estimatet tilsier at det kan komme rundt 10 millioner til Europa.
Vi er heldigere med ukrainerne enn syrerne, selv om også de kommer fra – sett med vest-europiske briller – en svak stat. Det handler ikke minst om svake institusjoner og utbredt korrupsjon (kampen mot sistnevnte var da også det Volodymyr Zelenskyj vant valget på, som «ikke politiker»). Vi har et langt større kulturelt fellesskap med ukrainerne enn de mange som er kommet til Norge fra MENAPT-land (Midtøsten, Nord-Afrika, Pakistan, Tyrkia). Men ser vi på ukrainernes kvalifikasjoner og utdannelse ligger de i topp 50 på World Economics Forums rangeringsliste over konkurranseevne.
Nå er det jo å anta at de fleste som kommer er kvinner og barn, siden menn mellom 16 og 60 år nektes utreise og må forsvare landet sitt. Likevel er det gode grunner til å tro at dette er kvinner som har en eller annen form utdannelse, noen sikkert også noe vi virkelig trenger i Norge. Men, spørsmålet sniker seg likevel inn: skal de resterende konkurrere på et allerede trangt arbeidsmarked? Det mangler jo ikke på innvandrerkvinner i dette landet som burde vært i (heltids-)jobb. Det vil også være språklige utfordringer, både på arbeidsmarked og i barnehager og skoler.
Så, hva er regjeringens plan, utover å håpe at det går seg til?
Nytenkning
Beklager å måtte si det, men sannsynligheten er vel stor for at regjeringens plan er, som vanlig må jeg legge til, å betale seg ut det. Så nå skal det drysses million på millioner av kroner over et vell av såkalte humanitære organisasjoner, som lever av mennesker på flukt, uavhengig av om de trenger beskyttelse eller ikke. Samt alle de organisasjonene som skal sikre «integrering», som de uansett aldri har lyktes med, derfor mer penger til det som ikke virker.
Kanskje det er på tide at regjeringen selv tar et grep og planlegger etter at vi skal skape jobbmuligheter til tusenvis av mennesker – midlertidig, uten at vi vet hvor lenge det kan bli. Grunntanken er jo at disse menneskene skal tilbake til hjemlandet når krigen er over. Derfor; disse skal ikke følge noe «integreringsløp». De trenger ikke lære seg det norske språket. Hvis de ikke vil selv, selvsagt.
Men hvordan skape et arbeidsmarked som ikke finnes?
Det er her vi må tenke nytt. De ukrainere som ikke kommer seg inn i arbeidsmarkedet, kan jobbe for seg og sin fremtid. For eksempel kan de skolere sine egne barn, mange er sikkert lærere. Det samme systemet kan legges opp for de som eventuelt vil videreutdanne seg eller omskolere seg.
Vi kan legge til rette for kommunikasjon på tvers av landet (avhengig av hvor de tildeles bolig – her kan vi jo også tenke tomme sykehjem eller lignende?) gjennom Teamsmøter. Det er viktig at vi legger til rette for at de som kommer, kan holde kontakt med hverandre. Mange ukrainere er dyktige på datateknologi, der vi kan legge til rette for at de jobber (noenlunde) som før – men for virksomheten i hjemlandet. Det kan sikkert også gjøres i andre yrker, bare vi lager en plan for hvordan det kan gjøres fra Norge.
Mye av helsetjenestene kan de sikkert stå for selv også, bare Norge legger til rette for det. Det samme gjelder for journalister og de som jobber innen annen form for informasjon og kommunikasjon.
Mulighetene er med andre ord mange, bare vi kommer oss over «den vante tralten» vi typisk tenker i. Det verste som kan skje, er at vi pasifiserer disse flyktningene og «presser» dem inn i vårt system. Vi må tenke hvordan vi best kan ivareta dem slik at de (for-)blir en ressurs for Ukraina.
Dette er politikk, og det er på tide at politkerne tenker nye tanker. Og et lite hjertesukk: hvorfor går det så sent med å hente ukrainske flyktninger? Hva er det vi venter på? At noen skal fortelle oss hvordan vi skal håndtere dem?