Sutredebatten om forskjellsbehandling av «hvite» flyktninger versus ikke-vestlige migranter pågår, men den får ikke det helt store gjennomslaget – og godt er det. I tillegg er det mer enn gledelig at flere synes å forstå hva som er den opprinnelige intensjonen med flyktningkonvensjonen – før tolkningene av konvensjonen ble så utvannet at den faktisk er i ferd med å miste sin verdi.
Rask retur
NHO-sjef Ole Erik Almlid og LO-leder Peggy Hessen Følsvik sier til Aftenposten at målet med de ukrainske flyktningene må være at de raskt kommer tilbake til Ukraina.
Ikke bare er de tradisjonelle hovedmotstanderne i norsk arbeidsliv enige om rask retur til Ukraina når muligheten kommer, men de er også enige at det norske arbeidsmarkedet er klar til å ta imot tusenvis av ukrainere.
– Vi har beregnet at vi kan ta inn 20.000 personer i arbeidslivet ganske raskt. Det er bra for flyktningene å komme seg ut i jobb. Det er bra for barna å komme seg ut i skole og barnehage. Og det er bra for arbeidsgivere å få hjelp, sier Almlid, og fortsetter:
– Jeg at håper de som kommer hit, kommer seg i jobb. Og raskt tilbake til Ukraina igjen. Det tror jeg må være målet. Vi må ha respekt for at de ikke kommer hit som arbeidskraft, men for at de skal få hjelp.
– De trengs der. Så jo fortere det blir fred der, jo bedre, sier Almlid.
Det må man kunne kalle andre toner enn når det er snakk om migranter – for ikke å snakke om flyktninger – fra for eksempel Pakistan, Somalia, Afghanistan, Syria, Irak eller annet. Aldri hører vi et ord om «hjem igjen» eller at de fleste som migrerer fra disse landene faktisk er en ressurs i hjemlandet. Husk så at det stort sett er unge menn i sin beste arbeidsføre alder som drar halve jorda rundt – under det ofte falske flagget – at de trenger beskyttelse. Fra Ukraina kommer det først og fremst kvinner og barn, hvis vi ser bort fra en rekke av de afrikanske studentene i Ukraina som bruker krigen som en inngangsport til Vest-Europa.
Trygt arbeidsliv
LOs Peggy Hessen Følsvik er opptatt av at ukrainerne kommer inn i «et trygt arbeidsliv og ikke blir utnyttet», som jeg antar de fleste av oss tar som en selvfølge. Derfor er det heller ikke noen idé å endre på tariffavtalene, som ikke bare handler om lønn, men også om andre arbeidsforhold, som for eksempel arbeidstid, ferie, pensjon, medbestemmelse etc. Men det som kanskje burde vært sett nærmere på, er medlemskap i folketrygden.
I Norge er medlemskap i folketrygden nøkkelen til rettigheter fra Nav. Det er reglene i folketrygdloven eller trygdeavtaler Norge har inngått med andre land, som avgjør medlemskap eller ikke. Den mest omfattende avtalen er med EØS-landene. Det er derimot ikke avgjørende om vedkommende er norsk statsborger, registrert i folkeregisteret eller betaler skatt til Norge. Hovedregelen er at enhver bosatt med lovlig opphold i Norge er pliktig medlem av folketrygden, men dette er en svært rigid ordning. I tilfeller, slik som med de ukrainske flyktningene, men også en rekke andre grupper, burde det vært muligheter for et «personlig folketrygdsmedlemskap» etter de samme satser som et pliktig medlem. Den som jobber og betaler folketrygdavgift kan da få innbetalt avgift tilbake (som en personlig ytelse) når vedkommende forlater Norge. Det vil kunne gi de samme en startkapital når de returner.
Men det er vel tvilsomt at det norske systemet makter å tenke utenfor boksen.
Det heter videre at erfaringene med flyktningene fra Balkan på 1990-tallet var at mange unnlot å returnere. Det kan skje igjen tror NHO, samtidig som det igjen påpekes at målet er retur.
– Jo fortere det er fred, jo fortere kan de få mulighet til å komme hjem, sier Almlid.
Almlid og Hessen Følsvik påpeker at de er «samstemt i krav til regjeringen om raskt å få på plass et system som bosetter, kartlegger kompetansen og i samarbeid med Nav, kommunene og lokalt næringsliv får flyktningene ut i jobb». At de er så samstemte i dette kravet handler nok om, i motsetning til mange av de ikke-vestlige migrantene, særlig kvinner fra typisk OIC-land, at de tror det er fullt mulig å faktisk få disse i jobb.
Behov
UDI, som kom skjevt ut fra start i mottaket på Råde, har stipulert med 30.000 ukrainske flyktninger, mens regjeringen tar høyde for opp mot 100.000.
– Det kommer ulike anslag nesten hver dag. Blir det 100.000 som statsministeren sa, så skal vi fikse også det, sier Almlid.
Da kan endelig påstanden om «i arbeid fra dag én» få betydning. Ifølge NHO og LO trenger Norge i øyeblikket «alle typer kompetanse», hvilket er en gledelig nyhet. For det må også bety at mange av de svakt arbeidsmarkedstilknyttede innvandrerne som allerede er her, nå kan gå ut i jobb. Spesielt siden det, fortsatt ifølge Almlid og Hessen Følsvik, er særlig mangel på yrkesfaglig bakgrunn.
Med andre ord kan Norge opprette systemer og regler som tvinger folk i arbeid, slik Danmark prøver på. For eksempel har tidligere tall vist at kun 9,5 prosent av kvinner i Norge med somalisk opprinnelse jobber fulltid, og da er «fulltid» satt til 30 timer i uka eller mer. Dette er tall som verken SSB eller andre liker å snakke for høyt om, for det kan jo virke «sårende» eller generaliserende for noen grupper.
At vi «fikser» tusenvis av ukrainere i jobb, betviler jeg ikke. Men å fikse de mange ikke-vestlige ut av Nav-systemet er åpenbart en altfor stor oppgave – derfor bør vi heller ikke ta imot flere. Nå får deres egne naboland ta (enda mer) ansvar.
I tillegg kan vi ønske spesielt LO-leder Peggy Hessen Følsvik velkommen i de realistiskes rekker, eller det som i hennes verdensbilde er «brungrums fra de mest høyreradikale».
(Fotomontasje: HRS)