På papiret er ukrainere sjanseløse overfor den enorme russiske hær, men ingen vet hva deres vilje til frihet og kamp for selvstendighet kan komme til å bety. Inntil videre har de i høy grad vist at de yter stor motstand. Alt tyder på at russerne er overrasket over den motstand de møter fra stolte og modige ukrainere.
Heltemodige beskjeder
Det florerer av mange korte filmer både i de etablerte mediene og på sosiale medier som viser hvordan alt fra dataprogrammere til forretningsfolk stiller seg opp for å få utlevert våpen. En ung mannlig skuespiller sier i en video som ble offentliggjort av The New York Times: «Hvem ellers enn oss?» på spørsmålet om hvorfor han har valgt å kjempe.
Så kort en setning. Så stort et innhold. Det er så nakkehårene reiser seg i respekt.
Det samme gjelder president Volodymyr Zelenskis avvisning av å bli fraktet ut av sitt land. Han fikk forleden en telefon fra amerikanerne med et tilbud om hjelp til å komme seg ut av Ukraine. Hans svar var kontant: «Jeg har bruk for ammunisjon. Ikke skyss».
Det er den mest heltemodige beskjed noen har gitt i nyere tid.
Slående kontrast
Det vanvidd av kynisme og maktbegjær som nåtidens ondeste mann, Vladimir Putin, utviser er ubegripelig. For en gangs skyld gir det mening å dra en sammenligning til Hitlers vanvidd.
Ukrainernes mot er enestående, og det står i slående kontrast til alt hva vi har sett de siste tiårene når det har handlet om uro i Midtøsten og Afrika.
Der er ingen tvil om at vi – også i Danmark – kommer til å ta imot ukrainske flyktninger den kommende tiden. På samme måte som vi har har gjort i forbindelse med krigene i Midtøsten og på det afrikanske kontinentet. Det er dog en vesentlig forskjell: Ved kriger i Midtøsten og i afrikanske land er det i høy grad mennene som først har flyktet. Jeg har lenge undret meg over denne kujonaktige atferden fra disse mennenes side. Det er skammelig, men svært vanlig, at mennene har stukket halen mellom benene og flyktet, mens de har latt kvinner og barn bli tilbake.
Nasjonalfølelse
Danske asylsentre var således, i de årene da jeg var innvandringsminister, fylt med familiefedre som hadde etterlatt deres kvinner og barn i flyktningeleire, inntil de kunne søke familiegjenforening med dem. I tillegg var det en meget stor andel av unge enslige, fysisk friske menn.
Det har jeg aldri hatt respekt for.
I Ukrainas tilfelle er det stikk motsatt. Her blir kvinner og barn sendt i sikkerhet, mens mennene blir igjen og kjemper. På samme måte ser vi at herboende ukrainske menn, som for eksempel til daglig jobber i landbruket, setter seg i sine biler og kjører hjem for å kjempe for deres land og mot det russiske vanviddet. Alt dette gir meg en stor vilje til å hjelpe og bidra til ukrainernes kamp og sikkerhet.
Den heltemodige atferden som ukrainerne utviser akkurat nå er den i nyere tid beste form for nasjonalfølelse og stolthet som jeg har sett. Det er beundringsverdig.
(Først publisert hos Ekstra Bladet. Oversatt av Rita Karlsen)